DinBaby.com

Hei. Jeg føler med deg i denne situasjonen....Her er det mange hensyn å ta og mye å tenke på.

Det jeg mener er viktig å ikke miste av syne, er dette barnets rett til sitt eget opphav! Dette barnets rett til sannheten om sin egen opprinnelse!!!
og dette barnet fortjener din tillit! Tilliten til at hun/han kan leve med å vite at biofar ikke vil ha kontakt, men at hun har andre trygge voksne som gir kjærlighet og støtte.
Det du risikerer ved å la dette bli en hemmelighet, er en betent byll. Det vil komme situasjoner senere i livet som fører til at hun/han får vite sannheten, og det du risikerer er at du mister dette menneskets tillit og respekt! (noen kan fortelle - far (eller du/stefar )kan endre mening, barnet kan lure selv, arv ved dødsfall, sykdom.....mm mm) Hemmeligheter kommer alltid ut!!!

Dette er ingenting å skamme seg over. Det var meningen med denne natten du hadde med "kompis"; for det var en nydelig liten sjel som skulle komme til verden via dere to! og det er ingen tabbe!!!
kanskje skulle du ha en liten utfordring nå......kanskje skulle du møte noe i deg selv....?

Kjæresten din er pappa!
Den sosiale arven han gir er uvurderlig, og kjærligheten vil han alltid dele med ditt barn, men den biologiske arven har en annen gitt! DET er sannheten.

Jeg fikk vite 19 år for sent, min mor ble aldri den samme for meg etter det. Hun fortalte selv, byrden av hemmeligheten ble for stor....
Jeg har også selv barn som ikke har kontakt med far(andre grunner). Vondt å møte hans savn, og vissheten om at ikke alle barna er helsøsken, men det må jeg tåle, og det tåler jeg. Vi tåler det faktisk begge to:) ....ja, alle sammen,faktisk... ( han er tenåring nå)

Lykke til.

Kjære tufsemor.
Takk for det flotte svaret! :)

Dagen etter at jeg skrev innlegget pratet jeg og samboeren min om dette, for ente gang.. Da bestemte vi oss endelig for at vi il fortelle henne det. Først og fremt pga av frykten for at hun skulle finne det ut selv og alle problemene det ville medføre og tanken på å lyve for henne..

Det var en lettelse å endelig ta en avgjørelse, men det vanskligste står igjen.. Å fortelle det til familiene våre.
Er mest redd for reaksjonene til samboerns familie, spesiellt faren hans. Redd for at det blir forskjells behandling på ungene..

Hos oss er det ingen forskjellsbehandling, samboeren min tenker på henne som sin egen. Vi levde jo i håpet til dna test resultatene kom når dattern vår var 6 mnd.


Gutten din, har han en annen farsfigur? Hvor mye vet han om faren sin?

Jeg har mast litt på datterens bio far om bilder og litt om han (jeg kjente han ikke så godt), han har sendt meg et brev med et kort sammendrag av livet sitt og to passbilder av han som voksen. Prøver å få han til å sende noen barnebilder og.
Vil liksom ha noe å vise henne, når hun blir gammel nok til å forstå..


Hadde blitt veldig takknemlig om du ville "pratet" litt mer med meg tufsemor.

Mvh Prucilla

Selvfølgelig kan vi "prate" litt sammen :)
Godt å høre at du har klart å ta en avgjørelse.....skjønner at det har krevd litt, både av deg og samboer.
Om du har en profil, kan du jo sende meg en PM......så "snakker" bare vi to litt,kanskje..... :) Lykke til,uansett!!!