Av Bodil Vidnes-Kopperud

Fagkonsulenten, sykepleieren og kommunepolitikeren hadde selv en traumatisk fødselsopplevelse for 16 år siden. Hun måtte kjempe en lang kamp for å få den hjelpen hun trengte, og har siden vært dypt engasjert i temaet.

- Den gang visste man enda mindre om fødselsrelatert PTSD enn man gjør nå. Jeg gikk til en psykolog, som selvsagt ga meg diagnosen ”fødselsdepresjon”. Psykologen sa igjen og igjen at jeg var slikt et interessant tilfelle, for ingen av symptomene mine stemte helt. Det falt hverken psykologen eller meg inn at jeg kunne være feildiagnosert, sier Mariann.

Marianns fødsel burde vært såkalt normal, men en menneskelig glipp gjorde at det ikke ble slik. Mariann ble satt på pitocindrypp, og ved en feil stilte jordmoren dryppet på tredobbel dose før hun forlot rommet.

- I den neste halvannen timen befant jeg meg i et sort hull av smerte, forteller Mariann. Hun var vettskremt, og trodde at både hun og babyen hennes kom til å dø. Barnepleieren som var innom skjønte ikke alvoret, og hentet ikke jordmoren.

- Det at ingen rundt meg forstod hva som skjedde med meg, gjorde at jeg kjente meg forferdelig hjelpesløs og alene, sier Mariann.

ØNSKET DIALOG

Etter fødselen kom alle reaksjonene som hun nå vet var posttraumatisk stress. Hun sov ikke, hodet sprengtes av tanker og flashbacks fra fødselen, og hun var redd hun holdt på å bli gal.

- Jeg har alltid vært en som klarer meg, men nå møtte jeg veggen. Jeg skjønte at her er det ingen av mine tidligere mestringsstrategier som hjelper meg, sier Mariann.

For henne, som for de fleste som har hatt en traumatisk opplevelse, var det viktig å kartlegge virkeligheten, og få en oversikt over hendelsesforløpet. Derfor tok hun kontakt med sykehuset, for å få en grundig gjennomgang av fødselen.

- Det var ekstremt viktig for meg å få klarhet i hva som hadde skjedd, nærmest minutt for minutt. Helt ned til detaljer som ”Hvor stod du da du sa den tingen”, ”Hvem var det som var til stede da dere foretok den undersøkelsen”, forklarer Mariann.

Dessverre ble ikke dialogen med sykehuset særlig god. I journalen stod det oppført vanlig dose pitocin, og jordmor ville ikke vedkjenne seg noen feilgrep.

- Det at hun benektet det hele, gjorde det verre for meg, sier Mariann. Hun synes det er leit at jordmoren aldri ville møte henne og ektemannens på deres versjon av det som skjedde.

- Jeg skulle gjerne kommet til en forsoning med henne. Men for at det kunne skjedd, måtte hun vært villig til å innrømme at noe gikk galt. I ettertid tror jeg at hun var redd, sier Mariann. Hun forteller at såvidt hun vet fikk jordmoren hennes en klage fra en annen

fødekvinne litt senere, og valgte å slutte som jordmor etter dette.

VIKTIGST Å BLI TRODD

Mariann forteller at hun opplevde alle etterreaksjonene sine som et nederlag. At det var ydmykende å ikke ha taklet fødselen sin bedre:

- Det å mestre allting er blitt så viktig. Man skal være flink i jobben, en flink mor, flink til å føde. Det er dumt at man tenker sånn, og jeg kan godt si til andre at ”det gjør da ikke noe”, men det gjorde noe for meg, sier hun.

For Mariann var det derfor ekstra viktig å bli trodd. Hun ville ikke gi seg. Hun fikk en samtale med en lege ved sykehuset der hun hadde født, og ved gjennomgang av journalen, sa legen at etter alt å dømme hadde hun hatt en sentral morkakeløsning, som betegnes som ytterst smertefullt. Legen mente også at dette høyst sannsynlig hadde skjedd på grunn av overstimulering med pitocin.

- Det å få bekreftet min oppfatning av virkeligheten, betydde enormt. Jeg var ikke bare en plagsom pasient som maste på sykehuset, jeg var en forulempet pasient som ønsket svar, sier Mariann.

ØNSKET FLERE BARN

Mariann hadde alltid ønsket seg to barn. Etter den vonde fødselsopplevelsen, var hun livredd for å føde igjen.

- Hver gang jeg så mødre med to eller flere barn, ble jeg misunnelig. Jeg tenkte ”Du er så heldig! Du har tord å føde flere ganger, mens jeg aldri kommer til å tore det”.

Tankene gikk innom adopsjon, men samtidig hadde Mariann et sterkt ønske om å bli ferdig med den første fødselsopplevelsen og bli kvitt fødselsangsten som nå hadde satt seg i henne.

- Jeg tror det var viktig for meg å finne motet til å prøve en gang til, sier hun.

Timene hos psykologen forsinket henne kanskje, tror hun i dag.

- Jeg skulle hele tiden forsøke å bli kjent med dette nye selvbildet som psykologen tegnet for meg. En Mariann som var deprimert, og som var svak. I ettertid opplever jeg det litt som at psykologen forsøkte å skyve skylden for reaksjonene mine over på meg: at det var jeg som overreagerte, ikke at sykehuset hadde gjort en tabbe, sier hun.

Hun synes det er leit at hun brukte så mye tid på å prøve å godta en diagnose som ikke stemte.

- Det er ikke noe galt i å ha en fødselsdepresjon, men når man faktisk sliter med noe helt annet, så blir det feil å få behandling for depresjon, sier hun.

TRAUMEBEARBEIDING

At det hun slet med kunne være symptomer på posttraumatisk stress, og ikke fødselsdepresjon, var det Mariann selv som oppdaget, ved en ren tilfeldighet.

- Jeg stod på biblioteket og bladde i en ny bok av krisepsykiateren Atle Dyregrov, som jeg hadde kjennskap til gjennom sykepleierutdanningen min. Dyregrov beskrev i denne boken posttraumatiske stressreaksjoner. Og det var virkelig en oppvekker. ”Dette er jo meg”, tenkte jeg overrasket. Av ti symptomer han hadde skrevet opp i listeform, hadde jeg ni. Og endelig begynte bitene å falle på plass inne i meg, sier Mariann.

Litt senere kom hun i kontakt med en psykiater i Fredrikstad som var spesialist på traumebearbeiding.

- Da fikk jeg hjelp. Da ble jeg forstått, og tatt på alvor. Helt konkret, sier Mariann.

- Psykiateren skjønte at min tillit var blitt så ødelagt under den første fødselen at vi måtte gå drastisk til verks. Så før jeg ble gravid igjen, skrev denne psykiateren en kontrakt med meg, på vegne av sykehuset, om at hvis jeg fødte der, skulle jeg få keisersnitt underveis hvis jeg ønsket det, ingen skulle gjøre noe jeg ikke ville, jeg skulle få ha noen hos meg hele tiden, og så videre – vi gikk gjennom alle eventualiteter og helgarderte. Kontrakten ble på en tettskrevet A4-side, og sakte meg sikkert begynte jeg å tro at jeg skulle klare å gjennomføre en fødsel nummer to, sier Mariann.

Ad omveier kom hun i kontakt med en varm jordmor som hadde stor kunnskap om fødselsangst, og denne jordmoren loset henne videre. Ikke at det var en lett oppelvelse. Da svangerskapet kom, var Mariann redd, og da fødselen startet, kom panikken.

- Men jordmoren min hadde lovet å være der sammen med meg, og da hun kom inn døren visste jeg at det skulle gå bra.

Mariann Hovda fødte sitt andre barn hjemme, uten annen smertelindring enn et TENS-apparat.

- Fødselssmertene var sterke, og jeg skrek som en gris, men det var ikke traumatisk, for jeg var trygg på jordmoren, og visste at hun kom til å være der for meg hele tiden, sier Mariann.

STØTTEGRUPPER

Mariann Hovda har vært engasjert i emnet traumatiske fødsler helt siden hennes egen opplevelse fant sted i 1989. Hun har vært på kurser og lest bøker, og hun har vært med på å danne selvhjelpsgrupper i Østfold. Som emnekontakt i foreldreorganisasjonen Fødsel i Fokus har hun opplevd at rådville kvinner har ringt henne for å be om hjelp og veiledning.

- Dessverre er det ikke alltid like lett å finne informasjon om traumatiske fødsler og etterreaksjonene man kan få. Men det blir bedre. Det er et økende fokus på denne problematikken, sier Mariann.

Selv tror hun en aktiv tilnærming til bearbeidingsprosessen er en riktig vei å gå for mange.

- Min erfaring er at de som aktivt prøver å finne informasjon, de som oppsøker sykehuset der de fødte eller annet helsepersonell for å få hjelp til å forstå alt som skjedde under fødselen, de kommer seg raskere på beina igjen. De som prøver å fortrenge det og late som det ikke skjedde, sliter ofte lenger.

Hennes erfaring er også at de fleste kommer seg gjennom det.

- Av de jeg kjenner, tror jeg nesten alle som ønsket seg flere barn, har fått det til slutt, sier Mariann Hovda.

Mariann Hovda og ektemannen hennes er emnekontakter for traumatiske fødsler i foreldreorganisasjonen Fødsel i Fokus. Mariann har også selv vært med på å starte selvhjelpsgrupper for kvinner som har hatt traumatiske fødselsopplevelser.