En tilsvarende situasjon ved naboens matbord kan være seg slik:
Mor sier: Så koselig det skal bli å spise frokost sammen med deg nå, lille venn! Nå er jeg sulten. Er du? Hun ser at barnet nettopp har hentet støvlene sine og vil ut. Mor skjønner på barnet at det tenker på hva de gjorde sammen i går. De snakker sammen om endene som fikk mat og at de sikkert blir glade når de kommer tilbake senere i dag også. Etter at de har snakket om dette sier mor at hun er sulten og at de må spise slik at de ikke selv blir sultne når de skal ut og mate endene. De spiser sammen før de går ut.

Begge disse mødrene er glade i barna sine. Det er jeg ikke i tvil om. Forskjellen er bare hvordan det kommer til uttrykk. Mens den første kanskje handlet etter prinsippet: ”Den man elsker, tukter man”, handlet den andre moren etter likeverdstanken. Problemet med den første morens handlemåte er at hun ikke blir hørt når hun ”tvinger” datteren til å spise. Det kan blant annet skyldes at datteren ikke tror hun er elsket av moren sin.

Vi har lang tradisjon på at barn trenger grenser for å føle seg trygge. Barn trenger grenser for å finne sin identitet, sier vi gjerne. Men hvilke grenser trenger barn? Og på hvilken måte kan vi utøve dem til beste for barns utvikling?

For å diskutere dette kan det være interessant å se nærmere på hva som virket så bra med nabomorens omgangsform. Det man kan lese mellom linjene er at hun tydelig viser at hun er glad i barnet sitt. Hun viste det ved å si at hun gledet seg til å spise sammen med det. Barnet fikk da bekreftet at hun er verdifull for moren. Dette er en grunnleggende forutsetning for all god kommunikasjon. Allerede som nyfødte søker vi de positive relasjonene. Det samme gjør vi som voksne. Behovet for gode samspill er altså allmenngyldige, uansett alder.

Ser man for seg spisesituasjonen i den første familien, der de ”tvinger” barnet til å spise, så var det vel neppe blikkontakt mellom mor og datter der. Datteren slo sannsynligvis blikket ned, mens moren forsøkte å se henne inn i øynene for å irettesette henne. Denne grensesettingen fra morens side virket mot sin hensikt. Kommunikasjonen foregikk ovenfra og ned, og ikke på en likeverdig måte. Begge følte seg krenket og ønsket seg en annen atmosfære ved matbordet. De visste bare ikke hvordan de skulle klare det.

For å finne en løsning må man først spørre seg om er hvem er ansvarlig for atmosfæren i en familie. Er det den voksne eller er det barnet? I mange tilfeller synes vi kanskje at det er barna som starter bråket, og at de dermed er de ansvarlige. De er trøtte og slitne, melkeglasset havner i golvet eller de kommer i konflikt med sine søsken. Men kan de snu en negativ sirkel til en positiv? Neppe! De har hverken livserfaring eller ferdigheter til å løse en konflikt. De vil svare på samme måte som de blir tiltalt på. Det de trenger er derfor gode modeller, slik at de har noen å identifisere seg med. Vi foreldre fungerer derfor som modeller og er ansvarlige for det følelsesmessige klimaet i familien.

Eksempelet med jenta som droppet tanken om å gå ut til endene viser tydelig at barn tilpasser seg. For moren tok datterens situasjon på alvor. Datteren ble sett av moren. Hun satte ord på det barnet var opptatt av og de hadde det hyggelig sammen. Hun roste også sannsynligvis datteren fordi hun hadde vært så snill og gitt endene mat slik at de ble mette og gode i magene sine. Ved å justere seg til barnet, snakke hyggelig om det barnet er opptatt av og gi det ros, kunne hun styre oppmerksomheten mot det hun selv ville at de skulle gjøre, nemlig å spise.

Vi har vel alle erfart at det kan være effektivt å bruke straff og belønning som virkemiddel av og til. Men som vi ser av eksempelet ovenfor, er det ikke alltid man kommer til målet ved å bruke straff. For hvorfor fikk ikke den første moren det som hun ville? Sannsynligvis fordi barnet følte seg ille til mote i situasjonen. Hun følte seg urettferdig behandlet og protesterte mot moren ved å klage på maten og spise noe annet enn det moren foreslo. Hadde det vært en god atmosfære og barnet følte seg verdsatt hadde hun kanskje valgt annerledes og heller ikke ”griset” med maten.

Barn vet ikke alltid hva de trenger, men de vet veldig godt hva de har lyst til. De kan for eksempel ha mest lyst på brus, mens vi foreldre mener at de trenger melk å drikke til skivene. Man gjør det da enklere for barnet dersom man bare har mat man ønsker at barnet skal spise på bordet. Det kan være en måte å sette noen grenser for barnet på.

Barn trenger grenser fordi de ikke vet hva de trenger. For at de skal lære hva som er bra for dem på lengre sikt er det viktig at vi overfører kunnskaper og erfaringer til dem.Vi kan derfor f. eks. fortelle dem hvorfor de trenger melk og ikke brus til brødet. Man har da mulighet til å lære dem mer om både sin egen kropp og om hvor melken kommer fra.

Men hvordan kan man sette grenser på en positiv måte når barnet klager på maten? Det virker jo ikke så veloppdragent når de sier "æsj" til maten!?
Sier man: "Nei, maten er god den!", har man sagt at barnets opplevelse ikke var riktig. Det høres ikke helt riktig ut. For smaksopplevelsen er jo barnets egen og bør derfor ikke motstrides. Sier man derimot: "Synes du det? Ja vel, jeg syntes den var god, jeg," -så har man ivaretatt barnets integritet samtidig som man selv har fått sagt hva man mente om maten.

Det er altså viktig å godta barnets følelser og opplevelser. Det er også viktig at det ganske tidlig får bestemme noe over sin egen kropp. Hvor mye barnet skal spise, må være en ting som barnet får styre fra det er født. Med det mener jeg at barnet må få avslutte måltidet når det selv vil. Å tvinge i barnet mat fører ikke noe positivt med seg. Foreldrene må derimot sørge for en god atmosfære ved matbordet, bestemme når neste måltidet skal være og hvor lenge de skal sitte ved bordet. Barnet må tilpasse seg resten av familien etter hvert som det vokser.

Ved å i stor grad sette slike positive grenser, tror jeg barn får utviklet en god selvfølelse. Grensene gjør da at endringene kommer innenfra barnet selv i steden for at grensene blir styrt utenfra.

Og husk at det går an å be barn om unnskyldning dersom man angrer på ting man gjør eller sier! For dersom man har evne til å be om unnskyldning vil man også være en god modell for barnet.

Med hilsen helsesøster Anne Britt

Anbefalt litteratur: Jesper Juul: "Ditt kompetente barn"