Endelig er denne dagen over, og jeg er stuptrøtt. Det er kanskje ikke så rart, med tanke på klokkeslettet jeg ser nede i hjørnet av pcen min... Men... det tar den tiden for meg å roe ned etter en lang dag, som startet klokken 04.17 i dag (les: i går) morges. Da satt min venninde og jeg på verandaen og så dumme ut. I briller Made By Narvesen. Vi skulle da altså få med oss det som ti tusen andre i Frognerparken så: Solen, eller deler av den. Vi så nå det hele, og var saktens enig i at dette var veldig en oppskrytt, og ikke minst kald opplevelse. Dessuten en tidlig en. Men vi satt nå der i morgensolen, eller det som var igjen av den i allefall, og var helt enige i at dette var en gang i livet, og at ingen kunne komme og si at vi ikke klarte å stå opp om morran i allefall.
Etter en kanne eller to med kaffe, to kanelboller vi slett ikke skulle ha( Nei-Mat) Gikk vi hvert til vårt og inntok sengen igjen, vel vitende om at vi hadde sett noe helt utrolig som det ikke gikk ann å beskrive i ord, iflg. ShefsEntusiasten på Astrofysisk Institutt på Blinderen, Herr Villi blikket.

Jeg følte meg ikke så veldig utrolig da jeg la meg, annet enn kuldefølelsen i føttene og leggene. Den tempraturen i føttene har jeg ikke hatt siden Nyttårsaften 2002 da vi på Liv Og Død skulle drikke varm kakao, brenne stjerneskudd og base i snøen med naboene og deres barn på formiddagen. Det var 26 kalde grader, snø høyere enn min Sarah på to, og ingen hadde måke den dagen.

Etter å ha hakket isen av det nedsnødde og innisede bordet, slik at vi kunne sette fra oss koppene, blåst liv i blå fingre til samme toåring som ikke forstod vitsen med votter, hakket løs mine egne vanter fra akebrettet og fjernet snøen fra nakken som den velmende naboen i forsinket julelede kastet ned der, ga jeg opp, bannet Nyttår opp og ned, gikk jeg inn og varmet frossne fingre og tær.

Så kaldt var det i natt og. Selvsagt overdriver jeg ikke. Det har jeg ikke for vane å gjøre.

Men når klokken er halv fem om en lørdag morgen, og du sitter i MonsterMorgenkåpe, med matchende tøfler i dyrisk mønster, drikker kaffe og boller i briller som ser ut som " Hjælp, jeg har Grønn Stær", ja da ser du ikke positivt på noe.
Nå vil du vel lure på hvorfor jeg i det hele tatt gadd å stå opp, men det var kun i lojalitet med min venninde som snakket sååå varmt om dette, dessuten hadde vi den panoramautsikten hun ønsket seg fra vår balkong. Da var det kun for henne å ta heisen opp ett par etager, og vips, så kunne Frognerparken klare seg selv en stakket stund uten hennes blotte nærvær. Noe som sikker gikk bra.

Etter å ha tatt farvel med min så frossne og gode venn, gikk jeg tilbake i dynen og slo floker til jeg sovnet en stund seinere, priset meg lykkelig over at jeg sikkert lå på Posten For Senil Demente, ved neste solformørkelse.
Jeg sov selvsagt ikke lenge. Du skjønner: Gjør du det etter _ "jeg kan jo bare legge meg i gjen. Sarah sover jo til halv ti"-prinsippet, vokner man tidligere enn man tror.

Barn sover ikke til halv ti i slike tilfeller. Nei, de ligger bare og simulerer.Bregner nøyaktig og venter til du har inntatt riktig stillig, fått varmen, sluppet en promp, og så vidt begynnt å snorke. Da viser de sitt brede smil, og erklærer at Nå Er Det Ikke Natta Mer !!!!!!!

Det var i grunnen like greit, for dagen skulle Feires i Farmors 85 års lag på hytta. Så det var bare å sette inn tenna og stå opp. Dusje, stryke kjole, pynte, tulle og kjefte. Og når den nystøkne kjolen og hårpynten satt der den skulle på Sarah, fant hun en halvspist kjærlighet på pinne inne på rommet sitt, la seg i sengen inne hos pappa og koste seg i dynevarmen.
Vi måtte selvfølgelig dusje, pynte og stryke ny kjole, siden håret, kjolen og øra var pent kandisert i rød slikkepinne.

Etter mye strev kom vi oss endelig avgårde.
Har du bilsyke barn vet du hvordan en biltur i varmen kan fortone seg. Vi hadde så vidt kjørt en kilometer eller to, før ungen proklamerte at hun IKKE var kvalm. Siden hun har til vane å si "Jeg har IKKE bæsja", når bleien er full av MasseRart, tolket jeg det dithen at hun var nettopp kvalm og blisyk. Mannen i Huset som er periodisk verdensmester i VET ALT, var selvsagt ikke enig, siden "han jo er så Veldig god til å kjøre bil, og hun er alldri syk når hunkjører med meg"-varianten, stoppet han selvsagt ikke bilen før det var for sent. Men i egenskap av min rolle som mor, har jeg jo selvsagt som alle andre mødre en velutviklet 6. sans og hadde selvfølgelig med en tredje nystrøkne kjole i vesken, sammens med hånkle, klut ferdig innsåpet og rene sokker.

På hytta var hele familien "Sopranos" samlet. Gamle som unge. Min gamle farmor på 85, var som seg hør og bør den engstelige vertinne og uroet seg for at ikke det var nok snitter, nok kaffe og om du satt bra nok. Ta deg nå litt mat da vennen min, gjentok hun til stadighet. Jeg var da ned i min tredje snitte med reker, og spiste det jeg kunne. Farmor hentet mer, og da jeg mett og belåten tørket majonesen vekk fra snuta, mente hun det var på tide at jeg fikk meg litt mat...... Jeg ser hun begynner å røre litt, Gamle snille Farmor.
Mamma svermet rundt og viste bilder fra sin siste Cruice i Karibien til alle som ville se.
Pappa plystrende rundt på plenen, sjekket om gresset kom opp bra i år. Søstrene mine, kusinene mine og deres babyer og tennåringsbarn. Kjærestene deres og hemmlige blikk.
Tante, stolt med sitt første barnebarn på armen. Onkel som bare satt og skuet utover sitt Rike.
Alle disse og flere til. Omkranset av Sommerlyder. Båter på fjorden, fulekvitter. Lukten av nyspredt kumøkk fra bondens jorde, syriner og Lupiner. Blåbærkart_ Blir det mye bær i år,tro....
Alt dette og mer til. Dette er mitt Univers. Min Sol. Den solformørkelsen er ikke laget som kan ta lyset eller varmen fra det med å tilhøre en familie. Liten eller stor. Da spiller det ingen rolle om det blir litt kaldt om føttene innimellom. Det være seg på grunn av bilsyke unger, kuldegrader eller surrete bestemødre.
Håper dere alle får en Riktig God Sommer med alle deres kjære.
Desmamman til Sarah.