DinBaby.com

Og som dere ser er jeg selv ikke videre begavet, sliter med å stave pga dysleksi, men gleder meg på andres vegne alike vell, om det er en begavet 3åring, eller et downs barn på 3 som sier mamma for første gang :)

Jobber sammen med en der datteren når hun ble ca 1,5 år ble kjempeinnteresert i bokstavne.

Og ja, hun kunne ALLE før hun fylte 2.

Men her har snuppa nettopp fylt 2 og tall og bokstaver er null innteresangt men derimot farger det kan hun bra. Men da de "vanlige" slik som oransje, burgunder, grå og brunnyanser og andre litt overhverandre nyanser skjønner hun ikke helt enda.

Datteren min skrev navnet sitt og noen ord når hun var to år så ja. Nå er hun 4 år og både leser og skriver!!

Da datteren min var 15 mnd kunne hun hele alfabetet.
Og jeg snakker ikke om alfabet-sangen eller å ramse det opp, for det kunne hun før dette.
Nei, hun kjente igjen alle bokstavene og kunne knytte ulike personer til hver av dem; dette er en K, det er bestemors bokstav, og der er en P, det er bestefars bokstav osv.
Det hele begynte med en ekstrem sans for detaljer i bøker vi leste som bl.a. hadde en side for hver bokstav med bilde av ting som begynte med den bokstaven. Deretter fant hun magnetbokstaver under et besøk hos venner, og da vi kjøpte det til henne hjemme lekte hun med dem non-stop en periode.

Ved 15 mnd alder hadde hun også et ordforråd på over 200 ord. Vi skrev dem rett og slett ned og telte, for vi syntes hun etter hvert kunne mye.

Da hun var 2 1/2 - 3 år begynte hun å skrive ord på tegningene sine av hva hun hadde tegnet, navnet sitt, mamma, pappa osv, men nektet samtidig for at hun kunne lese, til tross for at hun stavet seg frem etter hvert som hun skrev. Først i en alder av ca 4 år opplevde hun selv at hun kunne lese, men da hadde hun jo skrevet lenge.

Når det gjelder tall har hun ikke vært like langt fremme, men vi lekte oss med enkle pluss-regnestykker under lange bilturer da hun var omrent 4 1/2. Bare opp til 10 til å begynne med, da.

Det vanskelige med å være foreldre til slike barn er ofte at uansett hva man forteller fra hverdagen oppfattes det som skryt.
Hun var mitt første barn, men jeg hadde mange venninner med barn på samme alder og skjønte jo at mye av det hun kunne ikke var helt standard. Å snakke om det med mine omgangsvenner var imidlertid vanskelig.

Da var det lettere å snakke om det motoriske, for der var hun rimelig normal.

Men jeg synes det er pussig (og dumt) at det virker som det er mer "akseptert" å fortelle at ens barn krabber eller kan gå kjempetidlig, enn at det snakker bra, leser eller regner i tidlig alder....

Du må huske på Janteloven, vet du. Du skal ikke fremheve ditt eget barn, bare de andres, og så håpe at de andre lever etter samme regel, slik at også det drypper litt på ditt barn.

For all del ikke hvis ungen virker tidlig ute mentalt og er kjapp i hodet. Tidlig ute motorisk tyder jo på at ungen er en tøffing. Men gudhjelpemeg - ikke snakk høyt om det hvis ungen din faktisk kan både lese og skrive tidlig.

Fra spøk til alvor: jeg ble kjempeimponert over det jeg leste, jeg. Synes jenta di er kjempeflink, og det synes jeg du skal ta med deg. Hev deg over all misunnelse.

De fleste barn lærer det nok som en regle først..

Når det får tallforståelse og kan faktisk telle hvor mange det er, legge sammen trekke fra ol. Så er det ikke lenger en "regle".
Når de setter sammen bokstaver til ord ol.


Men sant det du sier... De lærer det som en regle først. Akuratt som det meste annet..

De lærer gjerne å lage lydene og å si ordene og kan også forklare hva det betyr. Det betyr dermed sagt ikke at de forstår det og kan bruke det.
Gutten vår på tre kan godt finne på å si si trigonometri og han kan også forklare hva det betyr (han forklarer det som oftest kort med at det er å måle trekanten). Men, det betyr jo ikke at han forstår det. Han kan jo ikke bruke det. Dette er jo noe han bare har hørt/blitt fortalt og memorert mens han har fulgt med på onkelen som har gjort lekser ol.

Han plukker opp alt mulig og repeterer for seg selv og kan blåse gamle tanter av banen med ord og uttrykk, men han forstår nok ikke mer enn en brøkdel av hva det betyr og hvordan det skal brukes.

Jeg kunne alfabetet og kjenne igjen bokstaver, bruke de osv da jeg var rundt 2 år. Fikk en 6 på eksamen i norsk på vgs, og er flink med ord, men jeg har ikke endt opp med å bli så utrolig begavet for det ;)

har likevel nok skriveleifer når jeg skriver på forum i alle fall...

Barn kan skrive navnet sitt uten at de vet hva den enkelte bokstav representerer. Barn pugger ordbildet -logografisk skriving.

Dette til opplysning. Så det var en som skrev her at barnet kunne skrive navnet sitt da det var 2 år.

Gutten min kan alfatetet på sett og vis...han vet at T er Tobias sin bokstav, M er mamma sin, F er farmor sin og så videre. Og kan da hele alfabetet. Men hvis jeg ber ham fortelle hva Trine (et navn han aldri har hørt før) sin bokstav er tviler jeg på at han kan svare, uten at jeg har prøvd. Hva gjelder telling vil han forstå at 17 kommer etter 16. Han fylte nylig tre år, og er ikke noe geni, bare oppvakt:)

Det er nettopp dette jeg funderer på om dagen -altså det er jo en stor forskjell på å være oppvakt og begavet og det å være hyper-intelligent:-).
Min sønn (3 1/2 år)er som mange av deres over, men har ikke tenkt så mye på at han er så vanvittig smart, men at han har en hukommelse som ikke ligner det som er vanlig -DET har han nok :-).
Kunne selv lese og skrive som 4-åring og har gjennom hele skolen fått høre at jeg har "klister-hjerne", men er nok ikke noe "smartere" enn andre av den grunn. Jeg har bare en hjerne som absorberer og lagrer lettere ;-). Det er jammen fordeler og ulemper med det og...hihi.
Det er sånn jeg føler det med sønnen min og. Han spør, får forklaring og tar ting med én gang. Både med tall, bokstaver og f.eks.hvordan kloakksystemet fungerer, hehe...