Spiseforstyrrelser
Ny her.... |
11:21 16.10.2007 |
|---|---|
Føler meg litt dum nå... men jeg oppdaget først nå at DinBaby.com eksisterer. Har vært på BIM, selv om jeg har en sønn på 1,5 år. Der er det ikke mye aktivitet på spiseforstyrrelseforumet. Legger ut det siste innlegget mitt her i steden jeg: "Det er viktig at ingen "tar" spiseforstyrrelsen fra deg. Du må selv kjenne når du er klar for å lære å løse problemene på en konstruktiv måte. Det er lite hensiktsmessig å ta svømmevesten fra noen som er i ferd med å drukne, fordi nettopp da trengs den". Dette har jeg lest i et hefte jeg har om spiseforstyrrelser. Jeg mener at det er ikke bare å slutte, hvis en ikke er klar for det. Hvis jeg skal presses til å spise mer nå, som jeg er i en ganske sårbar periode, gjør det bare ting vanskeligere for meg. Jeg er redd for å miste kontrollen. Redd for å begynne å trøstespise når jeg ikke har det bra. Redd for å ende opp som feit OG med de samme problemen som nå. Psykologen min sier at jeg må bytte til en annen, hvis jeg går videre ned i vekt. Jeg har snart vært hos henne i et år nå, og vil helst fortsette. Men dette gjør at jeg føler jeg ikke kan være helt ærlig. Tenker at jeg må prøve å lure meg unna, og få henne til å tro at jeg veier mer enn jeg gjør...¨ Noen andre som har noen tanker rundt dette...? Jeg vil liksom ikke "gi opp" enda. Men ingen vil jo støtte meg i å gå ned i vekt. Og ved å fortelle det til noen, så ødelegger jeg bare for meg selv.... Vibeke |
|
| Anonym | |
Sv: Ny her.... |
12:51 16.10.2007 |
|---|---|
Velkommen! Jeg er enig med deg i at man kan ikke fjerne noe uten å erstatte det med noe nytt/annet. Hvis man slutter å misbruke mat, hvem er man da? Hva skal man da bruke tiden på? Det høres helt teit ut for normale mennesker, men når tiden blir borte i alt som har med mat og kropp å gjøre, så kan dette være problemstillingen. Man må rett og slett finne seg selv på nytt. Det er ikke gjort på et par måneder. Høres ikke ut som om psykologen din har skjønt poenget! Du trenger støtte og det får du ikke når hun truer deg. Du trenger stabilitet og det er denne hun rokker med når hun stiller urimelige krav som gjør det usikker. Har du forsøkt å vise henne brosjyren du refererer til? Jeg tenker at en viktig oppgave til psykologen din er å hjelpe deg til å skjønne følelsene dine og hvorfor det er viktig for deg å gå ytterligere ned i vekt. Du kan ikke fortsette å gå ned i vekt, det forverrer tilstanden din. Jo mer vekt du mister jo vanskeligere blir det å ta tak i livet ditt. Kanskje du skal ha fokus på å holde den vekta du har nå? Det kan være et mer fornuftig mål enn å gå opp i vekt. Og kanskje du kan ha nytte av å snakke med en ernæringsfysiolog for å lære om kosthold slik at du kan spise trygt uten å gå fort opp i vekt (for å bevare opplevelsen av kontroll)? Har du prøvd å skrive til deg selv? Det kan være stor hjelp i det, spesielt hvis du synes det er vanskelig å snakke om disse tingene. Prøv å fortelle psykologen din om dette enten du gjør det skriftlig eller muntlig. Lykke til! |
|
| blond | |
Sv: Ny her.... |
18:04 5.11.2007 |
|---|---|
Hei igjen.. Jeg sliter litt nå. Har perioder som jeg kaster opp, og veier litt mer i vekt, noe som er veldig frustrerende... Men da er jo andre fornøyd med at jeg veier mer, og tror at alt går bedre. Har vel gått en måneds tid nå uten at jeg har kastet opp noe særlig. Men så har jeg fått omgangssyke, og alt blir bare tull for meg igjen... Når jeg ligger rett ut hele dagen, og kjeder meg, så er det så lett å begynne å trøstespise. Også kan jeg kaste opp med god samvittighet. For jeg er jo syk. Hjelper bare litt til med å brekke meg... Har ikke klart å spise et eneste måltid i dag uten å kaste opp. Var egentlig litt glad for å være syk, for da tenkte jeg at jeg fikk litt hjelp til å gå ned i vekt. Men nå går jeg sikkert opp i steden... For noe dritt! Håper jeg snart er på beina igjen, og får litt energi til å skjerpe meg. Klarer å rette fokus på litt andre ting enn mat, men det er ikke så lett når jeg ikke orker noe annet enn å ligge på sofaen... Uff... måtte bare få ut litt. Takk for svar forresten! Jeg var ærlig med psykologen min sist gang, så hun vet at jeg vil gå ned i vekt. Så da blir det veiing hver gang... Har tenkt på å ta med noe skriftlig til henne. Men føler som at det blir som å brette ut sjela mi helt. Synes det er lettere å være helt ærlig her på internett som jeg slipper å se noen i øynene. Har begynt å skrive litt for meg selv, så kanskje det hjelper litt. |
|
| Anonym | |