nnen rimelighetens grenser gjelder at barnet må få suge så ofte det vil og så mye det vil. Hvis det har et stort, godt sugetak, skades ikke brystet av lang sugetid. Dersom ammingen gjør vondt - annet enn den naturlige ømheten når en sulten munn griper et spent bryst i begynnelsen - må sugetaket sjekkes omhyggelig.

Hyppig diing er også gunstig for å få fart på ammingen og få brystene til å forstå akkurat hvor mye de skal produsere til dette barnet. Det betyr at et barn som tilsynelatende er «snilt» og sover mange timer i trekk, sannsynligvis bør vekkes på dagtid og tilbys brystet iallfall etter tre timer. Kanskje er det ufysiologisk for nyfødte menneskebarn å ligge helt stille, isolert fra morens kropp i timevis. Spedbarn blant naturfolk er vanligvis bundet på mors kropp og blir hele tiden stimulert av hennes bevegelser. Etter hvert vil en del barn innstille seg på sjeldnere måltider, men brystbarn skal generelt ha mat ofte fordi morsmelken er svært lett fordøyelig og ikke legger seg tungt i magen. Det er mindre strev å legge barnet til brystet enn å vente og prøve å trøste det på annet vis, eller å begynne med tillegg.