Menn og traumatiske fødsler
HJELP FOR PARTNERE OG FAMILIE
Under finner du noen grunnleggende råd for partnere (ektemenn, samboere, kjærester). Vi vet selvsagt at ikke alle kvinner har en partner å støtte seg til, så når vi bruker ordet ”partner” er dette også ment å dekke andre (venn, famile) som er på jakt etter måter å hjelpe noen som er traumatisert av fødselsopplevelsen sin, eller for den saks skyld om man prøver å finne hjelp for egne følelser etter å ha vært vitne til en traumatisk fødsel.
Hvordan kan jeg hjelpe partneren min som har hatt det svært tøft etter fødselen av barnet vårt?
Å leve sammen med en kvinne som har vært utsatt for en traumatisk fødselsopplevelse kan være veldig opprivende, vanskelig og frustrerende. Det er stor sannsynlighet for at partneren var den eneste personen under fødselen som hun kjente og stolte på. Partneren er sannsynligvis den eneste personen som har delt hele opplevelsen med henne, og er i en unik stilling til å gi støtte. Vær forberedt på åsøke hjelp der du kan – for moren, deg selv og din families skyld.
Det er mange ting du kan gjøre for å hjelpe:
- Oppmuntre moren til å søke hjelp hos fastlege, helsesøster eller venner, og snakke ordentlig med noen.
- Oppmuntre henne til å lese artiklene på denne websiden og andre steder.
- Minn henne på at hun ikke er i ferd med å bli gal, og at det vil bli bedre.
- Forsikre henne igjen og igjen om at du støtter henne, og at du ikke vil gå fra henne.
- Prøv å finne ut så mye du kan om traumatiske fødsler, og vært om nødvendig forberedt på å kjempe for å få nødvendig profesjonell hjelp til konen/samboeren/partneren din og deg selv.
Uansett hvor vanskelig det er, vær så snill å prøve å unngå:
- Å be henne “ta seg sammen”. Hun har allerede vonde følelser ovefor seg selv, og prøver så godt hun kan.
- Å ignorere eller avvise følelsene hennes.
- Å gå fra henne eller distansere deg fra henne, uansett hvor vanskelig eller umulig det virker.
Alt dette vil gjøre situasjonen verre.
Jeg var med på fødselen av barnet mitt, og i ettertid er hodet mitt fullt av ubehagelige bilder som ikke vil forsvinne. Kan det være at jeg også er traumatisert?
Det er stor sannsynlighet for at en partner har vært med under fødselen og dermed vært vitne til fortvilelsen og smerten konen eller partneren deres gikk gjennom. Følelsen av hjelpesløshet overfor mennesket du elsker kan være ekstremt opprivende, og det er høy sannsynlighet for at opplevelsen også har vært svært traumatisk for pappaen.
Søk profesjonell hjelp fra fastlegen din eller på helsestasjonen om du opplever at fødselsopplevelsen har påvirket deg personlig og fortsetter å påvirke ditt daglige liv.
Mange av rådene på disse sidene ment for kvinner, kan også relaters til partneres opplevelse av fødselen (f.eks. redsel, tap av kontroll, mangel på informasjon, ikke å bli hørt) og det er viktig å søke hjelp og støtte så tidlig som mulig, for alles skyld.
| En pappas historie "Fødselen av datteren min var traumatisk, og uten å gå i detaljer som konen min synes er for personlige, så vandret jeg ut av sykehuset etter den 26 timer lange fødselen som ble avsluttet med et hastekeisersnitt, og kjente meg traumatisert. Jeg prøver fortsatt å finne ut nøyaktig hva som fikk meg til å kjenne det sånn. Jeg tror det sprang mest ut av en følelse av at hun ble utsatt for et overgrep eller voldtatt eller noe, og at jeg bare skulle stå der og prøve å hjelpe henne til å slappe av så det skulle være mindre smertefullt, akkurat som om det var dem jeg egentlig hjalp. Under selve fødselen gikk følelsene mine fra noe sånt som å forvente at jeg kom til å gråte av glede over fødselen, til lettelse og glede med tårer, til bare fullstendig, overveldende lettelse, som endte i en total nummenhet, og ”å - hun er ute”. Etter fødselen har konen min utviklet fødselsdepresjon. Jeg hadde en eksamen fire uker etter fødselen, og endte med en sykemelding på grunn av en alvorlig ørebetennelse et par uker senere, fordi jeg hadde vært så trett mesteparten av tiden. Nå begynner konen min å bli bedre, jeg har begynt å avse tid til å ta vare på meg selv, og jeg har begynt å oppdage symptomer som ligner fødselsdepresjonen til konen min – eller kanskje mer realistisk Posttraumatisk stresslidelse. Jeg har ikke sovet noe særlig de siste tre nettene, og det hjalp ikke mye med de tre timene jeg fikk lagt hodet på puten før jeg ble vekket av datteren min som hylte det hun kunne, antagelig på grunn av tenner som er på vei. Noen ganger kjenner jeg meg avskåret fra datteren min, og jeg har til og med hatt tanker om å skade henne eller meg selv. Ofte blir drømmene mine også mer levende. Bare jeg kan kjenne det jeg føler, og hvis jeg har prøvd å helt ærlig dele det jeg har følt med noen, synes konen min det er for personlig til at andre skal få vite om det, så det er bare henne jeg kan snakke med om det. Jeg vil ikke at hun skal tenke at det var hun som gjorde meg dårlig, så paradoksalt nok kan jeg ikke fortelle henne alt. Det er veldig vanskelig for ektemenn og partnere som har gått gjennom en traumatisk fødsel sammen med moren, fordi moren er den viktige, og faren eller partneren må ofte skjule hvor ille han eller hun (jeg er sikker på at dette påvirker kvinnelige fødselspartnere også) har blitt påvirket, i den hensikt å støtte moren. De blir ofte glemt og satt til side, selv om det er et veldokumentert faktum at fedre også kan bli rammet av fødselsdepresjon eller PTSD. Menn er også påvirket av hormonelle forandringer i forbindelse med partnerens svangerskap. Fedrenes behov for støtte blir ofte oversett, fordi det er vanskelig for folk utenfor familien å fange opp en slik lidelse selv hos moren, og enda mer hos familien.” |
Denne informasjonen er hentet fra den britiske støtteorganisasjonen Birth Trauma Association (BTA), og oversatt for Barnimagen.com etter tillatelse fra BTA. Øvrig informasjon om BTA finner du på http://www.birthtraumaassociation.org.uk.
