DinBaby.com

I en periode så lagde jeg først middag til sønnen min. Så spiste jeg noe selv. Og til slutt så laget jeg mat til mannen min når han kom hjem... Slitsomt, men det var en vane for meg. Og jeg har litt vanskelig for å bryte ut av sånne mønstere. Men nå spiser vi middag sammen, noe jeg innser at er mye bedre for oss alle. Noen ganger begynner vi å spise litt før mannen min kommer. Så kan jeg spise lite, og late som jeg er ferdig når han kommer. Ellers så lager jeg alltid salat, og fyller mye av tallerken min med dette. Legger litt av maten til sønnen min på min tallerken til avkjøling, så blir det ikke så tydelig hvor mye jeg faktisk spiser. Også spiser vi alltid veldig sunne minddager, med magert kjøtt, stekt i olje, uten saus. Masse grønnsaker.
Ellers så later jeg noen ganger som at jeg spiser kake/godteri. Tygger litt, også går jeg å spytter ut. Er vi hjemme, kan jeg gå å kaste opp. Sønnen min er ganske liten, så det har ikke blitt noen rare situasjoner enda. Men jeg tenker en del på hvordan det kan påvirke han framover... Har ikke holdt på så lenge med dette, så jeg håper det vil ordne seg!

Hei
Jeg har vært syk i 17 år med anoreksi. Har faktisk klart å få to barn oppi dette, helt utrolig i følge legen, men utrolig hva som går. For å si det slik : En ting er å være syk når man er uten barn, det er noe helt annet når man har barn. Det er forferdeilig vanskelig. Inntil 2 år siden lot jeg de spise, mens jeg så på. Strevde med å få i de mat, og de spiste dårlig. Den gang, tvang jeg omtrent i de bare sunn mat, noe jeg i dag ser er galt. De fikk aldri saus, dessert, kake, egentlig ingenting som var usunt. De måtte spise rugbrød med agurk. Herregud, så latterlig tenker jeg nå. Eldstemann, på tre år den gang, fortalte alle rundt oss at mamma ikke likte mat, mamma spiser ikke. Mamma ditt, mamma datt. For 2 år siden ble jeg også innlagt og er det fortsatt. Vi valgte å være åpne med eldstemann om dette, og han skjønte det. Blir et rotete innlegg dette, men tingen er at det nøtternte å lure barn. De skjønner og ser mye mer enn vi tror. Og de tar skade av at en av foreldrene ikke spiser. Som sagt har jeg to barn, yngste sliter med å spsie. Når jeg er hjemme på perm spiser han ikke. Og hvorfor, jo fordi han er påvirket, usikker og ser også at jeg ikke spier. Spiser jeg litt, spiser han litt. Jeg har osgå en del tvang rundt måltidene, nekter f.eks å spise knekkebrød hvis osten er utenfor, det samme gjør han.

Det er grusomt å ha denne sykdommen og kombinere det med å være mamma. Dette er jo individuelt, men barna blir på en eller annen måte påvirket og desto eldre de blir, desto mer skjønner og ser de.

Jeg jobber som bare f... for å få et normalt forhold til mat slik jeg kan leve et normalt familieliv med mann og barn. Jeg har kjempe lyst til å kunne sitte sammen med de, spise og kose meg. men slik er det ikke enda. Måltidene er et rent h....... og noen ganger vil jeg flykte , som regel alltid. Men en ting motiverer, gleden jeg ser hos barna mine når jeg faktisk spiser sammen med de. Den kan ikke beskrives. Helt utrolig. Og en dag sitter jeg kanskje å spiser sjokolade sammen med de også. Hvem vet?!

Du spør om hvordan man kan leve i en familie med mann og barn og samtidig ha en spiseforstyrrelse.. Man kan nesten ikke det. Til slutt blir det ulevelig for alle parter. Grunnen til at jeg ikke har blitt skilt, er nok fordi mannen min er helt super duper, tålmodig og villig til å gjøre det som skal til for at det skal gå. Det har skrantet mange ganger pga mat og alt rundt det, men forhåpentligvis blir det bra til slutt.

Uff, fælt å høre hvor vondt du har det! Men bra at du får hjelp.
Det var vel igrunn bare det jeg lurte på.
Har selv tidligere dervet med en anna form for selvskading for det er jo nettopp det spiseforstyrrelser også er. Jeg kuttet meg på armene.
De to formene er egentlig ganske like. To måter å prøve å takle livet, vonde følelser og ha litt kontroll på. men de er jo forskjellige på den måten at kutting ikke påvirker barne på samme måte. Skjer som regel ikke så ofte og letter å skjule. Lurte på åssen en spiseforstyrrelse påvirker familielivet. Flott svar!
Høres forresten ut som at du er godt på vei med å gjøre noe med problemet. Å erkjenne at det egentlig ikke går å kombinere med familie og barn, er jo et stort skritt! godt for deg!
Og takk for svar!

hei.. ville bare si en ting til deg her, jeg ble veldig rørt over innlegget ditt. jeg har selv slitt i noen år, men har også nå vært "frisk" i noen år. og er så enig m deg, det går ikke ann å sjule noe for barna, de får med seg så mye mer enn det vi tror.. nå er min sønn veldig liten, men jeg sa til meg selv at jeg ikke ville ha barn før jeg var frisk.. pga jeg ikke ville overføre noen av mine ting til han!! og det synes jeg er utrolig viktig til alle dere som sliter m div ting ikke bare spiseforstyrrelse.. jeg klarte å gå i svømmehallem her om dagen m sønnen min. det var en stoooor greie for meg!! så stå på du!!! synes du er kjempe god!! og det går ann.. jeg er utdannet kokk, jeg husker folk spurte meg åssen jeg greide det med min sykdom... jeg sa, det er det gir meg sååå mye når jeg kan se ut i restauranten på alle som koser seg med måltidet!! og nå er det meg som sitter der og koser meg. stå på!!