Jeg var 19 år gammel og ganske sosial av meg. Plutselig blir jeg bundet til stolen foran tv'en og hvis jeg måtte gå noen steder så måtte jeg bruke krykker.

Og dagene var lange. Samboeren min jobbet lange dager og var ofte ikke hjemme før ni-tiden på kvelden og alle andre jeg kjente jobbet eller gikk på skole.

Ukene gikk og jeg ble ganske usosial etterhvert, og var ofte lei meg. Jeg tenkte det bare var horomoner og ville gi seg. Jeg la på meg 20 kg etter jeg fikk bekkenløsning, noe som bidro til at jeg ble enda mer deprimert.

14 dager over terminen ble datteren min født. Og jeg klarte ikke helt å føle den altoppslukende morskjærligheten. Jeg kunne ikke fordra å amme og hadde konstant dårlig samvittighet og følte meg som verdens dårligste mor.

Jeg var den første i vennegjengen som fikk barn og var nå mye alene med en baby. Av og til når hun gråt kunne jeg bli så sint at jeg skrek til henne...

Eller så kunne jeg sitte meg ned og gråte selv.

Jeg hadde mange vonde tanker i den tiden og lurte på hvorfor jeg ble gravid i det hele tatt. Av og til ønsket jeg å stikke av fra alt sammen, andre ganger ønsket jeg at jeg hadde tatt abort.

Forferdelige tanker, noe jeg var veldig klar over selv!

Månedene gikk og jeg begynte i jobb igjen. For en befrielse! Å komme meg ut av huset, å snakke med andre voksne mennesker, å faktisk føle meg nyttig!

Men så skjedde det noe. Hva det var vet jeg ikke, men jeg ble gradvis mye verre. Og jeg begynte å kutte meg opp og skade meg selv. Straff, kanskje? Å overføre min psykiske smerte fysisk?

Jeg mistet nattesøvnen og gikk rundt som en zombie.

Kanskje jeg var utslitt? I løpet av de 15 månedene som var gått fra fødselen så hadde jeg studert, hatt 7 eksamener og jobbet. Min samboer fikk en ny jobb med 260 reisedøgn i året og jeg var så og si alene med en liten jente og det hadde jeg vært da i 9 måneder. Da han var hjemme kranglet vi konstant. Det var nok jeg og mitt humør som provoserte frem kranglene. Det var ikke noe godt å være meg. Ikke på noe som helst måte. Jeg var dypt ulykkelig og ønsket ikke å leve mer.

Så en dag, mens min samboer var hjemme, fikk jeg et sammenbrudd. Jeg svartnet helt ut og kom ikke til meg selv før jeg hadde tatt et barberblad og kjørt det dypt inn i håndleddet. Blodet sprutet og det var smerten som vekket meg.

Men det verste var at det var foran min 15 måneder gamle datter... Da skjønte jeg at jeg trengte hjelp. Legen lappet meg sammen, jeg begynte på "lykkepillen" og fikk sovetabletter. Jeg begynte også å gå til en psykiater en gang i uken. Og sakte men sikkert ble jeg bedre. Etter ett år med terapi kan jeg si at jeg er fin igjen.

Datteren min betyr alt for meg og jeg er så lei meg for at vi fikk en så dårlig start. Trøsten min er at hun ikke husker noe fra den tiden og at hun heller vil huske meg som en god og kjærlig mor.

Nå er jeg gravid igjen og er veldig obs på om historien vil gjenta seg. For det hullet skal jeg ikke ned i en gang til!

Jeg håper min historie kan hjelpe andre gravide eller nybakte mødre til å søke hjelp i tide. Skulle ønske jeg hadde gjort det. Da hadde jeg ikke mistet den dyrebare babytiden med datteren min!

Så hvis du føler deg nedstemt over lengre tid, verdiløs eller unyttig. Søk hjelp, med en gang!

Hilsen meg...