En liten baby fødes med knapt nok halvferdig utviklet nervesystem. De opplevelsene den har de første åra vil danne grunnlaget for hvordan den lille har det resten av livet. Et eksempel som viser hvor viktig det er med stimuli, er barn som fødes med tette linser i øynene. Dersom de ikke får operert inn kunstige linser innen en viss tid, forblir de blinde. Nervene som skulle lære seg å tyde synsinntrykk, vil nemlig aldri dannes hvis de ikke får input. På samme måte er det slik at barn som ikke får svar på de signalene de sender ut, ikke lærer seg å kommunisere med omverdenen. Og videre: Jo flere svar et barn får, jo flinkere vil det bli til å kommunsere.
Når et lite barn ligger og gråter, er dette et signal som det sender ut. Dersom vi svarer på gråten, vil barnet etterhvert lære seg å nyansere gråten. Med tiden blir det mer og mer klart for oss hva barnet egentlig vil. Men svarer vi ikke, vil barnet gi opp. Det har lært seg at det ikke hjelper å rope om hjelp. Denne læringen er varig.
Når babyer gråter, dannes det stresshormoner i den lilles kropp. Slike stresshormoner motvirker dannelsen av nervebaner. Barn som utsettes for store traumer i oppveksten, vil derfor kunne ha dårligere forutsetninger for læring senere i livet. Dersom vi som omsorgspersoner svarer på gråten, vil vi kunne motvirke dannelsen av stresshormoner.
Skrikekurer er derfor ødeleggende på minst to måter: Barnet blir dårligere til å kommunisere med omverdenen, OG det kan få dårligere utvikling av nervesystemet generelt.
Linker:
http://www1.vg.no/helse/artikkel.php?artid=101582
http://www.aftenp osten.no/helse/article745695.ece
http://www.dinside.no/php/art.php?id=346262
|