Jeg var dypt deprimert og suicidal, og hadde hatt en lang periode med selvskading og generell selvdestruktiv livsførsel, da jeg merket en liten kul på venstre side av magen min. Noen dager senere tok jeg en graviditetstest, og den var positiv. For meg føltes det som en enorm lettelse, og som om bitene i et puslespill falt på plass. Dette høres kanskje rart ut, men for meg betydde graviditeten at jeg endelig MÅTTE ta fatt i problemene mine og prøve å bli frisk. Diagnosen anorexia innebærer blant annet: ”Motstand mot å opprettholde normal vekt i forhold til alder og høyde som resulterer i 15% vekttap under forventet normalvekt. Intens frykt for fedme eller for å legge på seg, selv ved undervekt. Forstyrret opplevelse av kroppens størrelse og form, benektelse av at vekttapet er alvorlig, eller at man sterkt knytter selvfølelse til vekt og utseende. Fravær av menstruasjon hos jenter og kvinner.” (Skårderud, 2000:14) Atypisk anorexia betyr at ett eller flere kjennetegn mangler. I mitt tilfelle sterk undervekt og fravær av menstruasjon.

Det første jeg gjorde var å kontakte AAN (nå Amathea: www.amathea.no). Jeg fortalte åpent om spiseforstyrrelsen, og at jeg ville bli frisk. AAN informerte meg om noe som heter GAIA-prosjektet på Ullevål sykehus. Dette er for alle kvinner med et problematisk forhold til fødsel/graviditet, men man må få henvisning fra fastlegen. Jeg gikk til lege, fortalte nok en gang om problemene mine, ble sykemeldt og fikk henvisning til GAIA-prosjektet. Der gikk jeg til faste, ukentlige samtaler med avd. jordmor Berit Cocozza. Jeg fikk også regelmessige ultralydundersøkelser for å se med mine egne øyne at barnet mitt vokste selv om jeg spiste minimalt. Jeg fortalte også mine foreldre, min bror, og mine venner om spiseforstyrrelsen. Denne åpenheten kostet meg mye, for det betydde at jeg ikke lenger kunne skjule at jeg var syk. Foreldrene mine taklet ikke dette så veldig bra, men de forsøkte å støtte meg. Vennene mine har hele tiden vært en stor støtte!

Hele svangerskapet står for meg som en kaotisk tid. Barnefaren sa med en gang at han ikke ville ha noen kontakt verken med meg eller barnet. Familien min støttet meg, og gledet seg stort til å bli henholdsvis besteforeldre, oldeforeldre og onkel. Magen som vokste plaget meg ikke, siden jeg visste at det ikke var fett, men et nytt menneske. Men å bli frisk av en spiseforstyrrelse er ikke gjort i en håndvending. Fokuset på spiseforstyrrelsen ga også et fokus på mat og kalorier, og selv om jeg ville bli frisk så ble jeg dårligere en stund. For meg var spiseforstyrrelsen en stemme inne i hodet mitt som kun så negative ting ved meg. Denne stemmen ble sterkere og sterkere jo mer jeg kjempet i mot. På grunn av støtten jeg fikk på Ullevål kunne jeg konsentrere meg helt om å forsøke å bli frisk, uten å måtte bekymre meg for barnet i magen min. Barnet var hele tiden motivasjonen min. Jeg ville at barnet skulle vokse opp uten å bli påvirket av sykdommen, og jeg visste med meg selv at jeg ikke kunne bli den moren jeg ville uten å være frisk.

Jeg brukte boka Sterk/Svak av Finn Skårderud som et hjelpemiddel i det som etter hvert ble en kamp mot spiseforstyrrelsen. Det er vanskelig å forstå for utenforstående hvor maktesløs man blir i sin forakt mot sin egen kropp og sitt eget indre. Da jeg leste denne boka første gang, fra perm til perm, innså jeg for først gang at dette ikke bare var noe jeg opplevde. Sykdommen var ikke spesiell for meg, det var mange andre som satte ord på akkurat det samme som jeg hadde opplevd og fortsatt opplevde. Jeg begynte deretter å bruke boka aktivt som et verktøy for å forstå meg selv og sykdommen bedre. Jeg leste også alt annet jeg kommer over om spiseforstyrrelser. Jeg forsøkte å ta kontakt med Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser (IKS: http://iks.no/), men ble stoppet av stemmen i hodet mitt, som jo kjempet med nebb og klør for å beholde sin maktposisjon. Nok en gang, dette høres nok rart ut for utenforstående, men midt oppe i det så føles det faktisk som det sitter en annen person i hodet ditt og forsøker å styre deg. Det er viktig å huske på for pårørende, som kanskje mener at den syke ikke gjør nok for å bli frisk, eller at den syke bare skal ”ta seg sammen”. Hadde det vært så enkelt så ville ikke så mange vært syke!

I slutten av svangerskapet flyttet jeg hjem til min far og hans nye kone, og fødte sønnen min på samme sykehus som jeg ble født. Jeg fikk støtte og oppfølging fra dette sykehuset også, takket være jordmoren på Ullevål som hadde en venninne som jobbet som jordmor på det andre sykehuset. Sønnen min ble forløst ved hastekeisersnitt 3 dager etter termin, og han var helt perfekt! Vi fikk ligge på enerom de 5 dagene vi var på sykehus. Jeg vet ikke om dette var planlagt fra sykehuset side, men for min del var det godt å slippe å se alle de lykkelige parene mens jeg var helt alene.

Historien ender selvfølgelig ikke her. Jeg hadde ikke blitt frisk i løpet av svangerskapet, men det hadde jeg heller ikke forventet. Det kan ta flere år å bli frisk av en spiseforstyrrelse, fordi man må forandre på innlærte tankemønstre og bli kvitt stemmen som hele tiden forteller deg at det er noe galt med deg. Denne stemmen er sykdommen, ikke den syke, og den opprettholder de negative tankemønstrene og selvforakten. Lav selvtillit blir ofte forbundet med spiseforstyrrelser, men det er selvforakten, hatet til ens egen person, som gjør at man ikke blir frisk. Hvor mye må man ikke hate seg selv for å ikke unne kroppen sin mer enn 2 dl tomatsuppe på en dag, mens man samme dag løper en tur på 3 km, tar 150 sit-ups, og/eller kaster opp igjen den lille næringen man har fått i seg? (og ja, jeg sto med desiliter mål og målte opp mengden..)

Litt over ett år etter at sønnen min ble født kunne jeg betegne meg selv som frisk. Det vil si, jeg spiste regelmessig og hadde et normalt forhold til mat (ingen kaloritelling, ingen dårlig samvittighet). De negative tankemønstrene var så å si borte, og ikke minst; var stemmen borte. Jeg har nå vært frisk i 2 hele år, men jeg har hele tiden jobbet med å forstå meg selv, bli kjent med meg selv, og forstå sykdommen. Jeg har gått i terapi i snart 1 år, og jeg føler endelig at jeg er i balanse! En forutsetning for å unngå tilbakefall er nettopp selvinnsikt og kunnskap om sykdommen. På den måten kan man kjenne igjen symptomene, og finne andre løsninger enn å sulte seg/kaste opp/overspise. Spiseforstyrrelser handler i bunn og grunn om å finne et språk for å uttrykke følelser, ikke om å bli tynn.

• Spiseforstyrrelsedebatten