Av Helsesøster Runa Lepsøe

Det er utrolig hvor mange nye utfordringer man står overfor når man har barn i huset. Situasjoner og problemstillinger man ikke kunne forstille seg engang før man ble foreldre.

Alt fra barnet er nyfødt begynner vi å formidle hvordan livet fungerer i vår familie. Vi prøver å lage en struktur og en rytme på dagen. Når vi skal spise, når vi kan leke, når vi skal sove (forhåpentligvis!)og hva som er lov og ikke lov.

Våre holdninger til barneoppdragelse kan være mer eller mindre bevisste. En ting er i hvert fall sikkert ”jeg skal ikke gjøre de samme feilene som mine foreldre gjorde”.

I Norge har vi i løpet av en generasjon avskaffet fysisk vold som en akseptabel del av barneoppdragelsen. Vi har fått større kunnskap om hvilken skade det gir på barns selvbilde og selvrespekt.

En smekk, en dask, knipse, klype, riste eller slå blir definert som fysisk straff.

Et lite klaps over fingrene får nok barnet til å slutte med det de voksne ønsker her og nå, men barnet lærer ingenting om hvorfor. Han lærer ikke hvorfor han ikke får lov til forskjellige ting eller forskjell på rett og galt. Men lærer at han må passe seg så det ikke kommer en ny smekk. Det skaper ikke respekt for foreldrenes grenser, men lærer han å frykte konsekvensene.

I en artikkel i Dagbladet januar i år kommenterer barneombud Reidar Hjermann en undersøkelse i regi av BarniMagen. Den viste at minst seks prosent av norske barn utsettes for fysisk straff. ”Barn skal ikke slås eller klaskes under noen omstendighet. Det er skadelig og undergraver barnets selvbilde og selvrespekt.”

Å bruke det at man er voksen og har makten over et annet menneske (barnet), lærer barnet at det er greit at store slår små. Hvordan skal du da få han til å mene at ”man skal ikke slå de som er mindre enn seg” i barnehagen?

Jesper Juul (familieterapeut) sier at når det gjelder grenser som står for de verdier man som foreldre har, må man være tålmodig. Et barn klarer først å integrere foreldrenes forestillinger om godt og vondt når det er mellom fire og fem år. Det betyr at det blir mye gjentagelser, og de bør ikke følges av straff eller kritikk. Det er jo helt meningsløst å straffe et barn for noe hun ennå ikke klarer.

Se på ett - åringen sitt behov for å utforske omgivelsene sine. Om og om igjen prøver han seg på de samme tingene. Man kan innimellom tro at han gjør det for å erte. Men han mangler bare evnen til å stoppe seg selv eller kontrollere egne impulser. Han tenker bare ’ett bilde’ frem av gangen; han ser fjernkontrollen med knapper, først når han står med den i hånden faller neste bildet ned…, ’nå kommer en voksen’, og han snur seg begeistret mot døren. Og jammen, ’der står mamma’, og han smiler lykkelig over at han fikk rett igjen.( Elisabeth Gerhardsen beskriver dette veldig godt i sin bok; Gode knep for småbarnsforeldre).

Men hva skal man gjøre da for å ikke hele dagen måtte gå rundt å passe på og si nei. Det har man jo ikke lyst til.

Rydd unna det du er redd for!

Farlige og fristende gjenstander kan settes opp på hyllen eller stå i boden en periode. Dette gjør det lettere for dere begge. Du skal ikke rydde unna alt, det vil alltid være ting igjen å utforske. Men prøv å begrense antallet ting du må følge med på og si nei til.

Når noe skjer så snakk med barnet ditt. Jo mer du snakker og setter ord på situasjonen jo fortere lærer barnet ditt.

Si hva barnet skal gjøre, ikke hva han ikke skal gjøre!

Det vil være lettere for en ett - åring å forstå ”gå ned fra sofaen” enn ”ikke hopp i sofaen”. På den måten hjelper du barnet å løsrive seg fra det han holder på med.

En grei regel for deg selv kan være at du gir denne beskjeden to ganger, hvis det ikke skjer noe hjelper du barnet å gjennomføre det du ønsker. For eksempel løfter han ned fra sofaen, og sier et vennlig ” sånn ja, mamma sa du skulle gå ned.”

Dette er virkelig en utholdenhetstest for foreldrene. Gulroten må være at det går over! Vanskelig å tro når man står midt oppi det, men det er sant.

Avledning er også en god måte å hindre at barnet gjør noe du ikke ønsker. Både i sin iver på vei til stereoanlegget kan du klare det, etterpå når fortvilelsen er stor eller for å avverge et raseriutbrudd. Dette fungerer bra på de minste barna, men ikke så godt på de større.

Utviklingen av empati, evnen til å sette seg inn i hvordan andre har det, tar tid å lære. Ett - åringen bryr seg ikke. Men det er viktig å tidlig sette ord på barnets følelser og reaksjoner, for at han etter hvert skal kunne kjenne det igjen hos andre. Det tar noen år før barn har denne forståelsen og det er vi voksne som er med på å gi dem denne sosiale intelligensen.

Som foreldre er det lurt å snakke sammen om hvordan man vil møte uønsket oppførsel. Lage seg en felles strategi, om hvordan man kan oppmuntre og støtte barnet, for å utvikle en adferd som dere mener er god.

Hvordan vi gjør det varierer fra familie til familie. Det finnes ingen fasit (dessverre). Rådene må tilpasses hvert enkelt barns temperament og personlighet. Og målet må være at man setter grenser på en måte som ivaretar barnets selvtillit og selvrespekt.