Så feil kunne man ta! Årsaken til dette misvisende synet på et nyfødt barn var ikke først og fremst manglende vilje og kunnskap, men vel så mye mangel på gode metoder for å studere små barns atferd og samspillet med omgivelsene. Det foregikk en kraftig utvikling av moderne metoder innen psykologien for å observere og systematisere vår viten om spedbarnet på 1960-tallet og utover. Vi fikk dessuten nyere faglige ideer om hvordan vi skulle begripe den tidlige utviklingen og det første samspillet på.

Samspill er nøkkelordet for alle menneskelig utvikling!
I dag er utviklingspsykologien ekstremt opptatt av samspill og dialog. Dette er nøkkelbegrep som favner det viktigste som kan skje med et menneske, nemlig det å oppleve opplever at jeg blir en del av et fellesskap, en relasjon, at jeg får en tilhørighet til noen andre, at jeg knytter meg til andre. Det er da jeg kan får nok trygghet og grunnlag til å tåle livets mange prøver og utfordringer. Dette kan jeg ikke få uten at det er noen der å gå inn i et forhold til. Tilknytning går for tilpasning! I de franske skoger fant de for mange år siden en gutt som var oppdradd av ulver i en skog. Denne ”ulvegutten” var 11-12 år gammel, han hadde ikke et verbalt språk og han klarte aldri helt å bli menneske og dermed erfarte han aldri å at han kunne kommunisere og bli end el av et større felleskap. Selv om denne historien er ekstrem så illustrerer den den grunnleggende betydningen av dialogen og samspillet for alle menneskelig utvikling.

Før og rett etter 2. verdenskrig var utviklingspsykologene opptatt av at spedbarn først og fremst reagerte på hendelser i omgivelsene, så kom ideen om at det var en form for gjensidighet i samspillet i etterkrigstiden. Dette kalte de for interaksjon, dvs. at barnet og den voksne reagerer på hverandre. Nå snakker vi om samspillet som en gjensidig påvirkning. Det faglig ordet for denne samhandlingen kaller forskerne for transaksjon. Ordet transaksjon betyr egentlig overføring. I denne sammenheng er vi opptatt av at barnet og den voksne kommuniserer til hverandre utover det konkrete samspillet ved at de erfaringene som samspillet utløser bygges inn i det mentale systemet som forventinger til hverandre.

Spedbarnsgråt og kommunikasjon
Et typisk eksempel er spedbarnsgråt. Dette er medfødt reaksjon hos det nyfødte barnet som inneholder en ”mening”, det vil si et budskap som barnet prøver å dele (kommunisere) med den voksne. Gråt kan jo ety forskjellige saker og ting. Det kan være et signal om at barnet trenger trøst, at det er sår i rompa eller at det ganske enkelt er sultent. Den voksne må da fortolke gråten for å ta rede på hva barnet ”legger ut” i kommunikasjonen. Den voksne kan prøve ut forskjellige handlinger og gjennom barnets tilbake respons kan det forsøke å sjekke om det har truffet ”spikeren på hodet”. Hvis den voksne har forstått barnet og handler utfra denne forståelsen så vil barnet oppleve økt trygghet og mer kontroll og at ”de der ute går det an å gjøre business ned!”

Det barnet på en slik måte lærer i samspillet kan kalles en vellykket transaksjon, det vil si at det har skjedd en kommunikasjonsoverføring som fører til lettere samspill og ny nærhet ved neste korsvei. Omvendt kan vi direkte observere hvordan spedbarnet blir frustrert når det ikke ”når fram” med sin aktivitet. Fortidligfødte spedbarn som ofte er mer urolige kan ha vanskeligere for å kommunisere sine behov og på den måten bidra til mer variabelt samspill med de voksne. Da blir det mer krevende men ikke umulig å få til gode sirkler. De fleste nybakte foreldre skjønner og går inn i dette samspillet med den nyfødte automatisk. Andre må ha hjelp og støtte enten pga forbigående problemer som for tidlig fødsler er pga. egne psykiske vansker.

Med vår kunnskap i dag om den viktige betydningen av å kunne kommunisere gjensidig også med små spedbarn er det klart at 1950- og 1960 tallets ideologi ikke var lett for spedbarna å forholde seg til! Den gang skulle barna få mat og bleieskift i en fast rytme som de voksne bestemte og det var bare godt at barna gråt litt. Bak noe av denne ideologien lå det også en bakgrunnsidè om at barna ikke måtte ta kontrollen. Gav du dem lillefingeren så tar de hele fingeren osv! I dag vil vi si at det må være en balanse mellom å imøtekomme spedbarnets signaler og at vi voksne påvirker samspillet. Dette innebærer at de nybakte foreldrene bruker sin innlevelsesevne (empati) til å forstå hva barnet trenger av ivaretakelse og at de kan føle opp det skjønner på en hensiktsmessig måte.

Utvikling består av et utall av slike transaksjoner gjennom livet, eller sagt på en annen måte: Gode og onde sirkler i ulike varianter. Dette betyr ikke bare at mor og barn reagerer på hverandre direkte, men at de er med på å samskape selve samspillet med hverandre. Et rolig spedbarn utløser spesielle reaksjoner hos den voksne bare ved sin væremåte, det ”vekker” spesielle sider ved den voksnes væremåter, mens andre spedbarn ”tar ut” helt andre sider av den samme voksne. Sagt på en annen måte: Den voksne og spedbarnet påvirker hverandre før de begynner å samhandle når de har en felles historie.