• Barnet er redd for at medsinen (eller maten for den saks skyld) skal smake vondt og ubehaglig.
• Barnet er redd for å brekke seg eller at det skal gå for fort.
• Vi voksne blir ganske stressa og det merker de til gangs!
• Mange situasjoner som vi voksne har lang erfaring med kan være nye og utrygge for barna.

Her er noen tips:

1. Unngå tvang. Å holde for nesa for deretter å dytte medisinen er et mildt , men dog et overgrep.

2. Demp trusler om at barnet må ta medisinen fordi ”sånn og sånn” selv om det i og for seg kan være sant nok. Men det kan skape et dårlig klima og kan føre til mer stress og gjøre det enda vanskeligere neste gang.

3. Unngå å lure medisinen i barnet, det bør være i absolutte nødstilfelle fordi vi da kan svekke tilliten på sikt.

4. Unngå forhandlingsfella og diskusjoner som ikke fører noe steds hen og forelesningsfella, det vil si lange formaningstaler som heller ikke har noen effekt.

5. Jo større barnet er jo mer kan de bli forklart hvordan medisinen virker, men ikke bruk mye tid på det.

6. Det viktigste poenget, som i all barneoppdragelse, er få til et samarbeid og en dialog med barnet uten å miste målet av synet: Medisinen må svelges til slutt. Jo mer myndig foreldre opptrer, jo tryggere blir hele situasjonen.

7. Tenk i voksenhodet ditt at situasjonen med medisinen er ”som om du skal lande et fly på flyplassen”. Flyet må på bakken før eller siden, men kan ta noen runder i luften.

8. Finn en god situasjon og et ”godt” sted og ro helt ned. Unngå tidspress, planlegging er halve jobben. Foreldre kan da for eksempel si: ” Her har jeg noen tabletter du må ta som heter antibiotika. De må du ta en hver dag for å bli frisk. Jeg skjønner at du gruer deg (innlevelse), men dette skal vi klare sammen, du og jeg.

9. Legg tablettene (eller miksturen) i et lite glass og gjenta at de må ned før eller siden, men at barnet kan være med på å bestemme hvordan. Hvis barnet har forslag, så kjøp det. Kanskje blir dere enige om å dele dem, knuse dem eller kombinere dem med sånn eller slik drikke. Noen mindre barn liker humor og lek: ”Her komme toget med medisinene dine, tuuut, gap opp, toget må videre til andre stasjoner og har dårligtid”.

10. Oppmuntre barnet mye, ”Flott! Du er i gang” osv. Hvis det strever, si at: ”Ja, dette er ikke moro, men vi kommer gjennom det”. Vis at du mener det du sier.

11. Er dere flere, la den mest tålmodige gjøre det, vis myndighet og besluttsomhet. ”Vi går ikke herfra før medisinen er tatt. Etterpå kan du spille data eller leke videre!”

12. PS! Noen ganger (se an barnet), hvis det går tregt, kan en ”paradoksal”-metode virke. ”Her er medisinen. Jeg vet du gruer deg, men jeg vet at du klarer det og at det går bedre enn du tror. Men….hvis du tar medisinen må du IKKE ta den for fort! Stopp! Vent!! Spis den som en rolig skilpadde, ikke som en rask kanin!” Da kan det løsne for noen barn som da veldig raske fordi situasjonen blir mer uventet humorpreget.

13. Avslutt med ros og annerkjennelse

L3 - prinsippet
Prinsippet som er beskrevet over for å få til et såkalt ”ledet samarbeid” med barn kaller vi i vår bok ”Barneoppdragelse – Oppdragelse som virker” for L-3-prinsippet: Lytte, Lede og Lande.

Lytte vil si å koble seg til barnet gjennom å roe ned situsjonen og vise innlevelse (empati). Lede betyr at den voksne tar ansvar for lede og gjennomfør esitusjonen. Barnet kan ”ha hånda på rattet” og påvirke hvordan en oppgave skal utføres, men den voksne har ansvar for at den blir utført gjennom å vise myndighet. Ledelsen ender opp i at situasjonen fullføres eller landes og da kan en gi barnet n ”sluttkvittering” i form av annerkjennelse og ros.

Dette prinsippet kan anvendes i en mengde oppdragesituasjoner. Når barn skal ha på klær, når de skal utføre kveldsstellet på badet og i andre oppdragelses-situsjoner.

En kommentar: Det som er beskrevet over er myntet på situasjoner i oppdragelsen hvor barne skal lære noe, begynne med noe eller slutte med noe. Med andre ord: Vi voksne stiller krav til barnet for å ”strekke de” (passe) og utvikle det. Husk at ingen barn er lydige eller samarbeidsvillige hele tiden, det er ikke det normale. Undersøkelser viser at normalt vil barn gjøre som vi sier 70 % av gangene de får en beskjed, de er ikke nikkedukker. Men dersom de samarbeider langt under halvparten av gangene vi ber om noe så har vi fort et problem. Derfor er det vesentlig at vi er bevisst vårt voksenansvar for lede og lære bort.

Det som vi nå har fokusert på kaller jeg for kravsoner eller kravsituasjoner, og undersøkelser viser at barn som blir stilt krav til (tilpasset deres alder og utvikling) vokser stort på det og at de senere blir selvstendige og lettere å ha med å gjøre for andre.

Helt til slutt: Utenom alle disse kravsituasjonene er det heldigvis enda flere kravfrie soner hvor leken, lysten, frivilligheten og humoren dominerer. Slike soner ”smører” samarbeidet i kravsonene og sammen kan det bli det en finfin helhet. Barn skjønner etter hvert når de er i kravsoner og når de er i kravfrie soner! Konfliktfritt er det ikke, men vi kan ikke ”vaksinere” barn mot selve livet heller.