En hyggelig dame i resepsjonen ba oss vente litt før det ble vår tur. Min datter fant noen barnebøker som vi leste i sammen. Snart var det vår tur, og vi ble møtt av en hyggelig helsesøster. Hun tok oss med inn på kontoret mens hun småsnakket til fireåringen. Vi ble vist en stol som jeg satte meg i og tok min datter på fanget. Helsesøster kikket i journalen.

”Er dette deres første barn”? Spør hun. ”Vel, eh, ja” svarte jeg. Deretter kom de vanlige spørsmålene som stilles på en helsestasjon, og som angår barnets helse. Helt greit. Videre tok vi syns test som min datter syntes var både morsom og spennende. Etter noen avsluttende spørsmål var vi klare til å gå. Da kom spørsmålet.

”Planlegger dere å få flere barn”? Jeg satt i stolen med min fire årige datter på fanget og så på helsesøster. Med ett husket jeg den dagen min datter kom hjem fra barnehagen og fortalte meg at en venninne hadde fortalt henne at ”det er helt OK å være enebarn”. Jeg husker at min datter så på meg med forundrede øyne og sa ”hvorfor sa hun det”? Jeg husker samtalene som fulgte for få henne til å forstå at det faktisk er helt normalt. Nå utfordres hennes selvoppfatning igjen. Denne gangen av en, som for henne, er en stor og viktig person. Jeg så tilbake på helsesøster. Jeg følte at spørsmålet i høyeste grad var påtrengende, men svarte med et tilgjort smil: ”Vi får se”. ”Ja, ja” sa hun, ”bare dere har tenkt igjennom dette med søsken”.

I det jeg går ut døren fra helsestasjonen tenker jeg: Hvilken rett har en helsesøster til å kreve å få vite om min fireårige datter kan forvente å få søsken, mens hun selv er til stede? For det første er spørsmålet etter min oppfatning privat. For det andre er det et spørsmål en fireåring skal slippe å føle at hun blir tvunget til å ta del i. Er helsesøsteren så uprofesjonell at hun tror hun kan snakke over hodet på en fireåring uten at det hun sier blir hørt? Eller gir hun rett og slett blaffen? Jeg kan se for meg et utall av grunner til at foreldre får ett eller flere barn, og når dette eventuelt skjer. Mange av disse råder foreldrene selv over, men det er også mange de ikke råder over. Jeg kan imidlertid ikke se for meg en eneste grunn til at det offentlige skal inn på arenaen uten at foreldrene selv tar initiativet.

Er det sånn at enkelte ansatte i helsevesenet føler at deres posisjon gir dem rett til å stille spørsmål som i andre situasjoner ville være åpenbart utidige? Gjør de i så fall det i den tro at dette er noe de har rett til å vite, eller er de bare nysgjerrig for sin egen del. Ligger det føringer i norsk helse og familiepolitikk som tilsier slike spørsmål skal bringes på banen når småbarn kommer til helsestasjonene for kontroll? Personlig ser jeg på det som klart overtramp, uansett årsak.

Er det andre foreldre som har vært ute for noe tilsvarende, og hva er deres mening?