DinBaby.com

Jeg synes det er noe håpløst gammeldags og endimensjonalt over en type kategorisering som går på "begavet". For hva er "begavelse"? For meg er det mye - og vidt forskjellig fra unge til unge. Er det noe ungene våre IKKE trenger, så er det å bli sammenliknet, rangert - verken den ene eller andre veien. Det betyr så lite når det kommer til stykket. Jeg har selv vært et "begavet barn". Det ble etterhvert en så stor del av min identitet at det virket hemmende på meg. Jeg følte det var noe jeg skulle oppfylle. Så kom jeg i utakt med mitt innerste jeg. Uansett skoleprestasjoner, så var det kanskje noe helt annet jeg var eslet for. Jeg sliter fortsatt med flink- følelsen. Bruker så og si aldri det ordet i samvær med mine egne barn. Det som er viktig, er deres opplevelse av det de gjør - uansett hvor gode eller dårlige de måtte være i den gitte aktiviteten eller ferdigheten. Skal man ikke male fordi man maler stygt?

"Det beste man kan gi sine barn, er en vill fantasi", har noen hevdet. I tilegg evnen til å se andre, stå trygt i seg selv uansett egne og andres valg, fokusere på at dette var ARTIG, dette ga meg noe, framfor "nå var jeg flink".

Våg å være trygg på at ungen din er spesiell UANSETT -det vil gi ungen trygghet. Og selvtillit er en langt viktigere egenskap enn lesehastighet.