DinBaby.com

Da jeg var barn fikk jeg for meg at jeg skulle forsøke å holde hemmelig når jeg kastet opp. Da jeg var 10 år gammel presterte jeg å kaste opp mange ganger i løpet av en kveld uten å si noe om det til foreldrene mine. Vi bodde i et hus med to etasjer, do både i første og annen etasje. Den kvelden jeg kastet opp så veldig så løp jeg opp i annen etasje for å komme lengst mulig vekk fra foreldrene mine. Jeg ville helst holde oppkastet for meg selv, jeg ville ikke at mine foreldre skulle vite at jeg kastet opp, ville ikke ha noe snakk om det, fordi jeg syntes oppkast var så skummelt. Mora mi avslørte meg nok, hun spurte meg rett ut dagen etter om jeg hadde kastet opp kvelden før, men da svarte jeg "nei". Det gjentok seg flere ganger senere at jeg kastet opp, men desperat forsøkte å skjule det når jeg kastet opp og nektet for at jeg hadde gjort det når mora mi forsøkte å spørre meg om jeg hadde gjort det. Det at et barn desperat forsøker å skjule og holde hemmelig at det kaster opp, er vel ikke normalt å gjøre sånn som jeg gjorde? Det vanlige er vel at et barn kommer til mammaen eller pappaen sin (eller en annen voksen person som er tilstede) og ber om hjelp og støtte når det kaster opp. Det er vel helt uvanlig å være så gjennomført som jeg var som barn, at jeg av prinsipp ville løpe lengst mulig vekk fra foreldrene mine når jeg kastet opp, og til og med lyve etterpå og si at jeg ikke hadde kastet opp når mora mi sa indirekte at hun visste at jeg hadde kastet opp. En ting er å ikke ville ha med seg mammaen sin på do og bli sett på når man kaster opp, at man helst vil kaste opp for selv, men sånn som jeg gjorde og desperat gjemme seg bort og nekte for det som har skjedd etterpå - det er vel ikke normalt av et barn å gjøre sånn?! Men sånn var jeg. Nå var jeg livredd for oppkast som barn, fremdeles har jeg et anstrengt forhold til det. Når man er veldig redd for noe, så er det kanskje ikke så merkelig og uvanlig at man innbiller seg at det beste er å enten løpe fra det nifse eller gjemme seg bort og prøve å unngå at det blir noe snakk om det nifse. Er det noe man syns er veldig skummelt, så er det ikke så uvanlig at man ikke vil ha noe snakk om det. Når det blir mye snakk om det man enten syns er veldig skummelt, eller veldig leit eller veldig flaut, så blir det liksom så veldig alvor. Men så lenge man holder det nifse for seg selv, og det ikke blir noe prat om det "nifse" så er det liksom bare ditt og ikke så alvor. Det er stygt å lyve, og jeg har dårlig samvittighet fordi jeg løy. Jeg har gjort det samme som voksen, og jeg har ikke helt god samvittighet for det. Det riktige er åpenhet og ærlighet, selv om det ikke dreier seg om en alvorlig sak. Man har jo ikke meldeplikt når man kaster opp. Det er ikke straffbart å gå for selv og kaste opp og ikke fortelle noen om det etterpå. Akkurat som det er fullt lovlig å gå for seg selv å gråte, og ikke fortelle noen om at man har grått etterpå.

Mannen min forteller til meg når han har kastet opp. Det er naturlig at han gjør det. Men jeg har kastet opp flere ganger i løpet av den tiden vi har vært sammen som jeg ikke har innrømmet, og det har jeg litt dårlig samvittighet for. Jeg har dårlig samvittighet, fordi åpenhet og ærlighet er det riktige. Jeg har kastet opp et par ganger pga. fyllesyke i smug. Jeg kastet opp flere ganger som gravid, uten at mannen min fikk vite om det. Det naturlige ville være at jeg fortalte til mannen min når jeg kastet opp, men nei, jeg tør ikke å si det fordi jeg har inni meg fra jeg var barn at jeg syns oppkast er så skummelt at jeg tør ennå ikke å si rett ut "nå har jeg nettopp kastet opp". En gang i det første svangerskapet holdt mannen min på å avsløre meg, han spurte om jeg hadde kastet opp, han sa at han hadde hørt avslørende lyder fra do. Men jeg nektet for det. Jeg syns i dag ikke at dette var riktig. Det er stygt å lyve, og så lenge jeg ikke kan innrømme at jeg har kastet opp når jeg har gjort det, så betyr det jo at jeg ennå ikke har fått et normalt forhold til oppkast. Det burde ikke være noe vanskeligere å innrømme at man har kastet opp enn at man har skjært seg i fingeren for eksempel.

Var jeg slem mot mora mi som ikke var ærlig mot henne da hun spurte meg om jeg hadde kastet opp? Var det slemt gjort av meg å lyve om det? Er det veldig galt av meg å ikke tørre å fortelle mannen min når jeg har kastet opp? Jeg syns selv at det er noe med meg som ikke stemmer her. Oppkast er noe jeg syns er forferdelig skummelt og fælt, og derfor har jeg for meg at jeg vil holde det helt for meg selv når jeg gjør det. Det er vanskelig å innrømme at jeg har gjort det når det nettopp har skjedd.