DinBaby.com

Hei

Det er nok mange delte meninger om det, men jeg for min del ville ha fortalt barnet det. Men så kommer spørsmålet om når man skal fortelle det da. Nå vet ikke jeg hvordan det var for deg da du fikk vite det da du var 17 år, og ved en forsnakkelse av bestemoren din? Men barnet skal jo forstå det også, så da kommer jeg inn på det igjen, med hvornår man skal fortelle det. Det er så mye som kan gjøre at man plutselig oppdager det selv, ved sykdom f.eks. Men en annen ting, barn forstår mer enn vi tror.

Dette er nok en problemstilling som ikke er så aktuell for så mange, da de aller, aller fleste som adopterer i Norge gjør det via utenlandsadopsjon.

Men jeg tror uansett på åpenhet. Det vil nok føles som om man har levd på en løgn - det har man jo faktisk - hvis man ikke får vite det før man er voksen. Dette vil nok i svært mange tilfeller være en kilde til konflikt og føles som en form for svik, tror jeg.

jeg er adoptert og har visst det hele livet (adoptert fra norge) .....

tenk for et sjokk for barnet om de får vite det så sent i livet da....uff
men som sagt over her er det flest utenlandsadopsjoner, og da ser man jo at man er adoptert =)

Vi har akkurat adoptert ei jente fra Colombia, hun fylte akkurat 3 år.
Vi har tenkt å være åpne med det fra starten. Hun forstår selvfølgelig ikke noe nå, men når hun begynner å forstå skal vi være åpne om det.
Selvfølgelig si at hennes biologiske mor nok ville ta vare på henne, men at hun ikke kunne det. Det er jo forskjellige årsaker til hvorfor barn blir frigitt til adopsjon.

Og også fortelle datteren vår om hvor heldige vi er som fikk lov til å være mamma og pappa for henne:-)

Har hørt så mange skrekkhistorier om adoptivforeldre som truer med å sende barna tilbake hvis de ikke er snille og at barna burde vise takknemlighet overfor adoptivforeldrene:-(
Det er jo vi som adoptivforeldre som skal være takknemlige for å få lov til å være en del av barnets liv.
Og som min mor alltid sa til meg når jeg var liten; jeg eier deg ikke, jeg har deg bare "til låns". Alle barn er selvstendige individer og forlater redet før eller senere.

Vel, jeg skjønte aldri at jeg var adoptert pga utseende. Er halvt spansk, ser ikke så veldig utenlands ut..er mest andre spanske som har kommentert at jeg ser spansk ut opp i gjennom årene. Man innbiller seg vel selv at man ligner en av foreldrene..
Bare lurte på om det var vanlig å ikke si noe til barnet, var veldig vanskelig for meg da jeg fikk vite det-man blir jo sittende med endel spm etterpå. Begge foreldrene mine har jo fått barn senere, så forstår ikke helt hvorfor jeg ble adoptert heller.

Barn har krav på å få vite alt omkring egen adopsjon og sitt opphav ved fylte 18 år.
Jeg vil anbefale at man snakker med barnet om dette fra starten av slik at barnet vil føle at det er rom for å snakke med og stille spørsmål til adoptivforeldrene når det selv ønsker. Barn som er adoptert har ofte et annerldes utseendet og kan ofte få spørsmål fra andre barn i bhg. og lignende, da er det viktig at barnet kan svare for seg på en måte som barnet selv forstår. Konkrete aldersadekvate svar og ærlighet er det beste for barn, mener jeg.

jeg er selv adoptert, og har visst det "alltid". første boka jeg fikk da jeg var lita het "mor er du moren min? " og handlet om ei jente som var adoptert. husker jeg eeeelska den boka, og den forklarte veldig greit hva det ville si å være adoptert, også ble det litt stas også, at jeg ikke var som alle andre siden jeg var adoptert:) gikk rundt og fortalte alle, "jeg er 3 år, og jeg er adoptert!" jadda;) syntes det var en fin måte av mamma og pappa å gjøre det på, ser for meg at ungene må være ganske store for å forstå det ellers, og da kan det fort bli vanskelig.