Av Grete Heegård

- Det heter at trassalderen begynner rundt 3-års alderen, men mange barn viser de første tegnene på trass en gang mellom 1-2 år. Denne første trassen begynner når barnet oppdager at det greier ting selv, og må forstås som et symptom på at barnet vil prøve ut egne krefter og vilje, sier barnepsykologen ved Regionsenter for barne- og ungdomspsykiatri i Oslo.

Hun mener det er viktig at foreldre ikke knuser barnets begynnende viljeutvikling ved å utøve for stor kontroll. - Jeg misliker at det ofte anbefales å sette grenser for de aller minste. Babyer under ett år skal ikke styres eller oppdras, for at foreldrene senere skal få snille og veloppdragne barn. Det kan ha motsatt effekt og skape ”slemme” småbarn, hevder Torgersen.

- Unger som i utgangspunktet er milde og rolig vil ved sterk kontroll bli kuet og redde, mens viltre unger kan bli ”slemme”. Hvis man er så streng mot unger at deres vitale behov blir undertrykt, blir de enten mindre nysgjerrige eller de lærer seg å måtte gjøre ting i skjul får å få tilfredsstilt sitt utfoldelsesbehov.

Medfødt temperament
Torgersen har studert temperamentsforskjeller hos barn, og mener at de individuelle forskjellene hos barn viser seg igjen nettopp i forskjellige uttrykk for viljen og hvor viljesterke de er. Noen unger er rolige, milde og gjør alltid som de voksne sier, mens andre viser veldig tidlig en sterk vilje og et voldsomt temperament.

- Det er en utbredt, men feilaktig, oppfatning at unger kun er det man gjør de til. Foreldre og andre omgivelsers påvirkning har nok en viss betydning, men styrken og formen på temperamentet er medfødt. Hvis man selv har et såkalt vilt eller vanskelig barn, er det lett å bli ekstra frustrert når foreldre med ”lette” unger overbærende forteller at de kun trenger å si ”nei” en gang, så gjør barnet det de voksne sier.

- Jeg råder foreldre med veldig intense eller ville og vanskelige barn til å holde ut, for disse barna kan bli veldig initiativrike og interessante når de blir større. For den sterke viljen er et uttrykk for et stort utforskningsbehov, noe vi i vårt samfunn forbinder med intelligens. Foreldre med slike barn må prøve å ikke ta det så nøye, og heller innstille seg på at de må tåle litt mer. De voksne må i hvert fall ikke forstå denne utforskningstrangen som slemhet. Barna vil ikke foreldrene vondt, selv om det lett kan oppfattes slik når man selv er sliten, sier barnepsykologen, som ikke er enig i den alminnelige oppfatningen at voksne alltid må være konsekvente.

Medbestemmelse gir egenverdi
- Det har lenge vært et viktig oppdragelsesprinsipp at foreldre må være konsekvent i hva barnet får lov til, men å være hundre prosent konsekvens er det samme som å utøve autoritær makt. Å alltid være konsekvent er riktignok et effektivt verktøy i å få lydige og veloppdragne unger, men kan trekkes for langt. Jeg mener det er feil å markere at foreldre har all makt.

- Foreldre bør i hvert fall la barn få lov til det han eller hun ønsker i situasjoner der det ikke spiller så stor rolle om barnet vil gjøre noe som ikke helt passer foreldrene, og så heller være konsekvent om ting som er viktig for dem. Ved å få være med å bestemme lærer småbarn at de har påvirkningskraft og egenverdi. Derfor er det riktig å ombestemme seg når foreldre finner ut at det likevel ikke var noen dum idé det ungen ville. I mange situasjoner kan foreldre bli bitt av sin egen trass (”Jeg gir meg ikke”), men det er noe i ordtaket ”det er den sterkeste som gir seg”.

Barnepsykologen er ikke i mot at man lager gode vaner. Moderat konsekvens og rutiner er veldig effektivt. Når barnet alltid vet hva det har å forholde seg til er det mange ting i hverdagen som glir lettere. - Ta for eksempel et barn med sterk vilje, som stadig skriker etter ett eller annet i butikken. Hvis barnet av og til har fått noe godteri i butikken, blir det fort til at han forventer å få det på hver butikkrunde og skriker hvis han ikke får det. La heller barnet få være med å hjelpe til å hente varer i butikkhyllene, foreslår Torgersen.

Hvordan unngå frustrasjon
For at barnet skal få være med å bestemme, anbefaler Torgersen foreldre å gå inn i forhandlinger med barnet, men der det er de voksne som setter premissene for valgmulighetene. - La barnet få velge mellom to ting, slik at hun får inntrykk av at hun har fått viljen sin. Da kan det være du unngår frustrasjon både for deg og barnet ditt.

- Sinte barn er ikke mottakelige for forhandlinger. Så prøv å forhandle frem en løsning før viljesuttrykket bikker over i raseri, for da er det vanskelig å nå dem. Hvis det likevel blir et raseriutbrudd, så la ungen få skrike, men ikke overse et sint barn. Ta barnet på fanget og snakk rolig til henne når den verste sinnetokten er over.

- En annen måte å forhindre frustrasjon for deg og barnet er å gi beskjed i forkant om hva dere skal gjøre. Skal dere på besøk, kan det være greit å fortelle at nå skal vi snart kle på oss og gå en tur til mormor. Da får barnet anledning til mentalt å innstille seg og gjøre seg ferdig med det han leker med. Husk likevel at et barn under 3 år ikke har utviklet tidsbegrep, og kan ikke huske at han for to timer siden ble fortalt at han i dag skal til mormor.

Barnepsykologen mener foreldre bør forsøke å unngå å alltid si ”nei”. - Prøv heller å snu situasjonen til noe positivt. Når barnet vil klatre kan du for eksempel si ”ja, du kan klatre, men ikke helt til toppen”. Barn som hele tiden blir møtt med ”nei” blir enten usikre eller trassen deres øker.

- Det er lov for foreldre å vise sinne, forutsatt at de ikke slår, men i lengden har det liten effekt. Barn kan bli redde og lærer ikke nødvendigvis noe av det. Unger lærer mest av gode rollemodeller. Hvis for eksempel foreldre selv sier takk for maten, vil barna lettere lære å si det samme. Barn som blir skreket til, kjefter etter hvert igjen. Og det mer man presser et barn til å gjøre noe det ikke vil, det mer vekkes trassen, hevder Torgersen.