Barseltårer er et kjent fenomen for de fleste. En fødselsdepresjon kaller man det når reaksjonene blir langvarige og depresjonen alvorlig. Søvnproblemene, humørsvingningene, irritabiliteten, og de kroppslige plagene etter fødselen blir vedvarende.

Det kan være mange ulike reaksjoner i forbindelse med fødselsdepresjon, og ubehaget kan være uutholdelig i perioder. Kvinnen er inaktiv, tung og hun gråter ofte. Hukommelsen kan svikte og selvfølelsen er på nullpunktet. Plager som angst er vanlig. Det kan være angst for å bli sinnssyk, angst for å komme til å skade barnet eller seg selv, eller angst for å ha fått en alvorlig sykdom. Disse reaksjonene ligner andre depressive tilstander, men de skiller seg ut ved å være preget av tanker om barnet.

Reaksjonen kan også være en mer varig følelse av at man ikke har det bra. Plagene kan vise seg som fysisk og/eller psykisk ubehag, som problemer i parforholdet eller som et oppgjør med sine omgivelser. For at depresjonen kan betegnes som en fødselsdepresjon må den ha utviklet seg innen seks uker etter fødselen.

Psykolog Lisbeth F. Brudal beskriver en fødselsdepresjon som en uro med søvnproblemer, intense følelsesmessige svingninger, angst, tretthet, nedsatt matlyst, skyldfølelse, aggressivitet, forvirring, selvmordstanker og tvangstanker. Omkring 10 % av barselkvinnene kan få slike reaksjoner. Hvor alvorlig situasjonen blir er avhengig av kvinnens ressurser og mengden ytre belastninger.

Hvem rammes av fødselsdepresjon?
Det er vanskelig å forutse hvem som vil få en slik reaksjon etter fødsel. Ulike områder har blitt undersøkt, blant annet: Kvinnens alder, ekteskapelig status, antall fødsler, psykiatrisk sykehistorie og familiær disposisjon for psykiske lidelser, komplikasjoner i graviditeten, en vanskelig fødsel, det sosiale nettverk og utdannelsesnivå. Konklusjonen man har kommet frem til er at ingen av forholdene i seg selv er årsak til reaksjonen. Det er heller snakk om summen av en rekke forskjellige ytre betingelser og kvinnens personlighetsstruktur. I de fleste av disse tilfellene er prognosen god. Det er heller ingen forskning som kan si noe om risikoen for gjentagelse ved neste fødsel.

Hva kan jeg selv gjøre?
Ved lettere tilfeller er det mulig å komme seg igjennom dette med god støtte og hjelp fra sine omgivelser. Det er ikke alltid lett å sette ord på slike opplevelser, men det er likevel viktig at man forteller sine omgivelser hvordan man har det. Dette gjør at familie og nære venner kan tre støttende til og hjelpe.

Det er viktig at behovet for søvn, mat, aktivitet/ hvile og sosial kontakt blir dekket. Samtidig er oppmuntring og støtte i forhold til omsorgen for barnet viktig. Det kan være nødvendig at faren eller andre nære omsorgspersoner tar over noen av de oppgavene en vanligvis selv ville ha tatt ansvar for, både i forhold til barnet og hjemmet.

Morsmelk er en viktig og anbefalt næringskilde for barnet det første leveåret. Amming kan likevel for noen være en krevende oppgave. Føles dette som en ekstra belastning, bør dette diskuteres med helsesøster. Det kan være at man kan finne andre løsninger som for eksempel pumping, erstatte noen måltider eller trappe ned. Det vil kanskje gjøre det lettere å få avlastning og hvile.

I forhold til barnet er det viktig at det er de samme personene som hjelper til. Det vil oppleves trygt for barnet. Først og fremst blir faren en viktig person. Man bør søke råd hos helsesøster, og kanskje kan hun hjelpe til med å etablere kontakt med andre mødre i liknende situasjon. I noen barselgrupper vil det være naturlig å ta opp slike problemer og få støtte og råd.

Alvorlige tilfeller
For noen kvinner med fødselsdepresjon kan situasjonen bli så alvorlig at de vil trenge profesjonell hjelp. Det vil være situasjoner der symptomene er vedvarende og plagene så betydelige at man ikke er i stand til å ta vare på seg selv og barnet. Støtte og hjelp fra omgivelsene vil i disse situasjonene ikke være tilstrekkelig. Da er det viktig at kvinnen eller omgivelsene søker hjelp. Man bør kontakte egen lege som kan gi råd om hjelp. Hvilken behandling som vil være nødvendig er avhengig av hvor alvorlig tilstanden er. Problemstillingene er de samme som ved andre depresjoner, men forholdet til barnet må taes spesielt hensyn til.

Psykoterapi kan for noen være en god behandlingsform. Psykoterapi vil si dyptgående samtaler som skal hjelpe kvinnen til å løse egne problemer, eller lære å leve med dem. I psykoterapien er det ikke nødvendigvis traumer i barndommen som er tema, men heller hvordan kvinnen fungerer med sine omgivelser. Noen vil klare seg med regelmessige samtaler med psykolog/psykiater over noe tid. Terapien forstyrrer ikke amming slik medikamentell behandling vil gjøre. For noen vil det likevel også være nødvendig med medikamentell behandling som for eksempel antidepressiva.

Andre vil trenge sykehusinnleggelse for en periode. Det finnes mor-barn avdelinger der kvinnen og barnet kan bli innlagt sammen. Det kan også være at mor blir lagt inn alene, mens barnet vil være hos faren eller andre omsorgspersoner. Dette vil bli vurdert i forhold til den enkeltes situasjon.

I møte med kvinnen bør fokus være å øke mestringsevnen. Det å ta kvinnen på alvor, lytte, gi gode råd, avlaste og dempe hennes skyldfølelse vil være god støtte.

Kilder:

• Berggren, G: Fødselsdepresjon- en beretning, København: Frydenlund, 1992
• Brudal, L: Psykiske reaksjoner ved sv.skap, fødsel og barseltid, Bergen: fagbokforlaget, 2000.
• Dahl, Eitinger, Malt, Retterstøl: Lærebok i psykiatri, Oslo, Univ.forlaget AS, 4.utg. 1997
• Hoem, A.:Hvordan kan psykiatrisk sykepleier bidra til å øke mestringsnivået til kvinner med fødselsdepresjon?, Hovedoppgave, Høyskolen i Oslo, avd. for sykepl.utd., 1999