DinBaby.com

Kjære mann der ute, tenk deg følgende situasjon:

Du møter en dame, dere forelsker dere. Etter noen år frir du, og hun sier ja. Dere har ikke hatt noen store diskusjoner ang. barn, men hun er veldig barnkjær, og har aldri lagt skjul på at hun ønsker seg egne barn. Du har ikke sagt så mye om saken, hun oppfatter at du er som menn flest, og tenker ikke så mye på det enda. Noen måneder før bryllupet slutter hun med p-piller, slik at hun er klar når du er det. I mellomtiden bruker dere kondom, dog ikke ”etter boka”, dvs. den tas ikke på før langt ut i samleiet, og noen ganger ”hopper du av i svingen”.

Årene går, temaet barn kommer opp oftere og oftere. Hun føler sin biologiske klokke tikke og gå, mens du ikke klarer å ta noen avgjørelse. Du er redd for alt som kan gå galt, mens hun prøver å komme med løsninger på de problemer som eventuelt kan dukke opp. Dere har begge familie i nærheten som kan hjelpe til. Familie og venner spør stadig om dere skal ha barn, hun synes det er svært sårt, men ønsker ikke å si at det er pga. deg – ingen av dere ønsker at evt. fremtidige barn skal risikere å høre det når de vokser opp.

Dette holder på å ødelegge forholdet deres. Hun begraver seg i arbeid, men skjønner at hun trenger hjelp, og begynner å gå til psykolog. Når dere snakker om temaet ender det som regel med at en eller begge begynner å gråte. Du går motvillig med til familierådgivning, men der får dere ikke hjelp, rådgiveren ber dere komme tilbake når dere har bestemt dere! Da er dere i alle fall enige om en ting – den rådgiveren var ikke mye tess. Hun har en venninne som hun kan prate med. Du har også en god venn som er klar over problemstillingen, men prater sjelden om det – du synes ikke det har noen hensikt.

Hun begynner i ny jobb, der det forventes høyt tempo, lite fravær og mye overtid. Hun plages av sterkere mens-smerter siden hun ikke går på p-piller, noen ganger må hun være hjemme fra jobb, og ber deg bestemme deg. Dersom du ikke ønsker barn, så får du si fra. Da vil hun begynner på p-piller slik at hun får det bedre fysisk, og så får hun prøve om hun klarer å innstille seg psykisk på at du ikke vil ha barn. Du liker ikke å bli presset og sier at dersom hun kommer med et ultimatum, så risikerer hun å få det svaret hun ikke vil ha. Til slutt kjøper hun piller for 3 måneder, og sier at når de er spist opp, vil hun ha en avgjørelse. Men du har beslutningsvegring, og hun kjøper flere piller.

Dere sliter i forholdet begge to. Du skjønner at hun har vært innom selvmordstanker, selv om hun ikke sier det. Du er i grunnen veldig flink til å lese tankene hennes, mens hun ikke klarer å se inn i ditt hode. Du sier i grunnen lite om hva du tenker på, til tross for at hun spør. Hun er veldig glad i deg, og vil absolutt ikke gå fra deg, men er redd for at hun vil ende opp med å hate deg dersom du nekter henne det hun ønsker seg mest i hele verden – en baby. Denne usikkerheten, at du ikke klarer å gi henne et svar, holder på å drive henne fra vettet. Hun vurderer å gå fra deg, men ser det ikke som et alternativ. Da vil hun jo sitte igjen helt alene, med hverken deg eller baby. Hvem skal kunne klare å ta din plass? Hun vurderer bl.a. sæddonasjon fra Danmark, men ønsker at barnet skal vite hvem faren er.

Til slutt bestemmer hun seg for å slutte med p-pillene uten å si det til deg. Hun er desperat, vet at det er en sjanse å ta, men ser ingen annen utvei – det kan jo få en lykkelig slutt, du har jo tross alt ikke sagt at du ikke vil ha barn, selv om du ikke klarer å bestemme deg for om du vil ha barn heller. Hun er godt oppe i 30-årene, du nærmer deg 40. Hun regner med at det kan ta lang tid før hun evt. blir gravid – dere har ikke sex så ofte lenger, og det er jo ikke sikkert at dere kan få barn heller, man vet jo aldri.

Snaut to måneder etterpå sier du at du holder døra på gløtt for at dere kanskje kan vurdere å få barn. En uke senere finner hun ut at hun er gravid, og forteller deg det. Du lurer på hvordan det kunne skje, og hun sier det som det er, hun sluttet med pillene.

Hva gjør du nå? Ville du foretrukket at hun hadde gått fra deg istedenfor? Eller at hun evt. ikke hadde fortalt deg at hun hadde lurt deg, men at det var et ”arbeidsuhell”?

Jeg er drøyt 6 måneder på vei, vi bor og sover fortsatt sammen, men jeg vet ikke hvordan fremtiden blir. Jeg håper han smelter når barnet blir født, selv om han ikke vil være med på fødselen. Det er slutt på kjærtegn og sex, han sier ikke lenger at han er glad i meg, men han har sagt at dersom han ikke var glad i meg lenger, så ville en av oss ha flyttet ut for lenge siden. Vi eksisterer sammen, men jeg må gjemme bort alle babytingene. Han kom ved et uhell til å se ultralydsbildet, og knakk helt sammen. Han er ikke med på familiebesøk, ikke engang til sin egen familie, og jeg må stadig finne på unnskyldninger for ham.

Jeg var ikke forberedt på dette, at han fortsatt ikke klarer å bestemme seg! Nå prøver jeg så godt jeg kan å koble ut fram til barnet kommer, men hva om han fortsatt ikke vet hva han vil når den tid kommer? Hvor lenge skal jeg måtte leve med denne uvissheten? Jeg har tatt mitt valg, jeg vet det har konsekvenser, men en eller gang må jeg vel kunne kreve et endelig svar?

Hva synes du?