DinBaby.com

Du er ikke alene...

Jeg ble egentlig litt glad da jeg så dette innlegget.
På den måten at det tydelig ikke er bare meg som spiser altfor mye.

Forskjellen er at jeg aldri har tenkt å kaste det opp etterpå.
Men det er jo et problem alikevel.

Jeg har funnet ut at jeg bruker mat som en slags trøst. Alltid om kveldene. På dagen spiser jeg ikke mye i det hele tatt.
Jeg spiser mye, det har blitt en vane å bli overmett.
Problemet er at jeg vet dette, men klarer ikke gjør noe med det.

Jeg veier 90 kg og føler meg som verdens feteste. Skjønner bare ikke hvordan jeg skal klare å slutte å spise altfor mye!!

som jeg skulle skrevet det selv.
på dagen sliter jeg rett og slett med å få i meg mat, men når kvelden kommer, da klarer jeg ikke stoppe.
akkurat som om jeg ikke har metthetsfølelse, spiser og spiser til jeg blir kvalm.
Så kommer samvittigheten, og har mest lyst å bare.. ja kvitte meg med det, men latt være til nå.

Prøver å gå turer o.l hver dag, men er nå forhindret gr bekkenløsning og svangerskap. Så nå går bare vekta opp,opp,opp.
Legen foreslo til og med at jeg skulle gå ned litt,men lett å si det da, når matsuget er der, og jeg nesten ikke kan bevege meg.

Bare håper jeg klarer å holde kontrollen når jeg ikke lengre er garvid

Jeg tenker også MYE på mat. Hos meg er det alt eller ingenting. Er inne i en periode nå, som jeg spiser veldig lite, og er veldig fornøyd med det. Men etter en stund så pleier jeg å sprekke, også begynner jeg å overspise og kaste opp i steden. Noe som gjør at jeg går opp i vekt, og som gjør meg veldig frustrert... Jeg vet ikke helt hva som skjer, men kroppen klarer nok å ta opp en del næring uansett. Klarer vel ikke å kaste opp alt. Så det er ingen slankemetode, for meg ihvertfall!
De første gangene syntes jeg det var helt genialt. Det var jo så enkelt! Kunne spise hva jeg ville, og hvor mye jeg ville med god samvittighet. Kastet opp, og følte meg like tom og lett igjen. Men på sikt er det ikke bra for psyken min! Når jeg har lyst til å gjøre det samme igjen rett etter å ha kastet opp, og når jeg ikke klarer å spise ett eneste måltid i løpet av en dag uten å kaste opp, da blir det slitsomt. Du vet sikkert godt hvor skadelig det er for kroppen, så det er det vel ingen vits i at jeg maser om. Jeg driter ihvertfall i sånne ting selv, når jeg ikke har det så bra psykisk. Men jeg merker at jeg blir veldig slapp av å kaste opp. Føler meg helt slått ut både psykisk og fysisk etterpå. Noe som demper angsten min, men løser ingen problemer!
I første omgang har du valgt å skrive her, isteden for å kaste opp. Så du vet nok godt selv at du graver deg enda lenger ned ved å prøve den "lette" utveien. Kanskje det hadde vært en ide å prate med legen din? Jeg går selv til psykolog, og tror det er bra for meg. Har du vært inne på IKS sin hjemmeside? De kan du jo også ringe og prate med anonymt. Jeg har bestilt en bok og et hefte der i fra, som er ganske bra. Spiseproblemer har jo mye med følelser å gjøre. Og ved å lese litt, reflektere litt, og evt prate med psykolog så ser du kanskje lettere hvorfor du har et så anstrengt forhold til mat. Og det vil forhåpentligvis gjøre livet litt lettere å leve. Tror ofte sånne ting tar tid å jobbe med. Men jo raskere du tar tak i problemer, jo lettere er det nok å løse!
Vet ikke om dette bare blir "bla bla bla" for deg...? Hvis du ikke vil ta dette opp med noen andre, så må du bare fortsette å skrive litt her hvis du føler at det hjelper! Jeg skriver litt til Mental helse når jeg ikke har det så bra (http://www.sidetmedord.no/). Da får du svar fra profesjonelle hjelpere, men kan være helt anonym.

Vibeke

Jeg også.
Forsjellen er at jeg har bulimi..jeg er kansje veldig slank men jeg kaster opp maten igjen...like ille det...kroppen/tarmene og tennene blir slitt......:-((((((((((((

Jeg har hatt SF i 8 år...ikke noe og misunne nei


Victoria

Samme her!
Huff dette er ikke moro.
Jeg trodde jeg hadde kontroll. Trente og spiste sunt fra påske og ca til for en måned siden, og gikk på den tiden ned ca 1 kilo i måneden. Nå har jeg gått opp 3 kilo på få uker fordi ting gikk litt på tverke , noen mennesker som jeg ikke kom overnes med, og at jeg ble veldig sliten en periode (med 4 barn under 7 år så blir man innimellom det...).Og det er i slik etilfeller jeg ikke klarer mere. Så det er psykisk dette her...
Hater meg selv for at jeg overspiser, men MÅ ut omtrent hver kveld og kjøpe godt som jeg stapper innpå i bilen hjem, og spiser i tillegg masse vanlig mat...
Kan være små små ting som gjør utslaget, sånn som at babyen ikke vil sove andre duppen på dagen, da blir jeg så oppgitt og SLITEN fordi jeg trenger å legge meg litt nedpå selv i løpet av dagen, og når jeg da blir forhindret fra dette får jeg mest lyst til å grine, men døyver det med litt godteri eller noe istedet...
Sukk.
Hvordan komme seg ut av det...??