Flerlinger utgjør en stor gruppe av alle prematurfødte barn i Norge. Men selvfølgelig kan også enlinger fødes før tiden. De aller fleste av de for tidlig fødte barna vil greie seg helt fint i oppveksten, men noen vil kunne oppleve senvirkninger på det sansemotoriske og/eller psykiske planet helt opp i tenårene. Både i Norge og i utlandet har det de senere årene vært forsket en del på dette.

En som har satt seg dypt inn i temaet “usynlige senvirkninger hos prematurfødte barn” er tvillingmoren Jonna Jepsen fra Danmark. Hun startet i år 2000 den danske prematurforeningen, hun har skrevet bøker om temaet og holder i regi av den norske Tvillingforeldreforeningen jevnlig foredrag for foreldre og fagpersoner rundt om i landet.

Bekymret rynke
Årsaken til at Jonna Jepsen er blitt så engasjert i de prematurfødte barna, er at hennes egne tvillinger, en gutt og ei jente, ble født så tidlig som i uke 28. Hun hadde selv så mange spørsmål og fant så få svar.

– Jeg følte jeg kunne se en smerte av forlatthet der de lå i kuvøsene sine, forteller hun. Datteren hadde bekymrede rynker i pannen helt fra fødselen og dype depresjoner da hun var fire år. Men med en del hjelp og støtte har begge etter hvert utviklet seg ganske normalt – og er nå to normalt fungerende tenåringer.

Jonna Jepsens råd er å iaktta barna rolig, uten å være så alt for bekymret. For ved å være oppmerksom på mulige symptomer, og i forhold til det gi riktig oppfølging, kan en rekke mulige problemstillinger overkommes. Dessuten finnes det flere ulike behandlingsformer.

Gråt mye
Jonna Jepsen tar gjerne utgangspunkt i egne opplevelser og kombinerer disse med forskningsresultater når hun gir foreldre og fagpersoner råd om symptomer og mulige behandlingsformer.

Hun forteller at på grunn av pustebesvær ble hennes egen jente like etter fødselen overført til et annet sykehus, vekk fra sin mor og bror i fem dager. Dette tror hun har hatt stor innvirkning på barnet. Det er nemlig jenta som har slitt mest følelsesmessig og vært påvirket av det tidlige sviket, selv om begge var engstelige som babyer. De gråt mye og var redde for høye lyder og alt nytt. Tvillingmoren tilbrakte nesten all sin tid i hjemmet og barna var svært avhengige av henne.

Jonna Jepsen følte dessuten at hun ikke ble tatt helt på alvor når hun uttrykte sine bekymringer overfor helsepersonalet. Det fysiske, som var mest synlig, var nemlig i orden. De spiste og vokste, var foran mentalt, men i den sansemotoriske utviklingen, i følelseslivet og i det sosiale livet hang de etter.

Slitne
Til tross for at barna var engstelige for alt nytt, følte moren likevel det var viktig å ikke isolere dem. De prøvde derfor å gå på lekeplassen for å leke med andre barn, men det var lite vellykket. Søsknene viste ingen interesse for de andre barna og reaksjonene på overstimuleringen kom ofte først en stund etter – når de var trygt hjemme igjen. De ble så fort slitne, så hun måtte passe på å la dem hvile mye.

Først da barna var fire år begynte de i barnehage. Et tidligere forsøk på å ha dem hos dagmamma hadde nemlig vært mislykket. De gråt for mye. Også det første året i barnehagen var tungt, ikke minst på grunn av mye sykdom og ustabilitet hos personalet.

Men med fast bestyrer og faste rutiner gikk det andre året mye bedre. Da barna omsider begynte på skolen fikk de tilbakefall i forhold til engstelse i nye omgivelser, men etter hvert gikk det bedre også der.
Det som ble det store vendepunktet for Jonna Jepsens tvillinger var imidlertid da de kom til behandling hos en som benyttet fysioterapi og kraniosakral osteopati. Han fant ut at barnas to hjernehalvdeler ikke kommuniserte. All informasjon som kom inn i hjernen ble derfor liggende ganske kaotisk, i stedet for organisert som hos de fleste andre.

Etter behandling hos denne terapeuten, så moren tydelig på barna at de hadde fått hjelp. Tidligere hadde de vært nødt til å bruke så mye ekstra energi på alt de lærte at de var helt utslitt. Nå fikk de mye mer livskraft og overblikk over situasjonen.

Ulike symptomer
Årsakene til at premature barn kan oppleve senvirkninger i oppveksten og kanskje ha en litt annen atferd enn andre barn, kan være mange. Og hvert barn vil naturlig nok kunne oppleve ulike grader og former for senvirkninger – være seg sansemotoriske eller psykologiske.

Men kort sammenfattet forklarer Jonna Jepsen at mye henger sammen med at de premature barna ikke er ferdig utviklet når de kommer ut av livmoren, og at de i tillegg til dette får medisinsk behandling og opplever mye stress og smerte i sin første levetid. Mange har dessuten vært atskilt fra deres eneste trygghet, nemlig mor. Sosial understimulering og sansemessig overstimulering er andre stikkord.

Også symptomene kan være mange. Her er det snakk om alt fra hyperaktivitet og aggresivitet til innesluttethet. Barna kan ha liten energi, være engstelige, gråter kanskje mye, har kroppslig uro, dårlig immunforsvar, men høy smertetoleranse, noen har liten kontakt med andre barn og foretrekker voksenkontakt, de kan ha forsinkede reaksjoner, lav selvtillitt, er perfeksjonister, har søvnvansker og/eller liten matlyst.

Det er heller ikke uvanlig at disse barna bruker lang tid på å slutte med bleier og kanskje får tilbakefall ved for store krav i forbindelse med omveltninger. I tillegg kan de slite litt med det sansemotoriske og henge etter i språkutviklingen. En del av vanskelighetene viser seg dessuten ikke helt tydelig med det samme, men kanskje først når barna begynner på skolen.

Behandling og behov
– Men mye kan gjøres for å gi de premature barna et godt liv, påpeker Jonna Jepsen. Av ulike typer behandling, henviser hun til at barna kan få god hjelp gjennom for eksempel fysio-/ergoterapi, osteopati, kranio-sakralterapi, psykologhjelp, psykoterapeuter, sunn og ren kost, kosttilskudd, et sunt miljø – og ikke minst mye kjærlighet og omsorg.

Gjennom behandling, trening og terapi vil de kunne få stimulert utviklingen av sanser og motorikk og få gjenopprettet balansen i nervesystemet og i organfunksjonene. Samtidig vil de kunne få bearbeidet eventuelle traumer og styrket sitt immunforsvaret.

– Med slik hjelp i barnas første leveår kan de være sunne, glade og velfungerende ved skolestart, sier hun. – Men uten gjenopprettelse, stimulering og bearbeiding gjennom tiltakene over, kan barna trenge spesialtilpasset barnepass og at det tas særskilte hensyn i hverdagen i forhold til slikt som ro, tid, struktur, rytme, å kunne forholde seg til få mennesker, forberedelse, forutsigbarhet, tilpassede krav, ingen kritikk og full aksept.
Men mange vil uansett trenge tid og ro til å tilpasse seg nye situasjoner, slik at en god dialog med barnehage og etter hvert skole vil være påkrevd.

Intelligens
Jonna Jepsen har også understreket at foreldre ikke skal være redde for at de premature barna har lavere intelligens enn andre barn. Dette har nemlig vært påstått på bakgrunn av resultater fra mange undersøkelser som har inneholdt IQ-tester. Her har de premature barna scoret noe lavere. Men hva er egentlig IQ, spør hun da.

IQ er bare en del av vår intelligens. Det er den logiske og analytiske intelligensen. I tillegg har vi det som kalles EQ, den følelsesmessige intelligensen. Den er fleksibel, men kan være upresis. Til slutt har vi det som kalles SQ, som er den skapende intelligensen. Den er kreativ, innsiktsfull og intuitiv. Utviklingen av EQ og SQ, stimulerer IQ’en.

Saken er at barnet har hjernecellene som inneholder intelligenspotensialet. Det som kan være vanskelig er samarbeidet mellom cellene. Dermed må de hjelpes til å få de rette forbindelsene, slik at potensialet kan utfolde seg. En del premature barn kan virke litt veslevoksne når de snakker. Det viser at de tenker svært dypt bak om det de sier.

Steder der du kan lese mer om oppfølging av for tidlig fødte barn: www.prematurforeningen.no, www.praematur.dk og www.tvilling.no