David og Goliat.
Maktkamp er vel hva jeg kan kalle seansen med min 10 måneders gamle datter her i kveld. Slikt temperament har jeg aldri sett maken til i mitt liv. Hun la seg klokka 18.30 slik hun pleier, etter en hyggelig og god dag. Spiste som normalt, ikke noe ny mat eller slikt. Klokka halv ni , våkner hun og setter seg opp i sengen. Da har hun bestemt seg for at NÅ har hun sovet nok.
Øynene er så smale som streker, men hun er blid som en sol! Skravler med kattene og meg, og gir tydelig uttrykk for at hun vil opp. Det får hun selvfølgelig ikke, og jeg legger henne varsomt ned på puta, og sier natta...... HYYYYYYYYLLLL......fikk jeg til svar. Ja-ja, da får hun bare hyle, tenker jeg. -Hun roer seg vel.
Men nei ! Hun fortsetter å hyle, base, og stuper nesten kråke, i rent raseri over at jeg ikke er inne på rommet, og aller helst tar henne opp. Nå er det slik at jeg har en katt med diabetes, og han er avhengig av insulin hver dag klokka ni. Før det får han mat, og jeg må passe godt på at han spiser, hvis ikke, kan jeg ikke sette insulinen....Dermed trekker Sarah det lengste strået, og jeg må ta henne opp mens jeg holder på med dette. Kan ikke drive og løpe frem og tilbake mellom henne og katten.
Ja, så får hun sitte litt her med meg da. Og etterpå er det tilbake til sengen....samme leksa, nå,- bare værre. Nå er hun så sint at hun nesten mister pusten, blir tørr i halsen og begynner å brekke seg. Dermed spyr hun!!! Frem med ny pysj, sint som ei fele er hun mens jeg prøver å vaske henne og kle henne. Hun SKRIKER SEG HELT BORT og jeg klarer ikke å få kontakt med henne nå.... Da blir jeg redd og må ta henne opp. DA SMILER HUN!!!! Og jeg som trodde hun var syk !!!! Da bestemmer jeg meg for å vinne kampen, om enn med list og lempe....
Ungen begynner å få en tøff vilje,men jeg bestemmer.Henter da vogna i gangen, og legger henne der. Etter ett par minutter sovner hun, av ren utmattelse....og jeg håper det blir stille resten av natten....
Så her sitter jeg og føler meg som David , som vant over Goliat. Tenker litt på ett svar jeg fikk i et innlegg på dinbaby.. at jeg liksom har valgt dette selv.....det med å få barn, altså! Men hjelpe meg, hvor i tåka var jeg da jeg ved en feiltagelse valgte dette? Kan ikke huske jeg gjorde DET....? fnis, fnis..... Jammen er det forskjell nå, og da de var pluttesmå og bare sov og puppa.....!
JA , Jenter. Slik er det også... og verre blir det med åra. Kamp mellom mor og barn... på godt og ondt... puh,,, jeg gleder meg alt. Ha en fortsatt fin kveld, nå setter jeg på kaffen jeg.
Hilsen desmamman til Sarah
