Den lille og skilsmissen
Tegning: Vilde ©
Det er ingen forskning i dag som viser at barn under 3 år på lang sikt tar skade av at foreldrene skiller seg. Men skilsmisseperioden kan likevel være smertefull, fordi de minste er redd for å miste dem de er knyttet til og er svært sårbare for de voksnes psykiske tilstand. Å la barnas liv ellers være mest mulig lik som før vil hjelpe dem til å tilpasse seg den nye situasjonen, er familieterapeut Kirsti Ramfjord Haalands råd til småbarnsforeldre som går fra hverandre.
Av Grete Heegaard
At foreldrene får til et godt samarbeid om den lille og håndterer sine egne psykiske belastninger bra, er helt avgjørende for hvordan små barn takler foreldrenes skilsmisse. Der de voksne greier å hjelpe hverandre gjennom en kritisk situasjon, vil det være det beste for det lille barnet. Hvis derimot omsorgspersonen får store psykiske belastninger over lengre tid, vil barnet merke dette, sier Kjersti R. Haaland, spesialist i klinisk psykologi ved Østensjø Familiekontor og leder av Norsk Forening for Familieterapi.
Uro smitter
Familieterapeuten understreker betydningen av følelsesmessig likevekt hos foreldrene, fordi de minste barna føler i takt med sine viktigste omsorgspersoner. Krangel og konflikter mellom foreldrene kan vekke sterk redsel, og barnet kan få følelsen av katastrofe. Noen barn vil reagere med å skrike, hyle og tiltrekke seg oppmerksomhet, mens andre vil blir klengete eller trekker seg tilbake. Gjennom slike reaksjoner kan småbarn faktisk selv forsøke å bidra til familiens harmoni. For når bekymrede foreldre da vender sin oppmerksomhet mot barnet, blir klimaet mellom de voksne som regel roligere.
- Uro hos småbarn i forbindelse med en skilsmisse viser seg også ved at barnet ikke følger vanlig aldersutvikling innen områdene søvn, hvordan barnet spiser, språk, motorisk utvikling, toalettrening og følelsesmessig uavhengighet. Det er naturlig at barnets utvikling går to skritt frem og ett tilbake, så det er kun når regresjonen vedvarer at det er grunn til bekymring.
Redd for å miste
- Blir barnet spesielt klamrende kan dette henge sammen med engstelsen for å miste. Barnet vil passe på og bli redd når mor eller far flytter ut. Det er forvirrende når noen bare er, og så er det ikke sånn mer. Stabilitet og minst mulig endring vil være den lilles ønske. Det lille barnet har en egen logikk, som kan innebære en idé om at den som flytter ut i virkeligheten forlater dem. Først når den lille opplever at far kommer tilbake gang på gang er han tilstede. Småbarn har også vansker med tid, og dersom en omsorgsperson blir fraværende for lenge i forhold til barnets perspektiv, kan vi få uventede reaksjoner hos barnet. Det kan sammenlignes med det som ofte skjer når foreldre kommer hjem etter en ferie uten barnet. Barnet avviser ofte først foreldrene, fordi de ut fra sin logikk har mistet dem.
For å hjelpe barnet å tilpasse seg den nye situasjonen, råder Haaland foreldre til å etablere stabile rutiner, som lar barnets liv i størst mulig grad være slik som før. - La barnet bygge bro i sin tilværelse ved å ta med kosedyr og gjenstander som betyr noe for dem til ny steder. Bidra til at barna kan beholde forhold til dem de allerede har etablerte forhold til; begge foreldrene, besteforeldre, slektninger og andre viktige personer.
Samvær med far
Familieterapeuten mener at det er individuelt hvilken samlivsform som er best og avhenger av barnets temperament, rytme og hvor sterkt knyttet det var til far før skilsmissen. Hvis barnet har hatt god kontakt med far er det best at denne opprettholdes. Noen barn opplever det derimot som skummelt å være en hel helg hos far hver fjortende dag ? da kan det være en løsning med hyppigere, men kortere besøk. Foreldre må her ta hensyn til små barns sårbarhet for å miste. Dersom de føler at far forsvinner, kan deres magiske tenkning lett føre til at de også blir redd for at mor, søsken og andre viktige personer forsvinner. Andre barn kjenner ikke denne redselen, fordi de på et mentalt vis har med seg mor eller far, når de ikke er sammen med dem.
- I dag er psykologer noe skeptisk til at foreldre har delt omsorg for barn under tre år, det vil si at barnet er like mye hos mor og far. Likevel har jeg i min praksis sett at delt omsorg om småbarn har fungert bra i de tilfellene foreldrene samarbeider godt, og jeg kan ikke selv se at barn nødvendigvis tar skade av denne løsningen. Igjen vil jeg oppfordre til at mest mulig beholdes slik det var før. Foreldrene får justere seg etter de smås personlighet, rytme og hva barnet gir signaler om at er best for det. La for all del ikke barnet bli en kamparena der foreldrene sloss om halve ungen, advarer Haaland.
