DinBaby.com

Og forresten så får hun sovne til puppen når hun skal legge seg for natten. Det er kun natten jeg har tatt for meg med gråtekur. Det at hun sovner til puppen har jeg INGENTING imot, faktisk synes jeg det er koselig, men jeg trenger å sove om natten, og det gjør hun også.

Jeg klarer ikke å høre snuppa mi skrike,jeg blir helt fortvilet. Sover selv vanligvis 4-5 timer per natt og er SLITEN, men etter 8 mnd klarer jeg fremdeles ikke å være hard nok til å la henne gråte. Hun harkort syklys og er mye våken om ntte, sover bare tilsammen 9-10 timer om natta, hun skriker lite, men skravler mye og høyt og hyler for gøy - dette kan hun holde på med lenge, om ikke hun får pupp. Jeg har nok likevel slitt mindre enn deg.

ps - lar henne sovne til puppen om kvelden. Har selv begynt med Vallergan sovetabl, for å klare å sovne igjen etter øktene. Var en periode jeg bare fikk 3 timer søvn om natte fordi blir veldig våken etter nattamming.

Huffameg nå fikk jeg nesten dårlig samvittighet altså, siden jeg har vært superaktiv i det siste her inne mot gråtekurer! Jeg beklager hvis jeg har fornærmet noen! Jeg blir veldig ivrig noen ganger, og jeg ønsker å be om unnskyldning hvis noen føler seg såret pga noe jeg har skrevet...?

Jeg har slitt endel med våkning om nettene, og med lite søvn, og med lite energi osv, men det er sikkert mange som har det mye verre altså - så jeg mener som sagt ikke å være fordømmende mot noen! Men jeg har nok også vært heldig med at min unge har vært "lett" å lære nye vaner, selv om vi har måttet jobbe litt for å få resultater her i gården også! Søvn er ekstremt viktig for trivsel og for helsa, og viktig for å være en god mor også. Og jeg har full forståelse for at man blir desperat, og at man da tyr til en metode som man vet funker kjapt... Det jeg reagerer på i hovedsak er at skrikekurer blir fremstilt som det eneste som funker.

Jeg skal ikke påstå at ikke noe annet virket, men hva??? Jeg har prøvd å bare ligge inntil henne å trøste, men hun gråter like mye av det. Jeg har prøvd før, men gitt opp for det er grusomt å høre hun ligge å grine så jeg gir opp å gir henne heller det hun vil ha, altså pupp.

Hvis det er nmoen andre tips tar jeg imot med glede. selv om jeg foreløpig har det litt under kontroll, føler jeg fortsatt at hun er en liten tikkende bombe, og at det snart er slutt på nattesøvnen. Hva gjør jeg da..

og hun er 10mnd forresten

Huffameg, det høres ut som om du er skikkelig utslitt...
Vondt å ha det sånn!!!
Har du noen andre som kan hjelpe deg litt, og gjøre en innsats, sånn at du kan få sovet litt? En pappa, ei venninne, eller en bestemor eller tante...?

Det som er me d andre typer tilnærminger er jo at de tar lengre tid, og sånn sett er mer krevende å holde på med - men at de endringene man får til ofte er mer varige og at det ikke så lett faller tilbake til gamle vaner hvis det skjer noe spesielt (f.eks tenner)... og så er den meste litteraturen på engelsk, så det er jo ikke like lett for alle å ta ibruk. Men personlig vil jeg bare anbefale "The no-cry sleep solution" av E.Pantley. Hun viser trinn for trinn hvordan man kan venne babyen av med å være avnhengig av puppen for å sovne igjen om natta.(Se andre av mine innlegg her i kveld for nettsider hvis det er interessant for deg).

Men jeg tenker at du nå kanskje trenger litt hjelp og støtte fra noen, for det trengte i hvert fall jeg da jeg var på det trøtteste - og tulla mi har aldri vært våken så ofte som di heller!!! Jeg la meg i et annet rom noen netter, og fra pappaen så godtok hun kun kos, og klarte å sovne igjen. Nå kan også han legge henne om kvelden. Vi har trent på dette. Hun er 9 mndr. Men det er jo ikke alle som kan legge seg en annen plass heller da, men hvis du kan det så er det kanskje verdt et forsøk....?

En annen ting er dette med søvn på dagtid...? Hvordan fungerer dette? Hvor - og hvordan sovner hun da, og hvor lenge? Kan være lurt å prøve å variere måten hun faller i søvn på så mye som mulig (hvis det er flere måter da?)

Mange babyer er konstant overtrøtte, fordi de også sover lite på dagen, og kommer inn i en ond sirkel der de aldri sovner ordentlig tungt...

Og noen er ømfintlige for koffein, hvis mammaen drikker dette sent på dagen f.eks...

men du har sikkert prøvd det meste altså!!! Men vanskelig for deg å tenke klart når du e rså sliten, så hvis du i første omgang nå kan skaffe litt avlastning så er det sikkert lurt! Du må ta ver på deg selv og passe på at du har det bra, hvis ikke har ikke babyen det bra - og det virker du veldig bevisst på :-)

Ja, så glemte jeg si noe som jeg synes er FRYKTELIG viktig: Det at et barn gråter i armene på mammaen eller pappaen sin er IKKE det samme som å bli liggende å gråte ALENE i flere minutter av gangen!!!
Det er lov å nattavvenne pupp osv, og dette kan involvere gråting såklart, men når jeg da sier jeg er imot å la barn ligge å gråte så mener jeg at de ligger alene i intervaller på 3, 5 10 min osv og griner. Det er noe HELT annet hvis de griner mens de blir bysset osv! Tror ofte dette misforståes, slik at man tror man ALLTID må gjøre det som man vet får babyen til å slutte å gråte... Dersom man sårt trenger forandring fordi man er utslitt, vil grining av og til bli et midlertidig resultat. Men grining mens man blir holdt av en av foreldrene er "lov" !!!!! Det viser seg at dette med høyt blodtrykk osv ikke er et problem hos gråtende barn som holdes/bæres/bysses/trøstes av omsorgspersoner...
Se http://www.askdrsears.com/default2.asp

Ja, vi har også slitt med mange oppvåkninger per natt, i en periode (uker? måned? føler som om var i tåka på den tiden!) var det oppvåkninger hver og annenhver time, med snuppa som ville sovne ved puppen. Og vi prøvde å la henne protestere. Under en tid funket det veldig bra, men så kom det nye tenner, og når vi forsøkte igjen funket det mindre bra, hun ga seg helt enkelt ikke. Så det endte med at vi tok henne opp i senga vår, og da ble hun en mye roligere jente med sammenhengende nattesøvn. Nå er hun 15 måneder og sover som ei lita prinsesse mellom oss ;-). Men det er det absolutt verdt.

Selv om jeg er "imot gråtekurer" betyr det mest for egen del, ikke at jeg er imot at andre velger det for sine barn.

Alle småbarnsmødre har vel en eller annen gang slitt med våkenetter. Noen har det selvfølgelig vanskeligere enn andre.

Jeg personlig hadde rett og slett ikke klart en gråtekur, for jeg får så usannsynlig dårlig samvittighet bare hun klynker litt (hehe.. hønemor).. Men jeg har forståelse for at andre tyr til det.

Tro meg, jeg vet også hvordan det er å prøve ALT og INGENTING hjelper.. Vi har alle vært der...

Jeg så dette litt sent, men svarer alikevel. Jeg kjenner meg igjen...men jeg må si at jeg følte at presset var motsatt. Alle mente at en gråtekur var quick fix og det nyttet da ikke å være så hysterisk at jeg ikke kunne høre ungen grein litt!! Som mor for første gang hører man litt for ofte på hva de andre sier, men hører man godt etter så er det alltid motsatte meninger: hvilket gjør saken grei: Man kan stort sett gjøre det man selv føler er riktig. Jeg klarte altså ikke gråte kur, men søvn måtte jeg ha: de første 2-3 månedene var han lenket til puppen og sov verken dag elller natt. Da "ga jeg opp" ammingen og begynte å gi flaske i tillegg, noe som gjorde at han kunne sove i vogn og våknet ikke når jeg lirket ham vekk fra puppen. Det var et babysteg i riktig retning. For å gjøre en lang historie kort. Vi prøvde "alt" (bortsett fra gråtekuren). Og etterhvert som selvtillitten som mamma kom var det lettere å gjøre sine egne valg. Nå er han 10 måneder. Vi har kommet fram til at han er rett og slett litt "umoden", det han nektet å lære seg som 4 måneder er lettere å lære ham nå. Men vi er absolutt ikke i boks. Vi kan nå legge ham i sengen ved legge tider uten at det blir for mye sutring, så må vi sitte der å prate, stryke og litt flaske i alt fra 3-50 minutter avhengig av hvor trøtt han er. Nå peller vi bort stimuli etter stimuli for at han en vakker dag skal kunne bare legges i sengen og pludre seg selv i søvn. Han våkner fortsatt til tider magne ganger om natten, da er det for oss om å gjøre å komme til før han våkner for me for da er det bare en liten sup på flasken, så sover han videre uten egentlig å våkne.

Så som du ser: vi har brukt laaaang tid og er ikke i boks, men det er hele tiden babysteps i riktig retning og poden virker fornøyd. Og hvilket triks funket for oss for å holde ut den lange perioden?
1) Når vi (jeg, mannen min sover han!)) ikke orker mer så sover han i vår seng. Innimellom hele natten, for vi må ta oss igjen. (Syntes det var veldig skummelt å ha baby i senden når han var så liten, men ikke nå lenger hvor han er så stor..vi la bort alle puter og ting som kunne lande på babyen). Fortsatt har han en vane å våkne en gang mellom 3-5; da er det ikke snakk om å trene ligge i egen seng her i gården. Han kommer over til oss. Den dagen han sover i egen seng i strekk fram til dette tidspunktet skal vi ta dette siste steget. (Kanskje det løser seg av seg selv når han får eget rom?)
2) Innse at sånn er det. Ikke presse seg selv til å oppnå den perfekte babyen (dvs sove i egen seng natten igjennom når bøkene eller veninnene sier at deres barn gjør det). Det kommer en dag når man kan se tilbake på det og innse at man er kommet igjennom. Det er jeg overbevist om.
3) Sov når babyen sover og la husvask være husvask. Har du en mann, venninne slektning som i hvertfall kan komme og hjelpe deg litt til du har fått hvilt litt? Eller har du økonomi til i noen måneder å leie hushjelp?

PS. Jeg er enig med noen før meg her at det er forskjell på å gråte alene eller sammen med mor. Og nå som poden vår er 10 mnd er det lettere å bedømme om det er en sterk ytring av "Jeg vil" og ikke "mamma, jeg trenger deg". Men folk må gjøre det som kjennes riktig og ikke hva de blir fortalt. Jeg tror at barn klarer vel en gråte kur eller to hvis mamma og pappa virker sterke og trygge, men hvis mamma og pappa lyser redsel (som følge av "hva de utsetter sitt barn for", så er kanskje ikke det så værre? Ikke vet jeg. Finnes nok ikke fasit.

Har hatt en haug med problemer ja.... og selv om jeg ikke har hatt noen skrikekur, har hun nok skreket mer enn de fleste.

Har i gjennomsnitt brukt to timer hver kveld for å få henne til å sovne, ligger sammen med henne, helt til hun sovner. Klarte ikke å sovne til annet enn puppen frem til hun ble to år, da virket det som om hun var moden til å slutte med puppen, og det gikk uten noen skriking.

De første 18 mnd var jeg oppe og gav pupp flere ganger om kvelden, fordi hun våknet og ingenting annet enn puppen hjalp, dette gikk gradvis over av seg selv, nå 2 år og 4 mnd sover hun stort sett hele kvelden og jeg kan endelig følge med på ting på tven igjen:)

Prøvde å ta meg en joggetur på kvelden da hun var noen mnd gammel, men da hadde hun våknet og skreket så fælt at bestemor ble redd for henne... etter det har jeg holdt meg hjemme hver kveld fra kl syv i litt over to år.. dette er sikkert noe som vil gå over, men jeg har ikke prøvd å reise fra henne på kvelden etter å ha lagt henne enda.
Har hatt barnevakt en natt, gikk passe greit,da var det bestemoren som la henne, hun ble ganske frustrert da mamman hennes ikke var der da hun våknet om natten, men hun sovnet godt ved siden av bestemoren sin igjen..

Har måttet si nei til alt det sosiale som skjer på kveldene, men jeg regner med at dette er noe jeg kan ta igjen når jenta mi ikke er avhengi av meg lengre...

Med erfaring mener jeg at disse periodene går over av seg selv om en bare følger barnet sitt, lar de finne ut av ting selv når de er klare for det.

Prøvde flere ganger å få henne til å slutte med pupp før, men en sånn hjerteskjærende gråt er ikke mulig å høre på... også går hun hen og bare slutter når hun er klar for det selv.. bra det ikke ble i 6 års alderen da :)

Nattammingen gikk også over av seg selv, men da ikke til de anbefalte 6 mnd. Det ble bare mindre og mindre av det, helt til hun sluttet med pupp.Hadde det ikke vært for samsoving og selvbetjening så ville vel ikke dette ha vært mulig.

Alt dette har vært utrolig slitsomt, og mang en kveld har jeg angret på hele ungestyret, men det er midt i kampens hete. Nå er jeg glad for at jeg ikke har latt ungen min ligge å skrike alene, ingen dårlig samvittighet over å muligens ha latt en skremt eller småsyk unge å skrike.

Hun har skreket mye men det har vært i armene mine.

Å stakkers deg da... Eller? Hva med den stakkars lille babyen din? Det er en grunn til at den gråter, den gjør ikke det for å plage deg! Hallo!!! Og må du gi babyen din pupp???? Skrekk og gru, værste jeg har hørt.... Får ikke gå ut engang? Hvorfor i all verden fikk du barn????? Du viste tydeligvis ikke hva du gikk til.

til HI:

ja jeg er HELT imot skrikekur el gråtekur. Og ja, jeg har hatt og har fortsatt store problemer med søvn og innsoving. Min er 15 mnd nå, og jeg har vel ikke sovet mer enn 5 timer i sammenheng siden han ble født. Ammet annenhver time på natta frem til han var 9mnd, da ble han avvennet og det gikk bra. Men våkner fortsatt mange ganger, og tar ofte lang tid før han sovner igjen. Tar ikke smokk og vil ikke ha koseklut:-(

I en periode våknet han hver HALVtime mellom kl 2 og 6, og i 3 mnd nå har han våknet annenhver time mellom 3 og 5, el han er våken i et par timer igangen. Jeg er mye alene med han, og i de verste periodene går jeg nesten rundt i søvne på dagtid (og det har ikke nyttet for meg å ta igjen søvn på dagtid, for han har hatt halvtimes lurer). Men likevel har jeg ikke kapitulert og måttet ty til skriking:-( orker ikke tanken på at den lille kroppen skal ligge og skrike i fortvilelse over at mor ikke kommer:-( orker det ikke. Trøster meg med at det vil forhåpentligvis gi seg en gang, og han vil begynne å sove bedre:-)

Til deg over, har du tenkt på at sønnen din våkner fordi det er en vane? Han har ikke lært av deg at han faktisk kan legge seg ned igjen og sove videre, det eneste han vet er at han må tilkalle din oppmerksomhet for å få hjelp til å sovne igjen.

Når man skal snu dette er det nødt til å bli litt skrik og tårer, men det betyr ikke at barnet har det vondt. Det er så misforstått at man skal for enhver pris hindre barnet i å skrike, det er jo helt naturlig for dem. Selvfølgelig må barnet føle trygghet, det skal vite at man er i nærheten, og komme inn og trøste jevnlig.

Vi slet masse med søvnen, jeg prøvde alle milde metoder og han sovnet til puppen til han var nærmere ett år. Da tok vi en søvnkur, det gikk på et par-tre kvelder så sov han gjennom natta. Når vi legger ham nå koser han seg i senga, ligger og pludrer litt og sovner. Han er verdens mest harmoniske og glade gutt, det sier de også i barnehagen. Jeg tror nok at han er så harmonisk også fordi vi ventet til han var så stor at han forsto at vi var i nærheten, at han skulle sove. Jeg er imot å gjøre det veldig tidlig, bare så det er sagt.

Det at de "skriker i fortvilelse over at mor ikke kommer" er vondt den første kvelden, men dette er mye fordi rutinen deres blir forandret, de får det ikke som de vil. Barnet tar uansett ikke skade av dette, og som voksen er man faktisk nødt, på et tidspunkt, å sette grenser. Det er det beste for barna.

Langt dette, men jeg synes det er så synd å gi dårlig samvittighet til dem som har slitt og gjort sitt beste i månedsvis og som er på felgen av søvnmangel, når det finnes en metode som fungerer bra, er anbefalt av haugevis av anerkjente helsesøstre og benyttet i alle år. Til sist vil jeg understreke at metoden må BRUKES RIKTIG, TIL RIKTIG TID og MED SKJØNN (skriker ungen forferdelig, gå inn og trøst selv om det ikke har gått x antall minutter, spesielt første kvelden).
Puh...

Dette er et tema med mange meninger ja....
Jeg vil bare si at vi har veldig god erfaring med Ferber ("skrikekur") og anbefaler det på det varmeste. Vår gutt ble sove-grei etter 3 dager og har siden den gang alltid elsket å være i sengen/sove. Ingen skade skjedd :-)

Dessuten "å ty til skrikekur" får det til å fremstå som en siste utvei. Det behøver det slett ikke være. Metoden er anerkjent og slett ikke så "brutal" som mange kanskje tror. Men man må få bestemme selv hva en tåler å gå igjennom for å få tilbake nattesøvnen. Søvn-berøvelse er en kjent torturmetode og skal ikke undervurderes.

ja har tenkt på dette, men jeg nekter å tro at jeg har lært han noen uvaner på dette feltet. Han måtte bæres sovende i seng når han bare var noen dager gammel, ellers var det bare hyling, og har fortsatt nesten i samme spor. Jeg har absolutt ikke skjemt bort en baby nesten før han ble født:p

Dessuten et par ting som ikke ble nevnt i innlegget, bla at han hadde kiss (låsninger i nakke/rygg) de første 5mnd, og delvis preget av dette hele sitt første år. Veldig glad i ettertid for at jeg ikke har latt han skrike, da han åpenbart hadde ubehag eller vondt av dette. Dessuten har han reagert veldig på tannfrembrudd.

Jeg har flere ganger vært på helsestasjonen og søkt hjelp for søvnprobl. Ingen av rådene har hjulpet særlig men har alltid fått høre at de som sliter på denne måten som regel er veldig oppvakte og nysgjerrige, fysisk svært aktive og utstyrt med sterk vilje.

Ang det du skriver at "barnet tar uansett ikke skade av dette..", mange barnepsykologer uenige faktisk, de mener at det i visse tilfeller kan føre til hjerneskade. Og før du kommenterer at dine barn ikke har hjerneskade: det er faglig sett uholdbart å overføre personlige erfaringer på individnivå til en sannhet på samfunnsnivå.

Jeg gir kanskje noen dårlig samvittighet, men du sier indirekte at jeg har sviktet som mor på dette feltet og jeg syns ikke det er noe særlig bedre:p

Følger magefølelsen på hva som er bra for ungene mine, og det er samsoving og nattamming (-11 mnd nå). På den måten sover vi godt begge to. Prøvde Ferber en periode da største var baby, har dårlig samvittighet for det i dag. Vet at mange mener det jeg gjør er "feil", men jeg har glade, harmoniske barn. Så da er det vel ikke så gæli likevel.

Åhh fysj me deg..

Fysj så slem du er.

He he, ganske deilig å lese at det er flere enn meg som sliter med søvnmangel... (unnskyld!)

Hilsen Snart-sinnssyk-av-altfor-ALTFOR-lite-søvn

En liten baby fødes med knapt nok halvferdig utviklet nervesystem. De opplevelsene den har de første åra vil danne grunnlaget for hvordan den lille har det resten av livet. Et eksempel som viser hvor viktig det er med stimuli, er barn som fødes med tette linser i øynene. Dersom de ikke får operert inn kunstige linser innen en viss tid, forblir de blinde. Nervene som skulle lære seg å tyde synsinntrykk, vil nemlig aldri dannes hvis de ikke får input. På samme måte er det slik at barn som ikke får svar på de signalene de sender ut, ikke lærer seg å kommunisere med omverdenen. Og videre: Jo flere svar et barn får, jo flinkere vil det bli til å kommunsere.

Når et lite barn ligger og gråter, er dette et signal som det sender ut. Dersom vi svarer på gråten, vil barnet etterhvert lære seg å nyansere gråten. Med tiden blir det mer og mer klart for oss hva barnet egentlig vil. Men svarer vi ikke, vil barnet gi opp. Det har lært seg at det ikke hjelper å rope om hjelp. Denne læringen er varig.

Når babyer gråter, dannes det stresshormoner i den lilles kropp. Slike stresshormoner motvirker dannelsen av nervebaner. Barn som utsettes for store traumer i oppveksten, vil derfor kunne ha dårligere forutsetninger for læring senere i livet. Dersom vi som omsorgspersoner svarer på gråten, vil vi kunne motvirke dannelsen av stresshormoner.

Skrikekurer er derfor ødeleggende på minst to måter: Barnet blir dårligere til å kommunisere med omverdenen, OG det kan få dårligere utvikling av nervesystemet generelt.

Linker:
http://www1.vg.no/helse/artikkel.php?artid=101582
http://www.aftenp osten.no/helse/article745695.ece
http://www.dinside.no/php/art.php?id=346262

Dette skrev =)Line inne på oppdragelsesforumet.





Jeg er helt imot gråtekurer, jeg vil faktisk si det at jeg ikke skjønner hvilken mor som utsetter barnet sitt for noe slikt. den første måneden sov babyen min 45 minutter i døgnet, så roet det seg og gikk over til å sove regelmessig. Da hun var 3 mnd kom en 4 ukers periode med null søvn og bare gråt. Jeg tror ikke jeg gjorde noe annet enn å bære henne.
Som sagt over her så er det MYE bedre at babyen gråter i armene dine enn alene i senga.

Jeg er også alenemor, så jeg har ingen andre til å avlaste meg. Så jeg synes at skrikerkurer grenser mot mishandling, dere som blir støtt av det får bare bli det. Jeg er helt ærlig på hva JEG synes.

Og jeg trenger ikke å være anonym engang for å si meningen min.

Ville bare som tillegg si at jeg fortsatt ikke sover mer enn 5-6 timer om natta, hun våkner 5-6-7 ganger iløpet av ei natt, og det har forbedret seg fra 10-12 etter vi begynte å sove i samme seng.

Jeg er mot gråtekurer og vi har hatt ett års h*** vedr. nattesøvnen.

Dette er vår historie:

De første seks månedene måtte min sønn konstant bæres ellers skrek han - døgnet rundt. Han hadde melkeallergi, men det oppdaget vi ikke før han var seks måneder. Vær klar over at det kan finnes skjulte medisinske plager som ligger bak all gråtingen. Det kan være kiss, allergi eller tenner bare for å nevne noe. Leger finner ofte ikke ut av disse tilstandene før barnet er blitt så stort at foreldre kan ha blitt fristet til å prøve en uheldig Ferberkur. Små babyer er ikke i stand til å uttrykke vilje. De gråter ikke av trass. Det er bare å se på de i våken tilstand - hvor gamle er de før de virkelig begynner å gråte fordi de ikke får viljen sin? Det er egentlig veldig logisk at man ikke skal la små babyer ligge og gråte seg i søvn.

Sønnen min er nå 2,5 år. Jeg tror jeg kan telle på en hånd de kveldene han ikke har lagt seg med glede. Han nyter å komme i sengen sin og sove om kveldene, og det har han gjort fra han var seks måneder. Fra han var seks måneder til han var ett år var han våken opptil 20 ganger pr natt. Vi holdt på å tørne, vi var så slitne, helt til vi tok ham inn i vår seng. Da roet han seg betraktelig, våknet sjeldnere og jeg sov ofte over oppvåkningene hans fordi han kjente varmen og lukten av meg og kunne sove videre. Han ble alltid lagt i egen seng på eget rom, men kom over til oss når han våknet opp.

Da han var ett år våknet han opp ca en gang for natten. I tretiden hentet jeg ham over i vår seng og frem til han var ca 1,5 år var dette vår rutine. Det var deilig, og jeg følte meg uthvilt. Da han var 1,5 år sov han natten rundt på rommet sitt, så noen avvenning fra samsoving var totalt unødvendig, for da var han klar for det.

Mitt tips til deg. Lytt til barnet ditt, la det selv få bestemme tempoet for hva det skal klare til hvilken tid. Vi er ikke alle like, og det finnes bedre metoder enn å la det ligge å gråte. Det viser seg nå at denne Ferbermetoden ikke er så bra. Dr. Ferber selv sier at kuren hans aldri var ment i den utstrekning som har blitt anbefalt. Han sier at man må utelukke ALLE medisinske årsaker først, javel - hvordan skal man klare det da, når det er så vanskelig å stille diagnoser på så små barn. Nei, den sjansen ville ikke jeg ta, og glad er jeg for det.

Sønnen vår har et veldig godt forhold til søvn nå, og det har vi jammen meg jobbet hardt for, men det er fullstendig uten gråtekurer.

Samsoving og nattamming fra 1-5 g pr. natt her. Både jeg og lillemann sover oss stort sett gjennom det hele, og er våkne og opplagte på dagtid. Gjorde det samme med storesøster også, men hun sluttet med nattammingen av seg selv før halvtårsalder. Kunne aldri tenkt meg å prøve gråtekur, men hver forelder må gjøre det de føler er best..

Gråtekur, for et ord, som om det skulle kurere noe. Det som skjer hvis en ikke reagerer på barns behov, f eks ved å la det skrike, er at det gir opp. Kanskje det slutter å gråte og man tror alt er bra, men i virkeligheten har barnet gitt opp, det heter anaklitisk depresjon. Barnehjemmene i Romania var fulle av slike barn, stille og triste. Barn trenger å vite at de blir hørt og ikke blir forlatt. Det kan være tusen grunner til at hun skriker, men uansett trenger hun trøst og tilhørighet hver gang.
Men at du blir utslitt, det er lett å skjønne! Kunne dere bytte på å ta nattevakter, eler ta ut noen feriedage og sove på skift om dagen? Dersom du er regelrett syk av alt, kan du også få en sykemelding og da har pappa rett til fri fra jobb. Du må rope til familie og venner at du trenger hjelp, så de kan passe og du sove.
Om ikke mange år er hun en voksen, og da skal hun klare seg med det synet hun fikk på seg selv og verden som liten.

jeg er iallefall HELT IMOT SKRIKEKURER!!!
Jeg er oppe 2-3 ganger i Timen om natta og han socver kun 5 blunder på dagen... så ikke kom å snakk til meg om å vær sliten! Slik har jeg holdt på nå i over 4 mnd...
men kommer uansett ALDRI til å la babyen min ligge å skrike ala ferber... no way... da får heller jeg ha så liten søvn... syns også det grenser mot mishandling!

når jeg skriver 5 blunder, så mente jeg selvsagt 5 MINUTTER... ALTSÅ AV GANGEN...
så ikke noe soving på meg om dagen nei...

Jeg tror ikke barn om får nok oppmerksomhet om dag har vondt av å gråte litt om kvelden. Vi hadde en som ikke ville sove noe annet sted enn på armen min i lengre tid og jeg kjente at det gikk ikke skulle leve og være oppgående jeg også. VI gav masse oppmerkosomhet om dag som vite at vi elsket han om kvelden så la vi han i sin seng og der fikk han være til det ble morgen (da var han 9 mnd). Til og begynne med satt vi ved siden av seng og klappet på han men tok han ikke opp samme hvor mye han gråt, men vi gikk ikke fra han. Etter hvert (en ukes tid) så gav det seg og han la seg fornøyd i seng og sovnet ganske fort etter litt babling og synging. Etter hvert flyttet vi stolen stolen lengre vekk fra seng og til slutt ut på gang. Dette har gjort at han nå snart 3 legger seg for det meste i sengs med smokk og kose dyr uten og protestere. Dette gjorde vi også om natta, vi gikk inn og trøstet og la han i senga sin igjen også satt vi der til han sovnet med en hand på ha etterhvert flyttet vi oss vekk og nå er vi innom og trøster også går vi igjen. Om morgenen når vi ikke skal på jobb eller an våkner i fem halv seks får han komme opp i vår seng og da koser vi oss en masse. dette tok sin tid men det har fungert her i hust. O g vi har hatt en harmonisk gutt frem til nå.
Tror ikke han har hatt vondt av å LIGGE i sin seng og gråte når vi har vært ved siden av han og vist at vi har vært der for han.

Dette ble litt rotet men håper det er forståelig.
Jeg signerer selv om mange er uenig med med.

Blir helt overrasket av hvor mange dommere som er her! Jeg har aldri hatt behov for skrikekur og kan derfor tillate meg å være HELT imot det i alle former og varianter. Men hva jeg hadde gjort hvis jeg gikk uten søvn selv er ikke godt å si. Tåler lite søvn dårlig og kan bli på grensen til deprimert ved lange perioder med lite ro og lite søvn. Er det mulig at belastningen ved en skrikekur i en eller annen form oppveies av å ha foreldre som fungerer og er lykkelige på dagtid? Tenk så mange andre vanskelige ting barn kan gå gjennom. Lurer på hva det gjør med sjelelig utvikling å vokse opp i et hjem med dømmende foreldre...

Jeg har hatt det like ille som deg med baby som vaakner hver time hele natten og i tillegg problemer med aa sovne selv. Minien er naa 8 mnd og spiser masse groet om kvelden men sover likevel ikke.
Men jeg er helt mot graatekurer. Jeg syns alle skal legge seg og vaere lykkelige, ikke livredde og sovne etter aa ha graatt seg i soevn fordi det ikke hjelper naar h*n proever aa si fra at noe er galt.
Selv om mini ikke alltid sover saa godt, saa sovner han alltid med et smil om kvelden. Og da er det verdt det.

JA..

Vi hadde en, hva legen kalte "high need baby".
Han gråt og hylte seg gjennom de fire første mnd. og jeg sov omtrent ikke.

Om vi var så heldige at han sov så var det skjelden mer enn 4-15 minutter. Og helst skulle han bæres (Med litt hoderegning finner du ut at det blir mer enn 10 ganger ;-) ..).

Han sov ikke mer enn et par timer i strekk før han var 20 mnd.

Joda, been there done that.. Følte at jeg var i ferd med å gå fra forstanden til tider, men stakkars, han kunne jo ikke noe for det.

Kunne aldri brukt skrikekuren for det.
Vi gjorde det motsatte, "trøste og bære".

Han er 3 år og sover helt fint.
Om han hadde slått seg vrang nå kunne vi brukt noe liknende, for nå er han stor nok til at man kan snakke ordentlig med han, men det har ikke vært nødvendig.

jeg har brukt ferber metoden på min 6mnd gamle datter, å det har gått utmerket fint.. hun nektet å sove når jeg la hun i 8 tiden å holdt det gående til 11-12 tiden før hun kansje sov en liten stund.. ble andbefalt ferber metoden på helsestasjoen å er virkelig glad for at jeg ga den et forsøk... no har det gått nesten to uker å hun sover omtrent hver natt uten å protestere på kvelden, sove rogså natten igjenom siden jeg også brukte den å natten når hun våket.. hun har rett å slett lært at vi ikke kommer unasett hvor høyt hun skriker.. va hørte selvfølgelig skrikingen ann, vist det va en type grining som at noe var i veien tok vi hun opp.. men vist det bare va brele grining å stoppet når vi kom måtte hun ligge der... men det funker veldig bra.. de lider ikke, de bre lærer at de ikke får det som de vil uansett hvor høyt de skriker.. anbefaler alle å prøve ferber metoden.. den kan hjelpe mange!!!

jeg var også i mot det før.. så va veldig skeptisk når jeg skulle begynne med det... satt i stuen å fikk veldig vondt av at jeg lot hun grine.. men det er til barnets beste.. merker hun er mye gladere på dagen også fordi hun får mer søv...

Herregud! Du kan virkelig ikke mene at gråting er til barnets beste?
Nå blir jeg provosert. Som du selv sier, så lærte hun seg å gi opp. En baby bør aldri lære seg å gi opp! Hun har nå lært seg at om hun vil noe, så er det ikke sikkert at mamma eller pappa kommer og hjelper.
Stakkars unge sier jeg.

Ser du også har skrevet i veldig mange tråder her, og hvis du har anbefalt ferber i hver eneste, så klikker jeg i vinkel.

det mener eg faktisk.. merker at hun er mye mer opplagt på dagen og også mye blidere.. hun har ikke lært å gji opp, hun har bare lært å sovne selv og at det ikke er farlig å sovne selv om ikke vi er der. å når hun blir eldre er det en go ting å lære seg at mamma å pappa ikke alltid kan komme når det er nokke. det er ikke synd i veslejenta vår, hun har det faktisk veldig fint=) ble anbefalt ferber på helsestasjone å fikk veldig god oppfølging der. kjenner selv flere som har brukt ferber å alle har det kjempe fint=) ingen skade skjedd med noen. mamma å pappa brukte selv skrikekur på meg når eg va liten å det e no blitt menneske av meg også å eg har heller aldri lært at eg skal gji opp om det er noe eg vil.. men gurimalla du kan ikke klikke vinkel bare fordi noen gjør noe du ikke liker å anbefaler noe du er i mot.. det har virket godt for meg så eg anbefaler det så er det no opptil hver person om de vil prøve det;)

JEG BLIR SÅ UTROLIG SJOKKERT OVER DET DU SKRIVER UNGMOR!!!
At gråting er til barnets beste??? DUMMESTE jeg har hørt...

vet ikke om du har hørt om pedagaogen Stein Erik Ulvund??? Han mener at uansett hvordan barnet gråter så skal en faktisk ikke la barnet gråte!! Selv om det faktisk kan være trass gråting!

NÅR JEG LESER DET DU SKRIVER SÅ VITNER DET OM UVITENHET OG UMODENHET! og hvis du ble anbefalt det på HS så sa de vel også at du skulle VÆRE i rommet hele tiden mens hun evnt gråt??? Har snakket med HS om ferber og VET hva de anbefaler...

unnskyld at jeg sier det, men kjenner faktisk at jeg fikk litt vondt i meg når jeg har lest det du skriver... syns synd i jenta di... Hun vet at uansett hvor mye hun gråter så får hun ikke trøst!

"å når hun blir eldre er det en go ting å lære seg at mamma å pappa ikke alltid kan komme når det er nokke."

Nei, det er IKKE en god ting! Et barn blir faktisk mer selvstendig av omsorg og kjærlighet. Som ble sagt i en annen tråd: hvis man ser på apene, som henger i moren sin i mange måneder, og hvor selvstendige aper blir, så ser man hva kjærlig kontakt kan gjøre.
En baby gråter ikke fordi den har lyst, er trassig osv. Et barn kan heller ikke skjemmes bort på kjærlighet.
Jeg synes det vitner om umodenhet, disse utsagnene du kommer med.
Hun lærer da at det ikke er sikkert dere kommer, og siden babyer er så flinke til å tilpasse seg ting, så vil hun kanskje senere finne ut at "nei, mamma og pappa kommer ikke hvis jeg slår meg osv, og derfor er de ikke glade i meg". For barn kan tenke sånn!

Ferber anbefales heller ikke på barn under 6 måneder, som du har gjort i en annen tråd her. Tilogmed Dr. Ferber sier at man skal være forsiktig med metoden. Ferbermetoden har sine store svakheter: Det må være rutiner, dvs at hvis man drar på ferie, så må man mest sannsynlig gjennom en ny kur. Barnet blir mer stresset av det, gråt utløser stresshormoner.

Du har selv sagt at hun har lært at det ikke er vits å gråte, for dere kommer ikke.

Jeg kunne fortsatt i evigheter, men jeg kjenner at jeg bare får vondt i hjertet mitt fordi folk fortsatt tror at det å la en liten baby gråte, en baby som er avhengig av alle rundt seg, er en god ting.

"å når hun blir eldre er det en go ting å lære seg at mamma å pappa ikke alltid kan komme når det er nokke."

eg må kommentere denne også.....Eg vil faktisk at datteren min skal lære seg at visst det er noe galt, når hun gråter og er lei, så kommer eg eller pappan! Hvorfor? Fordi det er fint å ha noen å stole på uannsett hvor liten eller stor du er! Fordi det er godt å vite for et lite barn at "når eg gråter og er lei, så er det iallefall en person som kommer å trøster meg; mamma eller pappa". DET vil eg lære datteren min! Eg vil lære henne at hun kan stole på meg, at eg elsker henne og vil gjøre alt for henne (og for de som ikke forstod det, nei, det betyr ikke at eg skal gi henne alle barbiedukkene hun vil ha). Eg vil lære henne å si fra når hun trenger noe/mener noe og at hun blir hørt! Og hvordan skal hun lære det visst eg overser henne når hun roper/snakker til meg? Hvordan skal hun kunne stole på meg visst eg bare lar henne gråte når hun trenger trøst?

Hva er det du lærer barnet ditt om verden egentlig?
At samme hvor redd jeg blir, samme hvor mye jeg skriker, så kommer det ingen?

Hvordan skal det barnet egentlig lære seg at hun skal kunne stole på noen?

Å JA, jeg har et barn som skrek mye den første tiden.
Men aldri om hun fikk ligge alene og skrike i sengen sin.

helt enig med de to siste som skrev:)

Jeg har ikke sovet mer enn tre timer sammenhengende PÅ EN GOD NATT i snart 10 mnd, så føler jeg har stor rett til å svare på denne tråden. Vi har prøvd alt unntatt sovemedisiner og ferber, og det kommer jeg heller aldri til å prøve. For MEG føles det helt stikk i strid med å være en god mamma for jenta mi. Hverken hun eller jeg hadde taklet det.

jeg tror de som prøver denne metoden enten sitter ved siden av sengen og koser/holder i hånden eller går inn med jevne mellomrom for å vise barnet at de er der og at det ikke er noe farlig. det er ofte barnet gråter i søvne og derfor finner tilbake til søvnen på egenånd. fikk beskjed på helse stasjonen at jeg skulle vente en liten stund fra han begynte å gråte og til jeg gikk inn (ca fem min, alt ettersom hvordan gråten var. man hører jo som regel forskjell på små sutring/trassgråt og virkelig gråt). da skulle jeg bare legge han bestemt men kjærlig ned i sengen igjen kose litt på kinne og gå ut igjen. tror vel det er slik de fleste gjør. håper ingen lar de ligge i sengen å gråte i flere timer hver natt. det er litt ekstremt. men det dummeste er å ta de inn i sin egen seng for da kan de fort bli "over avhengig" av å ligge sammen med mamma og pappa. snakker da av egene erfaringer. da samboer begynte å jobbe natt falt jeg ofte for fristelsen av å ta med lille gutt inn i sengen. og etter bare tre-fire netter var det blitt en vane for han. da våknet han til presis samme tid hver natt og ga seg ikke med å "trassegråte" før jeg tok han med inn i sengen. klarte heldigvis å omvede han igjen.
søstera til samboeren hadde også store problemer da hun var liten fordi moren og faren hadde henne i sengen alt for lenge. hun tørte ikke ligge på sitt eget rom før hun var tolv, tørte ikke å sove over hos venninner, måtte sove inne hos læreren når hun var på leirskole osv. første gangen hun sov borte (hos noen som ikke var i nær familie) en hel helg var når hun var 17 og hadde fått seg kjæreste. så jeg vil påstå at det er til barnets beste å lære de å ligge i sin egen seng på sitt eget rom. slik at de vet at de er trygge selv om mamma og pappa ikke er der.

ble litt langt dette her.

selfølgelig gikk jeg inn med jevne mellomrom å trøstet. hun har aldeles ikke lært å gji opp hun prøver til hun får ting til. de eneste hun har lært er at det ikke er farlig å sove aleine. selvfølgelig kommer jeg å hjelper når hun faller å slår seg. det jeg mente var når ikke vi var til stede å kunne hjelpe.. for feks når hun er i barnehagen.. det e noen barn som faller då som kun vil at mamma eller pappa skal hjelpe, å det kan de jo ikke siden de ikke e der.. å når hun skrek son skikkelig for at det var noe i veine gikk jeg selvfølgelig inn, men når det va litt breling kunne hun fint likke et par minutter uten at jeg kom inn. hun har aldeles ikke tatt noe skade av det.
er helt enig med deg <3odin<308.06.07