DinBaby.com

jepp, det er dette jeg har prøvd å si nå i 1 år, men ingen vil jo høre på meg...Og nå plutselig har fler funnet ut hvor genialt det er....

De utrolige årene er genialt opplegg, særlig for barn som har litt adferdsproblemer de må hjelpes med...

Helt enig, frem til de er 6-8 år. Da blir de som meg, smart mouth, og da må andre måter tre frem :-)

Og igjen når de er 12-14 år :-)

Ja, etter hvert blir det viktigere å ha det gøy enn å få ros hvert 3 minutt.

... Men kan vi ikke få barn som i hovedsak er opptatt av å "please" og tilfredstille andre mennesker ved å drive på sånn? Å skape små mennesker som kun er opptatt av hyggelige tilbakemeldinger, å bli likt, være flinke og få ros - og ikke kjenne skikkelig på hva de selv egentlig vil? Jeg synes det er viktig å være positiv - selvfølgelig, men minst like viktig å oppmuntre barnet til å være seg selv.

Nei, barn er ikke slik. Å nå husker jeg ikke helt hva som stod skrevet i den boka nag det du nå sier. men det var en veldig logisk forklaring.

hvor fikk du kjøpt den boken?
jeg har søkt på bokklubben men finner den ikke.
Hørtes så bra ut ...

damen heter carolyn webster stratton--
boka heter the incredible years, (de utrolige årene ) på norsk...
fant den en gang, men husker ikke helt hvor:-)
fikk den på kurset jeg, så har sluppet å kjøpe...
prøv å søk på startsiden...

to klikk på startsiden:-)

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/sok.do?enkeltsok=Carolyn+Webster-Stratto n

BOKKILDEN.NO der finner du den. Søk på "De utrolige årene".

har gjordt dette hele tiden jeg og gutten min er blitt mye flinkere enn han var. MEN en sjelden gang får han en slik oppførsel at det blir dasking il slutt. hvorfor gjør han dette da ? jeg roper og gaper ikke til han. bare streng stemme.

hva vl du anbefale da når det går sååå langt at jeg tyr til dasking på handa? hva gjør du da når barnet strekker seg så lant i dårlig oppførsel at du ikke orker å høre på sutring i 2 timer, at barnet sier "sitter fast"( orker ikke gå selv), kravler som en gal på sofaryggen frem og tilbake på en buesofa (upassende tider), kaster g ødelegger leker og alt mulig på 2 TIMER. da har jeg ikke orket mer og tyr da til dasking på handa. snakking til han nytter jo ikke!! hva vil du anbefale da??

hehe:) Les boken:) Du finner svar:)

josi litt da i alle fall det jeg spurte om hheh..... jeg må vente til jeg får råd til å kjøpe den ser du ....

Kan gi et tips om hva jeg gjorde. Ikke sikkert helt etter noe bok men har virket. VI brukte mye tid og energi på å småkrangle om alt og ingenting. Ble en ond sirkel, men uten dasken da.
Så en kveld satt jeg meg ned med gutten på fanget og spurte om vi hadde det hyggelig. Og han sa nei. Da sa jeg at jeg hadde bestemt at vi nå skulle ha det hyggelig, og hver gang han gjorde ting han viste ikke var lov( satt opp en kort liste) så fikk han time-out. Første kvelden ble det 3 turer og neste 1 tur. Og ellers så gjorde vi hyggelige ting, var blide og koste oss.
Og premiering......om vi har hatt det koselig i 3 dager, får han et blad med leke i. Billigere enn andre ting. og han elsker det :)

da ville JEG gitt han oppmerksomhet. Når barnet ikke får positiv oppmerksomhet på det de gjør, gjør de ting som fører til negativ oppmerksomhet. Som det står i boka så er negativ oppmerksomhet bedre enn ingen oppmerksomhet. Jeg ville også aktivisert han, eller avledet han. Barnet sutrer ikke uten grunn, enten er den sulten, trøtt, tørst, kjeder seg, syk. Det er vår oppgave som foreldre å finne ut hvorfor de sutrer :) Selv om det kan være slitsomt til tiden når også VI som foreldre er slitne, trøtte, ja alt. Kjøp deg boka, den er utrolig bra!!!!

Barn som er over 3 år kjemper også om å få makten. Se hvor lenge de må holde på for å få oss til å reagere. Hvor lang tid det tar før de får det som dem vil.
Neida, barn suter og krangler ikke uten grunn, men grunnen trenger ikke var så veldig nobel.
Og som KOSEN skriver under her, så hender det vi ikke bruker butikkturen eller middagsbordet til å finne ut av ting. Men at vi rett og slett bare ikke godtar. Og av og til kjefter vi, fordi vi er tomme for tålmodighet. Det er menskelig.
Vi skal være mennesker i tillegg til foreldre.

Jeg er helt enig i det du sier, men hvis du ser meg stå og kjefte i butikken så er det ikke fordi jeg tror det HJELPER, men fordi jeg er jævlig sliten, og drittlei av at han gjør ett eller annet som jeg har prøvd å formidle igjen og igjen at ikke er akseptabelt. Når jeg hever stemmen, enten det er mot mann eller barn, så er det fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre og blir overveldet av følelsene mine, ikke fordi jeg tror at kjefting er et smart trekk.

Godt sagt, kosen!!

Jeg skjønner at dette kan ha noe for seg om du har et ekstremt problembarn. Men å si at dette skal være måten å oppdra normale barn på høres dustete ut.

Det er ikke det at jeg er uenig at man skal si at det er kult at de hjelper til med oppvasken. Men: I det du begynner å rose noen for at de spiser med gaffel for å få andre til å spise med skje, er du virkelig på bærtur.

Da opphører all normal kommunikasjon og samvær mellom mennesker og du blir til en tilgjort smilende oppdragelsesmaskin.

Det kan hende jeg leser deg feil, men det høres ut som drar dette parodisk langt. Det er kanskje en god ide for barn og ungdom som av enellerannen grunn ikke har lært hvordan man skal oppføre seg. Men for vanlige barn høres det grusomt ut!


robin, the boy wonder

Ja helt grusom er det...
TEnk.... rose barna sine, fysj...... ;-)

Jeg også, som noen andre svarere, reagerer litt på dette innlegget. Å være positivt er selvsagt positivt, men for meg (med forbehold om at jeg misforstår) er ikke dette helt måten å gå fram på. Det blir rett og slett for mye at det gode. Vil vi at barnet alltid skal gjøre som vi voksne sier? Prøver vi å forme de på en egentlig like smal måte som om man bruker kjefting eller irettesetting av det negative? Mitt barn får lov til å løpe over gulvet, for en toåring vil det å komme seg raskt bort til det som er interessant være helt naturlig. Om jeg alltid roser dattera mi når hun gjør noe positivt, vil hun muligens forvente å høre dette, og jeg er livredd for at hun skal viske ut noe av den hun er fordi hun tror det er best å handle på måter hvor jeg står klar og sier: "Så flink du er". Og hva gir jeg henne ved å si det? Jeg er selvsagt ikke motstander av å gi skryt, for det fortjener alle innimellom, men å gå rundt å hele tida kommentere føles ikke riktig i den oppdragelsen jeg prøver å gi. For meg er det viktig at vi er sammen om ting, har felles opplevelser og er likeverdige. Ikke at jeg blir en utenforstående betrakter som alltid prøver å korrigere hennes handlinger. Det er mye mer interessant å heller prøve å se for seg hva hun tenker når hun kanskje gjør en ikke helt "riktig" handling. Nå høres det kanskje ut som om at jeg er helt grenseløs i oppdragelsen av min datter, men det er jeg ikke. Jeg forstår selvsagt at vårt forhold alltid vil være asymmetrisk iom at hun er barn og jeg voksen.

Jeg er ingen tilhenger av metoder, men skal ikke påstå at jeg aldri kommer til å bli det. Det jeg derimot tror er viktig i oppdragelse, er å gi barnet opplevelser og la barnet få et bredt uttrykksrepertoar av disse. Jeg tror også at det er viktig at vi som voksne prøver å være gode forbilder, for det er ikke til å komme bort ifra at de blir påvirket av vår atferd. I mange tilfeller tror jeg vi voksne ser på det barnet gjør med ulekent blikk. Er det lov til å lage prompelyder med munnen ved matbordet og ha en kjempegøy opplevelse sammen, eller er slikt forbudt i hensyn til hva andre måtte tro? Er hamringen med skjeia i bordet kun for å irritere de voksne, eller kan det være et kreativt musikalsk uttrykk? Kan man gå på lydjakt rundt omkring i huset med skjeia i stedet? Selv om jeg ikke er flink nok til det, prøver jeg heller å snakke samme språk som barnet mitt i stedet for å rose eller kjefte. Barn har utrolig mange uttrykksmåter, og alle passer kanskje ikke like godt inn på besøk hos svigermor. Poenget mitt her er at om vi kanskje har et mer lekent blikk på det barnet gjør, og prøver å tune oss inn på den måten (om det er prompelyder eller slag med skjeia) barnet uttrykker seg på, vil barnet fortsette å ha mange uttrykksmåter, ikke bare den verbale. Barnet vil fort nok ta opp i seg de normene som gjelder i samfunnet og forstå hva som er positivt og negativt.

Selvsagt vil det å korrigere barnet være helt nødvendig i noen situasjoner. Om dattera mi slår noen andre kan jeg ikke bare stå å se på. Det er galt fordi det andre barnet får vondt. Det er heller ingen god måte å løse en konflikt på. Det vet kanskje ikke dattera mi, men hun vil erfare at det ikke er lurt. Hun har selvsagt lov til å bli sint, men hun kan uttrykke seg på andre måter fordi hun har blitt kjent med andre måter å uttrykke seg på.

Så, dette var min mening om et bittelite stykke barneoppdragelse. Det finnes ingen mal, det er helt sikkert. Men noe som absolutt funker, er å leke med barna, kanskje spille med ei kompisdukke, være teatralsk og ha et lekent og estetisk blikk, være sammen om opplevelser av ulik art, oppfordre til utforsking og spille med på alle de språkene som alle barn har og som vi voksne kanskje har glemt. Prøve å være litt "her og nå", ikke bare i fortid og ettertid.