I enden av et tau sitter Sarah
Uttrykket "Grave helt til Kina" , ble sikkert oppfunnet av en sint og ubehøvlet mor som meg. Alle dager er nemmlig ikke like gode . Noen er slitsomme og burde egentlig vært slått flate og grav ned i tæla. At man i tillegg er premenstruell og ond, gjør ikke dagen noe bedre. I dag letet jeg etter en spade, for å så grave ett dypt hull og putte denne Dagen ned i dette uendelige dype,sorte hullet, og tette det igjen med vrede, jord og snø. . Spaden har jeg ennå ikke funnet, så resultatet ble at jeg måtte,på lik linje med alle andre,holde ut, og vente til solen gikk ned bak ett hus. Hele tiden mens den lo av meg.Selvfølgelig håper jeg det blir overskyet i morgen, så kan solen sitte der bak en sky. Da skal jeg le av den.
Jeg våknet i morges til naboen som borret. Klokken var "kun" 09, og jeg presiserer at den kun var det,for når ikke Sarah har begynt sin hyling på mat klokken 08.00, betyr det at hun sover til nesten 10, og det er - som alle vet - en velsignet start på dagen, å kunne sove så lenge. Naboen hadde altså et hull å borre, og det måtte han altså borre klokka 09. Han kunne ikke vente til halv ti, eller ti. Han kunne jo vel for eksempel stått opp, laget kaffen sin, gått på do, og lest avisen, da ville klokken rukket å bli ti, men nei. Han våknet, stod ut av sengen, hentet borrmaskinen på nattbordet og borret.
Her er et ren betong i veggene. Så om du borrer her, er det nesten som om han skulle borret oppi dobbeltsengen påfulgt av et alldri så lite "åh,god morgen Frue,Beklager men vekket jeg Dem"? Selvfølgelig er ikke det måten å starte dagen på. I tillegg til dette grusomme bråket, hyler Sarah, som nå er våken,og ikke ville sove til 10 alikevel, er fra seg av skrekk og gru, og vil helst inn i nattkjolen til mamma, i ren skrekk over dette bråket. Jeg som er trøtt, og nesten avhengig av "hvit stokk og førerhund" om morgenen, sjangler ut på kjøkkenet, og dermed er dagen altså i gang.
To åringer er også grettne om morningen. Når Sarah er gretten, maser hun. Hun maser på mat, og hun maser på boller, hun krever drikke, Lala, Donald og vovvovv. Alt på en gang, hele tiden, mens kattene loggrer rundt mine piggete legger og mjauer på på sitt. Jeg som ikke er av den tålmodige typen, reagerer med et typisk "åh,slutt å mas. La meg våkne og drikke kaffen min før du begynner". Jeg er selvfølgelig ikke stolt av det, men der har dere meg i ett nøtteskall, eller skal jeg si "i en nattkjole"... Jeg er sur,ond og slem timen etter at jeg våkner. Å våkne til lyden av en vekkerklokke er ille nok, men jeg kan love at lyden av ett trykkluftborr gjør noe med humøret, til tross for at det er langt på dag for den som er motager i Statens Lønnsregulativ.
Etter mye krangling, video, mat, kaffe og en rullings, er jeg frisk og opplagt, men kjenner at jeg er skjør i humøret, og bestemmer meg for at Sarah og Mamma skal ut og prøve det nye akebrettet hun fikk av Pappa i går. Venner og vel forlikte vandrer vi ut i snøen. Og i enden av ett tau sitter Sarah på brettet for første gang i sitt liv, og er bare stolt over "båten" hun har fått av Pappa.
Vi må handle litt idag, sier jeg til Sarah, og vi setter kursen mot Kiwi, som jo både er Kjapt, trygt og billig i følge reklamen. Dessuten har de jo kvalitetsgaranti på alt, bare ikke de ansatte.....
Da vi ankom Kiwi, sier jeg til min håpefulle at vi skal inn, så nå må hun av brettet. Hun, som har sittet musestille, glad og fasienert over å sitte på brettet, vil selvfølgelig ikke det samme som Mamma. Nei! Hun vil absolutt IKKE av brettet. Jeg forsøker ut alt jeg har læret av Marte Meo, barnepsykologi, pedagogikk, for til slutt å ende opp med løfter om godteri, bare hun går av brettet. Men der satt hun. Som en dronning på sin trone, og hadde aldeles ikke til hensikt å tre av akebrettet. Jeg som har bestemt meg for ha en hyggelig dag med henne uten flere konflikter, firer på mine prinsipper, og drar med meg brettet med ungen oppi, inn på Kiwi. Jeg kan opplyse om at Kiwi har god gli, så det bød ikke på noen problemer. Glidemessig.
Rett på innsiden treffer jeg jeg ung hyggelig mann ikledd Kiwis grønne genser. Litt forlegen forklarer jeg at hun sitter på brett for første gang, og nekter å gå av. Han smiler og sier at det er helt i orden. Bøyer seg ned og gratulerer henne med jomfru-turen. Bak denne hyggelige unge mannen, står en yngre jente, også i Kiwigrønt. Siden hun er en fornuftig ung dame, med god oppdragelse ytrer hun at det ikke er OK å ake på Kiwi, og legger ut om nybonede gulv og påfølgende riper. Her skjer det noe, for hun mister pluttselig den fornuften som man pleier å bruke i tale med andre. Hun tilføyer nemmlig at "jeg måtte være dum i hodet som kunne finne på noe så dumt" !!
Siden jeg fortsatt hadde bestemmt meg for en dag uten De Store Konflikter, overhører jeg den siste setningen, og forklarer til Sarah på to år at hun ikke kan ake her inne alikevel. Men jeg sier også til den unge damen, at det var for å unngå et raseriannfall, og at vi har fått lov av den andre mannen. Så sier jeg noe slikt som at om jeg løfter henne av nå, så setter hun igang med ett raseriannfall, og at jeg er på vei til kassen likevel.
Denne unge damen, er ikke enig, og nærmest kommanderer meg til å løfte ungen av brettet. Sarah er på full vei inn i raseriets verden allerede, og når jeg løfter henne av, er katastrofen ett faktum. Hun klikker totalt, og er bare ulykelig og sint over hvorfor hun ikke får ake. Kiwi eller ikke, ake er ake. Så der står jeg med klorin, Grandiosa, akebrett og tolv kilo konsentrert vrede.
Nå er jeg tilbake til humøret jeg hadde i dag når jeg våknet, og sier surt og indignert til denne Kiwidamen at "Ja, nå håper jeg du er fornøyd, det var dette jeg ville unngå. Jeg skulle jo bare ha disse to tingene". Jeg snur meg rundt for å gå, oppgitt over hele situasjonen, og da kommer det bak min svette, ullkledte rygg: "Du får ta deg et kurs i barneoppdragelse, da vet du. Om du ikke klarer å hanskes med ungen din".
Det er noe med tonen til enkelte som gjør at man får lyst til å skalle folk ned. Rett og slett skalle de ned, så tenna treffer det nybonede gulvet. Men man er da dannet, så noe slikt ville jeg da aldri gjøre. Der stod altså en tyve år gamel "jentunge", og var frekk i kjeften. Attpåtil skulle hun belære meg om oppdragelse. Jeg trodde vel at jeg ikke hørte riktig, så jeg lener meg frem , og med en stemme jeg ikke kan huske å ha brukt på lenge freser jeg "...atte jeg skulle HVA ,sa du??" Jeg må ha spyttet noe veldig i det jeg freste, for jeg så hun var våt i pannen. Påfulgt av noen fraser som ikke egner seg på trykk, svarer hun lavmelt "..... ikkeno .....". Jeg forlanger å snakke med Daglig leder her, freste jeg igjen. Trusler kommer man alltid langt med. Det har man da lært eter noen års samliv med Mann og Barn.
Løpende, frem bak erter og brød, kommer den samme hyggelige mannen som gratulerte Sarah med nytt brett. Han forklarte at han var Daglig leder, og sier og til Frk. Eplekjekk, at vi hadde fått lov til å ake på Kiwi. Der burde jo damen gitt etter for øvrigheta, men hun var nok litt overmodig, og idet jeg snur og går, hørte jeg "drittunge".... Et lite hyggelig ord i vårt vokabular. Særlig når det samme ordet rettes til barna våre. Da kom reprimanden fra Daglig leder. Der og da. Som en kuet hund fikk vi en unskyldning, og så var den handleturen over. Med assistanse fra Øvrigheta, gikk vi til kassen, foran køen, betalte og gikk ut.
Man kan vel påstå at dette er en tur på butikken jeg vil huske, i tillegg til en annen tur jeg skal komme tilbake til i en annen historie. Jeg var ulykkelig over at dette hadde sjedd overhodet, så vi snakket, Sarah og jeg utenfor, og så ble alt nesten bra igjen. Men nesten har aldri vært nok. Nå var det slik at jeg ikke hadde handlet godteri, noe jeg hadde lovet før jeg entret Løvens Hule. Jeg er jo ikke dum heller, så jeg gikk selvfølgelig ikke inn igjen for å kjøpe det heller. Derfor satte vi kursen hjem igjen, og jeg bestemmte meg heller for å ta en ny tur i morgen dersom snøen ikke smeltet.
Selvfølgelig ville ikke Sarah hjem, men å forklare for en toåring at "vi må det for nå kommer snart Pappa hjem og da skal vi legge fliser i gangen, og så skal vi lage middag, Onkel Lasse kommer også, og jeg er sur." Nei, se det: Det er ikke lett. Så med en hylende parkdress bak på ett akebrett slepte vi oss hjem. Jeg kan sverge på at det ikke var like god glid opp, som på turen ned.
Da vi annkommer porten hadde Onkel Lasse ankommet med verktøy og arbeidsmot. Klar til å hjelpe min bedre halvdel med å fliselegge gangen. Det var ett svare strev med å få ungen til å forstå at ute aker vi, men inne går vi på føttene. Jeg, som hadde fått min del av dagens konflikter ga opp igjen, og slepte med meg ungen på brettet inn i oppgangen, inn i heisen og helt inn i stua. Der satt hun til hun ble så varm i dessen at den måtte av. Da gikk hun av brettet.
Resten av dagen gikk med til støvsuging. Først kuttet disse mennene gipsplater, med det resultat at det var gipsstøv overalt. Så måtte det sages litt med stikksag, og da fikk vi sagflis overalt, deretter hjalp sarah til og strødde cornflakes og bolle med melis over alt. Det kommer et punkt i alle husmødres liv , hvor man bare gir opp. Når du finner melis i øret, sagflis i tissen, og gips i sofaen, er det liksom ikke så moro mer. Til slutt så bare fusjonerte jeg, og ga f......! Sarah har vært på "arbe" (dialekt for arbeid), siden hun stod opp, og har holdt oss i vigør med all sin hjelp til fliselegging, kutting, og aking. Nå sover hun og rakk såvist å få med seg vignetten til Barne -Tv, før hun gikk av skift!! Nå sitter jeg her, som alle andre kvelder og lurer på hvliken ende jeg skal starte i. Det blir iallefall ikke i enden av gangen, for der står ett lyseblått akebrett, som bare venter på å bli tatt med på tur. Jeg håper det blir en kort vinter.
Desmamman til Sarah
