Så stor du har blitt!
Lille Christoffer, så stor du har blitt! Tiden har bare fløyet av sted, noen ganger kjennes det som om det var i går jeg holdt deg for første gang. Jeg husker spesielt den andre kvelden på barsel da du lå i armene mine og tittet opp på meg og var det vakreste jeg noen gang hadde sett. Som jeg satt der og kjente den deilige babylukten din begynte tankene å vandre og jeg tok meg i å sitte der og grue meg til du skulle bli så stor at du måtte i militæret! Hvordan skulle du da klare å passe på deg selv???
I tiden etterpå har det vært mange små episoder som har gjort det så utrolig rikt å få bli kjent med deg. Du har lært meg så mye! Du har et utrolig temperament, jeg trenger ikke se lenger enn til meg selv for å vite hvor du har det fra. Ofte når vi har en konflikt må jeg minne meg selv på at det liksom er jeg som skal være den voksne nå. Så må jeg le litt av meg selv der jeg står og krangler med deg som om jeg skulle være tre år selv, og til slutt ler vi godt begge to. Du har en herlig latter!
Det siste året har du blitt så utrolig flink – du skravler som en foss og viser meg verden på en helt ny måte. Lite visste jeg om alle de spennende små tingene som er rundt oss hele tiden! Det var lenge siden jeg tok meg tid til å kjenne på hvordan ”geitemarken” spreller i hånden min når jeg holder den, eller hadde en real vannkrig på terrassen et helt vanlig tirsdags ettermiddag. Jeg hadde glemt hvor moro det er å bygge store sandslott bare for å hoppe på dem etterpå eller sitte helt stille og studere en maurtue.
For åtte måneder siden ble du storebror til ei lita jente. Det var ikke lett. Hvorfor skulle du plutselig måtte godta at mammas fang ikke lenger var ledig hver gang du trengte det? Du var fryktelig trist og lei de første månedene og selv om vi dro på ekspedisjoner uten babyen og prøvde å gjøre ting sammen slik som før, var nok ikke mamma alltid så tålmodig som hun burde. Når man er sliten blir man ofte alt for fort sint, og det gjaldt nok mamman din også… Heldigvis går det bedre nå, du er så glad, så glad i lillesøster og blir ordentlig sint hvis mamma ikke er rask nok til å trøste henne. Ingen kan få henne til å le slik du kan heller. Jeg er så stolt av dere begge to! Noen ganger må lillesøster legge seg før deg om kvelden og da er du flink og lister deg forbi soverommet hennes. En slik kveld visket du til meg idet vi passerte rommet der hun lå og sov; ”mamma – der inne ligger lillesøster og sover! Så søtt så søtt som hun bare kan” Er det rart mamma smelter?
Men heldigvis har du en sterk vilje og du lar deg ikke lett tråkke på. Du nøler ikke med å fortelle meg hvor skapet skal stå – fortsett med det lillemann! Jeg er sikker på at det kommer til å føre deg langt hvis du bare ikke lar noen ta fra deg din utforskertrang og vilje til å ”klare det selv”. Jeg er imponert over alt du kan allerede, og føler meg privilegert som får være mamman din. Jeg er spent på å se hvor du vil føre oss i fremtiden……
Mummimamma
