Begynner å gå
Tenk deg hvordan barnet må oppleve det å ta sine første skritt en gang mellom ni og femten måneders alder!? Aldri har det vært så mye ståhei rundt den lille. Mor og far har vært oppmerksomme tidligere også, men de har aldri oppført seg som nå. Og barnet må nok lure på hva som er så spesielt med akkurat dette å sette det ene beinet foran det andre?!
For det har jo strevet lenge med å komme seg opp på to bein også, uten at det ble så mye baluba! Tenk deg hvordan barnet kanskje opplever det...
"Nå prøver de til og med å lure meg! De står et par steg unna, og da er det fristende å prøve å gå dit! Tre steg er det som jeg synes jeg kan våge, ellers kommer jeg jo raskest frem med å krype.
Men vet du hva de gjorde en gang? Da lurte de meg skikkelig. Da gikk jeg flere skritt uten at jeg visste det selv. Det skjedde etter et nokså lurt knep. De ga meg en ting som jeg kunne holde i hver hand. Jeg var sikker på at jeg holdt meg fast i noen fingre.
Plutselig oppdaget jeg at jeg stod alene. Mor og far lo da de så hva som skjedde. Aldri har jeg fått så mye skryt! Det må være morsomt å være stor og gå på to - tror jeg!"
Vel, slik kan man tenke seg at den lille kan oppleve det. Men det er et puslespill av sanser og muskler som skal på plass før barnet tar sine første skritt. Så derfor er det vel egentlig ikke så rart at man er opptatt av disse første skrittene.
Så opptatt er mange av at barnet bør gå når det er ett år, at de tror det er noe feil når det ikke gjør det på ett-års dagen. Men det som er tilfelle er at de som går senere har en bedre utviklet vurderingsevne og balanse enn de som begynner å gå tidlig. De som går veldig tidlig er dristigere, og faller og slår seg mer.
Tilbake til
Ett år
