Da jeg ble gravid med den elsdte, 6 år. Så var jeg akkurat i ferd med å slutte med rusmidler. Jeg hadde konfrontert familien min med at bestefaren min hadde tuklet med meg, men ikke trodde meg. Barnefaren ville jeg skulle ta abort, men jeg ville beholde. Det ble slutt og i det hele tatt var det en vanskelig tid og et tøft svangerskap. Jeg var mye deprimert. Jeg ble deprimert da hun var et år også. Jeg var ikke i meg selv på denne tiden.
Jeg har en sønn på to år, fått i et stabilt forhold osv osv og vi har det bra. Da kjenner jeg hvordan ekte morslykke skal være. Han gjør meg så glad, men datter gjør meg bare sliten.
Vi kommuniserer dårlig og jeg har problemer med å være nær henne. Hun var ikke noe kosejente som baby. Så kanskje jeg følte meg avvist.Hun irriterer meg mye, sikkert fordi hun er lik meg også. Det er jævelig å ha det sånn, jeg sliter sånn med meg selv. Har gått i terapi for dette uten at det har hjulpet noe særlig. Heldigvis har hun en stefar som elsker henne over alt, ellers hadde hun ikke hatt det særlig bra med bare meg. Hva skal jeg gjøre, dette er ikke bra.
Må si hun er en populær jente, klarer seg bra på skolen, er omsorgsfull osv. Mine venner sier jeg setter for høye krav til meg selv, for hun klarer seg bra. Jeg gjør jo alt jeg kan. Men det er så slitsomt å ha sånne følelser.