Oppdragelse er oppdagelse!
Barneoppdragelse handler også om å oppdage seg selv som forelder. Skal vi være gode barneoppdragere må vi tenke og reflektere over hvorfor vi setter de grensene vi gjør, eller om vi rett og slett oppdrar barn slik vi selv ble oppdratt?
Det å oppdra barn er en unik sjanse til å gå tilbake til egen barndom og ta med seg videre det som var bra, og forkaste det som ikke var så bra.
Jeg definerer oppdragelse som åfremelske barnets iboende muligheter.
Når vi snakker om barneoppdragelse er det viktig å skille mellom begrepene selvtillit og selvfølelse. Hva ønsker vi å fokusere på? Selvtillit handler om hva barnet presterer. Selvfølelse går på hvem barnet er. Å styrke barnets selvfølelse blir den store utfordringen. Hvordan kan vi oppdra barn til å utvikle en god selvfølelse? Barnet trenger omsorg og kjærlighet, det holder ikke at vi sier: ”Jammen, jeg ga henne jo så mye kjærlighet”. Det er barnet selv som må føle seg elsket. Ikke alle barn gjør det. Noen sliter med å tilfredstille foreldrene og får gode tilbakemeldinger når de presterer noe foreldrene er opptatt av og liker. Jeg sier ikke at vi ikke skal rose barn når de er flinke og gjør ”riktige” handlinger, barn trenger masse ros! Men de må få aksept og kjærlighet for at de er bra nok akkurat slik de er.
Verdifullt å kjede seg
For at barn skal utvikle en god selvfølelse trenger de som sagt omsorg og kjærlighet, de må være sikre på at vi som foreldre elsker dem. Men de trenger også frihet og grenser. Barn trenger frihet for å gjøre seg sine egne erfaringer og lære av dem. Vi gir barna frihet ved bl.a. å ikke overaktivere eller overstimulere dem. La dem få kjede seg litt, det er mye kreativitet og verdifull lek som har sitt utspring i at barnet kjedet seg, og måtte finne på noe selv. Kanskje barn får for lite frihet i dag?
Når vi oppdrar barn gir vi dem også grenser. Her er det viktig å tenke igjennom hva slags grenser vi setter. Grensene skal passe for vår familie, samtidig ønsker vi å oppdra barn til å fungere sammen med andre barn i andre familier. Hvordan vi setter grenser vil variere for hver enkelt av oss. Det er avhengig av bl.a. vårt verdisyn, menneskesyn og hvordan vi selv ble oppdratt. Det er lurt å tenke over grensene vi setter. Er det en grense jeg kan innestå for, eller gjør jeg dette bare fordi mine foreldre gjorde det slik? Eller fordi naboen gjør det sånn? Det er bedre med noen få helt klare grenser/regler, enn mange som er satt mer eller mindre tilfeldig. Eksempler på slike klare grenser er : det er ikke lov å slå (da kan en annen få det vondt), det er heller ikke lov å gå ned til veien eller til vannet (da kan du bli skadet selv).
Vi gir barnet frihet og grenser for at det også skal utvikle empati, altså innlevelse i andres følelser. Gir vi for strenge grenser kan vi ramme barnets spontanitet. Spontanitet er et tegn på liv. Gir vi for mye frihet kan det også bli feil. ”Fri barneoppdragelse”, kan føre til at barnet ble selvopptatt. Det ideelle er en balansegang mellom frihet og grenser.
Å oppdra barn er både morsomt og slitsomt. Men vi er heldige som får bli med barnet på dets reise gjennom barndommen
