DinBaby.com

Har vel ikke skreket, men snakket meget høyt og sint til henne en gang hun bare var sur og tverr, kastet mat på gulvet og helte melken utover. Det endte selvfølgelig med at vi gråt begge to, og jeg angret med en gang.... :-/

Kunne ikke falt meg inn...

har aldri skreket til han :D

har bare snakket fint først og så mere bestemt så med en evt litt høyere tone men ALDRI så høyt at det sblir skriking nei...

uffameg.. stakkars unger da....

Nå kjenner jeg faktisk at jeg må dra på smilebåndet.

Du (LadyWonder, altså) sier stakkars unger, mens du selv sitter i andre debatter og forsvarer dasking og smekking, mens du understreker at folk hadde mye mer respekt for de eldre før i tiden fordi de fikk juling.

jaja

anonym 20:57 20.10.07

ja det gjorde jeg. jef syntes dasking var greit helt til jeg diskuterte dette på forumet. nå syntes jeg det ikke er bra. jeg har fått et helt annet lys på dtete. SE ETTER på flere temaer så ser du at jeg skriver dette !!
(fet skrift på store bokstver)

så ikke si slikt før du leser hva jeg har skrevet du!!

jeg smikker foresten ikke lenger takke være debattene her inne :D

takk alle dere som hjalp meg i dette :D

Har Hevet stemmen mang en gang til ungene ja....
Jeg er bare menneske jeg og, og av og til er nok, nok...

Misforstå meg rett her. jeg er verken for smekking eller skriking... men er det virkelig blitt sånn at man ikke kan rope til barnet etter flere ganger med tilsnakking uten resultat? hvordan skal barnet bli hvis vi kun skal prøve å forhandle med det? og hva er perfekt oppdragelse eller?

OI! Snakk om at jeg da er en forferdelig dårlig mor, for jeg hever stemmen etter 4 gangen, OG tar han i armen og setter han på rommet sitt.... Nok er nok, og han VET det er feil....
MEN vi snakker også masse sammen, lager avtaler etc, men som over her, skal vi BARE forhandle med barnet? Det er VI som bestemmer! ig bestandig? Om man gjør alt riktig bestandig??? LANGT i fra!!!

enig med dere tre siste ja... det er ikke lett å oppdra barna og når nok er nok så er det nok... ikke lett heller...

er ikke alltid sååå lett å forvente å forhandle med barnet...de er jo bare barn dem er jo ikke voksne akkurat eller større barn....

j

Ang forhandlinger:jeg forhandlet veldig mye med min nr 1 og synes det gikk veldig bra en laaang stund.SÅ gikk det etterhvert opp for meg at jeg kunne faktisk ikke si en dritt til han uten at han skulle forhandle.Det gjaldt alt liksom.DA begynte en ny verden for både meg og han,hvor det var noen ting det gikk ann å forhandle om (som pålegg på skiva og noe klær),men resten var det faktisk jeg som bestemte.Takker meg selv i dag for at jeg gjorde det sånn.
Med 4 gutter i hus i dag,hvor volumet kan bli ganske så høyt med lek og rabalder så har jeg hevet stemmen mang en gang.Dette skjer etter 3 ganger med tilsnakk.Dette vet de godt og når jeg hever stemmen er det full reaksjon på det som har blitt sagt tidligere.
I en flokk med masse gutter/unger gjelder det å ha orden på ting og det skal ikke mye til før kaoset er fullstendig.
Vi har masse prat og gøy,men gutta har lært seg til hvor grensen går.
Her blir også "time out" brukt.

Hvis dette gjør meg til en dårlig mor ja da er det jammen rart jeg har trygge barn.....

Jeg har ivertfall barn som oppfører seg og vet når nok er nok.