Jeg leser "er det flere som synes at eldre mødre dømmer oss" med stor interresse. Grunnen til dette, er at jeg leser at de holdningene jeg selv har møtt ikke bare er meg, men også flere som kan kjenne seg igjen i.
I et års tid har jeg arbeidet med en bok som handler om dette temaet. Den tar for seg det å være "ung" mor i et samfunn der barn og familie er noe som skal utsettes lengst mulig. Å ønske seg barn tidlig i 20-årene er ikke helt "politisk korrekt." Jeg tror man lett kan bli misforstått som en kvinne uten ambisjoner. Selv ble jeg, som jeg har nevnt flere steder, mor i en alder av 23. Ikke ungt biologisk sett, men i dette samfunnet blir jeg det.
Boken handler om å få barn i en identitetssøkende fase av livet. Hvordan man kan realisere og skape seg selv som følge av samspillet i en familie. I stedet for å fokusere på hvordan barna hindrer oss, skal den handle om hvordan barna kan være en inspirasjonskilde. Jeg intervjuer kvinner i ulike situasjoner, gifte, samboende og enslige. Alle har fått barn tidlig og snakker om hvor BRA det er :) :)
Det skal være en motvekt til: "...det er ikke bra å føde barn i begynnelsen av 20-årene. Ingen barn har godt av bitre mødre." VI vet bedre, jenter, eller hva?
Hva mener dere jenter om dette? Fyr løs og diskuter som busta fyker! Vil dere kjøpe min bok? :) Det håper jeg selvsagt dere gjør :) :)
Høres veldig bra ut. Hvilken vinkling skal du ha på boka? skal den være en type samfunn/psykologi-bok ,eller skal du skrive den som roman? jeg stemmer for det første ihvertfall, og melder meg frivillig som intervjuobjekt dersom du trenger det=) 21 år og mamma til jente på 7 mnd=)
Det skal være en skjønnlitterær dokumentar. Jeg har allerede fått to artikler på trykk i Aftenposten om temaet. Et av dem handlet om en venninne av meg som ble uplanlagt gravid som 21-åring og møtte nærmest et "krav" om abort fra sine omgivelser, siden hun ikke hadde kommet så langt som samfunnet egentlig krever at en kvinne skal klare før barnet kommer. Hun beholdt barnet, og det var det riktige valget for henne.
Jeg er ikke utdannet psykolog eller samfunnsviter, så det er ingen fagbok, men det vil allikevel bli en bok som skal være et innspill i samfunnsdebatten med vekt på kvinnepolitikken. Den er litt inspirert av postmoderne feminisme. En kvinne skal ha frie valg, og skal ikke måtte forklare seg dersom hun velger barn før karriere. Etter min mening har feministene skapt en ny "norm" som kvinnen skal forholde seg til. Den selvrealiserende karrierekvinnen som venter lenge med barn er blitt den nye "normen." Jeg ønsker å vise at også vi som velger barn tidlig gjør gjennomførte og bevisste valg. Det blir liksom en slags protest, når det som fremstilles som et hinder for min karriere (barn) nettopp blir min karrierefordel.
Det vil være en fin oppmuntring for unge mødre å lese.
Send meg en PM med opplysninger om deg selv, så kan jeg vurdere deg;)
har faktisk lest artiklene dine, ble svært rørt. tror du rørte ved mange i den situasjonen. det var som om det var meg det var snakk om. utrolig flott at noen tar opp dette temaet:) og veldig godt skrevet!
jeg hadde garantert lest boka:) sender deg pm jeg.
gratulerer med god idé og ikke minst å bli godtatt hos et forlag (hvilket?)! bare det tilsier jo at det er et marked for boka og hull i litteraturen. man får sjelden høre om "normale" tilfeller, det virker som om alle unge mødre enten harblitt det på fylla og ikke vet hvem faren er eller har planlagt og prøvd siden de var 14. jeg tror dine synspunkter er et sunt bidrag i debatten.
når dette er sagt tror jeg ikke at jeg kommer til å lese boka di, nettop fordi jeg er enig med deg i at det ikke er unaturlig eller dumt å bli mor som 23-åring. behovet for å lese en bok spesielt om unge mødre melder seg derfor ikke hos meg personlig. kanskje fordi det for meg er helt uproblematisk: jeg hadde ikke planlagt baby, men kombinerer morsrollen fint med kjærestens drømmejobb i utlandet, egne studier og familien, som etter en times sjokkreaksjon var helt klare for en liten en i slekten. tillegg bruker jeg permisjonstiden til å skrive bok og lære et nytt språk.
uansett: lykke til. tror som sagt din stemme i debatten er viktig for mange!
Ja, jeg ville lest den:)
Opplever det samme som veldig mange her. Har samtidig følt at det ikke forventes noe av meg som ung mor... da jeg var tilbake på skolebenken igjen 6 uker etter fødsel (fødte i sommerferien) virket det som alle mente at jeg ikke hadde noe der å gjøre. 3.året på vgs var visst alt for tøft for en mamma:O Ikke ville de legge til rette for at jeg skulle få ha med meg babyen den første tiden heller (sov som en stein i vogna si), Da var jeg like ved å gi opp, helt til mamma sa at dette skulle ikke knekke meg: hun ville være barnevakt, og kjørte gjerne til skolen så jeg fikk ammet;) Dermed ble det skoleåret gjennomført - med gode resultater også:) Og i de tre årene som kom etterpå, fullførte jeg en 5årig høgskoleutdanning, som alenemor:D Alt går bare man står på, og ikke lar seg stoppe!! Når folk jeg ikke kjenner oppdager at jeg har et så stort barn som jeg har, så sier de ofte ting som: "studerte du etter du var blitt mamma du da?". Ei studievenninne av meg sa til meg (vel vitende om min situasjon) at når hun fikk barn, skulle hun bare være hjemme å kose seg med dem, ikke gå skole i alle fall... Mange som uttrykker at karriere og barn, det hører ikke sammen. Men, jo, det vil jeg si det kan gjøre;) Det å bli mamma er det største som har hendt meg:)
mamsen og ML: hyggelig å høre. Det er nettopp det som har vært så viktig, at kvinner i samme situasjon skal kjenne seg igjen.
S.M: Det er trist å lese det du skriver. Du opplevde å bli mor tidlig, og attpåtil alenemor. Samfunnet legger sten til byrden ved å ikke støtte deg, det er nettopp denne problematikken jeg ønsker til livs. Hvis du ikke har noe i mot det, bruker jeg teksten du har skrevet bakerst i boka mi. Der er det en side med ulike ung mor - sitater som ligner på det du har skrevet. Ellers vil jeg si at det står respekt av det du har utrettet og du har all grunn til å være stolt av deg selv :) Det hadde i allefall jeg vært :)
Ja, det kan du gjerne. Kanskje jeg bør "finskrive" det først? Ser at det var litt usammenhengende det innlegget mitt;P Skrevet i en fei:)
Flott at du vil denne problematikken til livs:) Det vil jeg også;) Det jeg synes er verst, er det at det ikke var noen som forventet noe av meg karrieremessig. Om jeg sluttet skolen, så hadde ikke det noe å si. Tror ikke noen ville prøvd å få meg tilbake dersom jeg hadde bestemt meg for å slutte heller. Selv om jeg hadde mine klare mål, og jeg var bestemt på hva jeg ville bli:)
Send meg bare en PM dersom det er noe jeg kan bidra med:)
jeg møtte fordommer og meninger fra folk som aldri ville pratet med meg under andre omstendigheter.
Jeg var gravid i 7-8 mnd da en annen gravid dame (godt voksen) kom bort til meg i butikken og begynte å prate om løst og fast, noe som i grunn var hyggelig det. Så spurte hun meg hvor gammel jeg var...
-Sååå ung? uffda... (medlidenhet i stemmen) Du har ikke tenkt på abort da?
Hvem spørr om en fremmed om noe sånt? Føle at man har rett til å spørre en fremmed om noe så privat! Tusen ting jeg hadde lyst til å si til henne, men klarte heldigvis å holde med helt kald og svare
- Nei i grunn ikke, men det har kanskje du som er så veldig gammel?
Boken din høres absolutt ut som noe jeg ville lest!
Bare å sende pm hvis du ønsker kontakt med oss :)
Har nylig fylt 21 og har en flott gutt på snart 6 mnd, er bosatt i oslo med samboeren min på 22 og vi har begge tenkt til å begynne å studere til høsten:)
uff, det er helt fælt. Det er nettopp den erfaringen jeg også har. Dette er noe alle kan mene noe om og si rett til den personen som har tatt valget hva man mener om det.
Min søster giftet seg da hun var 22. Hennes bestevenninne utbrøt følgende da hun fortalte at hun skulle gifte seg: "Det var det jeg visste! Du gjør den samme feilen som søstera di" (altså meg)
Hmmm.... Et godt ekteskap, to vakre barn. Det er altså å velge feil. Jeg hadde forstått spontanreaksjonen dersom jeg og mannen min var skilt og barna hadde vært kasteballer i mellom oss, men vi har det faktisk veldig bra :)
Ja, det er jo som om ingen har tro på oss:/ Hvorfor skal ikke vi greie oss på samme måte som mødre som er eldre? For å si det sånn, så har jeg møtt 20-åringer som har taklet mammarollen bedre enn 30åringer, og motsatt... skjønner ikke hvorfor alder skal ha alt å si i dagens samfunn?!
Jeg takker for alle innspill i debatten, det hjelper meg mye i prosessen å se at andre kan kjenne seg igjen i ung mor - problematikken.
Her kommer spørsmål nr 2: Dersom jeg skal markedsføre boken min, må jeg nå frem med et budskap. Hva mener dere jeg skal legge vekt på? Jeg ønsker å formidle positivitet, og ikke henge meg så mye opp i problematikken.
Jeg syns definitivt det burde være med noe om hvor raskt ting har endret seg. Jeg kommer til å bli førstegangsmor bare et halvt år før min egen mor, jeg er 23,5 da.
Da min mor gikk gravid hadde alle "barneparene" i deres omgangskrets allerede minst ett barn, flere hadde to eller en til på vei, og ett par hadde til og med 3. Alle damene var jevngamle med min mor.
20 år senere er det rett og slett vanskelig å se for seg at det er normalt å være 2-3 barnsforeldre midt i tyveårene.
Hva har skjedd? Og hvorfor har de samme damene som da levde i et samfunn der det var normalt å få barn tidlig i tyveårene plutselig snudd og er også med på det at "det er alt for tidlig"?
Har frigjøringen på 70-tallet virkelig all skyld? For min mor ble jo mamma på 80-tallet, så hvis dette er en 70-tallseffekt er den jo ganske forsinket!
Det er interessant å se hvordan jeg "plutselig" har blitt en ung mor, på bare et par tiår. Hva skjedde, liksom? Hvorfor dette enorme spranget i familieutviklingen?
jeg ville markedsført den som en bok for alle mødre, og ville lagt vekt på at du ønsker å få morsrollen frem som 1.prioritet igjen =) at det ikke er noe mån må vente med til man er ferdig med alt annet, noe jeg tror mange tenker i dag...
Jeg ville lagt vekt på hvor utrolig fint det er å bli mor uansett alder.
Så ville jeg hatt en sprek forside somskiller seg litt fra alle de andre "mammabøkene" ;)
gleder meg til å se den i butikken =)
Takk for nye interressante innspill. Ja, jeg tar for meg ulike temaer. Jeg deler boken inn i 4:
Del 1 handler om å ha et uventet svangerskap, og der kvinnen møter press om å ta abort fra omgivelsene. Denne delen er ment som en støtte og oppmuntring til de kvinnene som havner i en slik situasjon. Temaet er at det finnes et alternativ til abort, uten at det ligger noe moralisme bak det. Jeg intervjuer en kvinne som opplevde nærmest et krav om abort da hun var 21 (hun jeg skriver om i artikkelen), og en kvinne som ikke opplevde så mye press, men som sier at hun føler at samfunnet ikke legger nok vekt på hvor fantastisk det er å være mamma.
Del 2 handler om å være tenåringsmor. Noen klarer det fint, andre klarer det ikke. Jeg intervjuer en suksesshistorie om en jente som ble mor som 18-åring, og som nå er 22, 2barnsmor og som skal gifte seg med barnefaren til høsten. Hun fullfører også sin bachelorgrad i disse dager. Den andre kvinnen jeg tar med ble mor da hun var 19 og taklet det ikke. Så fikk hun profesjonell hjelp, og er i dag en velfungerende mor. Temaet er at jenter som havner i en slik situasjon trenger støtte fra samfunnet, og dette er dessverre ofte mangelvare.
Del 3 handler om å være ung mor, som vi allerede har debattert så mye at det ikke lenger er så mye mer å si om :) Men fokuset er positivt og jeg snur det hele på hodet. Jeg skriver om hvor fantastisk det er å bli mor i en identitetssøkende fase av livet, og hvordan familien blir en del av selvrealiseringsprosjektet - å realisere seg selv som følge av samspillet i en familie.
Jeg tar også et oppgjør med samfunnets fokus på barn som et hinder og en belastning. Etter min mening har dette gått for langt. Barna og familien er det som bringer samfunnet vårt framover, og det er derfor viktig at vi synliggjør barn som noe positivt og ikke bare et hinder slik det dessverre er i dag.
Del 4 handler om å være alenemor. De kvinnene jeg intervjuer forteller at spontanreaksjonen de møter når de er alenemødre er "stakkars deg, det er sikkert ikke så lett..." De ønsker å vise at også alenemødre kan leve et godt liv, og at det finnes forskjell på alenemødre. Det finnes alenemødre som sliter og alenemødre som er strålende fornøyde. Er det samfunnet som skaper en selvoppfyllende profeti om at det å være alenemor er det samme som å slite økonomisk og sosialt?
Underlig85: jeg har tenkt litt på dine interressante refleksjoner.
1) Norske feminister er blitt kritisert fordi de er lite tolerante for andres meninger. Feminismedebatten er ofte unyansert og ensidig. Den påvirkes av en svart/hvit - tankegang om hva som er rett og galt. Derfor tror jeg at mange kvinner i dagens samfunn balanserer på en syltynn linje av politisk korrekthet. Du skal ønske deg barn, men du skal ønske deg barn til riktig tid. Den dagen du blir mor skal du ikke være hjemmeværende, du skal fortest mulig ut i jobb.
Dette har hatt negative følger i forhold til abort, f.eks. Feministene har bestemt at abort er bra, ferdig med den saken. Etter at Retten til selvbestemt abort ble innført har ikke samfunnet investert i forskning på feltet. Vi vet derfor lite om den abortsøkende kvinne, og hva som skal til for å få ned aborttallet. Det viser jeg til i den ene artikkelen min.
Et annet eksempel er kontantstøtten. Det er mye som ikke fungerer med ordningen. Blant annet er det noen som bruker den på svarte dagmammaer. Det kan også diskuteres om hvilken effekt den har hatt på minoritetsfamiliene, der kulturen ofte er slik at mor skal føde barn og være hjemme. MEN hvorfor kaster feministene bort tiden på å skyte blink på de ressurssterke foreldrene som faktisk velger å være hjemme? Er ikke dette et likeverdig valg eller er barnehage normen alle skal følge når barnet er 1 år? Slik skapes nye "båser" å plassere kvinnen inn i, og hun undertrykkes under nye strukturer, i dette tilfelle de strukturene som egentlig skal frigjøre henne. Jeg tror derfor dagens utfordring for unge kvinner er å utvide kvinnebegrepet.
2) Når du snakker om vår mødregenerasjon tror jeg mange opplevde en slitsom hverdag fordi de ble dobbeltarbeidende. Selv om kvinnen fikk utdanning og skulle ut i jobb, var det fortsatt henne som gjorde mest husarbeid hjemme. Denne skjevfordelingen førte også til negative konsekvenser for barnets far i skilsmissesaker. Da var det naturlig at barnet gikk til den omsorgspersonen som hadde vært mest tilstede, altså mor. Poenget mitt er at det sitter nok mange kvinner i vår generasjon mødre som er bitre fordi de ikke fikk den hjelpen og støtten de forventet av sine ektemenn. Jeg tror noe av grunnen til dette kan forklare de høye skilsmissetallene i denne generasjonen, og det er statistisk sett kvinnen som tar initiativet ved et samlivsbrudd.
Dette, i tillegg til at mange skilsmissebarn ikke vil gå i samme "fella" som foreldrene, gjør at fokuset på barn og familie er blitt veldig negativt.
Men nå er ikke jeg noen ekspert på dette feltet, så jeg skal ikke mene så mye bastant om akkurat dette, men jeg tror at vår generasjon kvinner er den mest priviligerte noensinne i forhold til at vi er mer løsrevet fra kjønnsrollemønsteret.
Jeg dytter denne opp igjen. Har vært litt på ulike fora og fått mange interressante svar. Jeg håper kanskje det har kommet noen nye i gruppa som kan delta i diskusjonen
Har selv en historie som ligner litt den til venninnen din...Eg var 21 da eg ble mamma, men jenta vår var planlagt. Likevel fikk eg spørsmål om eg hadde tenkt på abort (hvem tenker vel på det når barnet er planlagt?!), hva eg skulle gjøre med studiene, hvordan vi skulle klare oss økonomisk osv. Midt i gledesrusen over å vente barn, noe som for meg var "alt eg ønsket meg" og eg var kjempelykkelig, ble eg veldig trist over at ingen reagerte med glede over at eg var gravid. Eg synes ikke det er spesielt vanskelg å vere ung mor, men det som er vanskelig med det er hvordan alle andre reagerer på det, spesielt familie og venner. Eg føler enda at eg må forsvare mine valg (og eg har tatt noen utradisjonelle valg i forhold til oppdragelse og jenta mi) litt ekstra siden eg er så ung og at eg må bevise for alle at det går bra tross min unge alder (og gjerne gjøre ting litt ekstra bra), og det synes eg er helt feil.
Om du gir ut boka kommer den garantert til å ligge under juletreet til noen av mine familiemedlemmer iallefall;)
Såg på temaene du hadde satt opp og at du fokuserer mye på uplanlagt graviditet, alenemødre osv. Dette er jo ting folk ofte forbinder med unge mødre føler eg (mange tenker automatisk at ei ung mor er lik ei alenemor med et uplanlagt barn). Kommer det til å blir mest fokus på dette? Eller vil du også skrive tilsvarende om oss som lever i lykkelig samboerskap/ekteskap og har planlagte barn? Slik at det blir en 50/50 vinkling? Vil du også ta opp andre "samlivsituasjoner" (f eks alenemor med ny kjæreste/samboer)? Bare lurer:)
Jeg ville absolutt kjøpt boka!
Var akkurat fylt 20 da jeg ble uplanlagt gravid med eldste jenta vår og reaksjonen fra de aller fleste var at vi ikke måtte finne på å beholde. Jeg var midt i å ta skole som privatist og vi bodde et stykke unna hverandre, det meste var igrunn negativt. Men vi hadde bestemt oss for å beholde så det spilte ingen rolle hva de fleste andre sa. Så klart det har vært hardt, men vi har tak over hodet og mat i kjøleskapet og nå har vi to nydelige små jenter. Men skulle ønske det kanskje hadde vært noen som syntes det var koselig at vi skulle bli foreldre istedet for å se alt jeg kanskje ikke kunne gjøre der og da! Men alle er veldig glade for oss nå da :)
yola: det skal også handle om stabile forhold. selv var jeg gift før jeg fikk barn, og noen kapitler handler om hvordan man skal ta vare på forholdet.
Grunnen til at jeg tar med så mange ulike livssituasjoner, er at jeg ønsker at alle typer mødre skal kjenne seg igjen. Noen blir mor på en like udramatisk måte som deg og meg, andre opplever det å bli gravid med en mann de ikke elsker, og kanskje attpåtil opplever press om abort. Alle forholder vi oss til den samme problematikken, og temaet er å støtte opp om valget.
Fint å få så mange gode tilbakemeldinger, jenter ;)
Kan forresten legge til at eg tror grunnen til at så mange var negativ til at eg blei gravid var at de trodde eg skulle bli alenemor. Virker som om mange tenker at det er det værste, selv om de fleste alenemødre klarer seg bra.
Sambo bodde på andre siden av jorden han til eg var 5 mnd på vei, og eg følte at alle rundt meg snakket og oppførte seg som om eg kom til å måtte oppdra snuppa aleine. 2 år senere er folk fremdeles "sjokkert" over at det har gått så bra med oss på tross av situasjonen vi "havnet i". Ingen kan tro at eg som er så ung faktisk planlagte dette og at vi jobbet sammen for å få ting til å gå bra. Man er da vel ikke helt hjelpesløs i verden selv om man ikke har fullført universitetet?! Heldigvis;)
Etter min mening skal alle barn ´ønskes velkommen uansett. Og dersom man blir alenemor er det viktig at samfunnet støtter opp om en i stedetfor å gjøre det enda vanskeligere ved å ikke gi støtte til de kvinnene som havner i denne situasjonen.
Hei!
Jeg anser meg selv som en ung mor. Jeg er 33 og har ei datter på 15. året.
You do the math.
Har du tenkt å ha med noe om mødre i min situasjon? Da ville jeg gladelig lest den.
Jeg vet det finnes flere bøker om det å ha tenåringer. Men de som har skrevet bøkene er foreldre i riktig alder og det er forutsatt at leserne er 40+. Og der står det noe om at kua har glemt at hun har vært kalv osv.
Men hva når kua IKKE har glemt at hun har vært kalv?
Dagens tenåringer lever under et umåtelig press med tanke på mediapåvirkning, utdannelse og er utsatt for større farer enn det er å stjele en sigarett fra foreldrene sine, slik som vi gjorde. Snakka faktisk om ei venninne om det i kveld. Vi begikk den største synd da vi knabba de sigarettene, men hennes datter ble tatt her om dagen for å kjøpe hjemmebrent på døra hos en fyr på vei hjem fra skola. Skjønner tegninga?
Jeg har ingen erfaring med dette? Aner til tider ikke hva jeg skal gjøre........
Jeg skjønner tegninga ;) Vet du, siden jeg selv ikke har tenåringer i hus er jeg den siste til å gi gode råd på det feltet :) Jeg har rett og slett ikke erfaring, men jeg gruer meg til denne perioden jeg også. Men kanskje du har noe nyttig erfaring som småbarnsmor ;)
Lykke til, da, og takk for et interressant innspill :)
Kanskje det kan bli din oppfølger om en 10 års tid? :)
Jeg opplvede som enslig, ung mor at jeg var stemlet og satt i bås av enkelte lærere og avdelingslederen da jenta mi begynte på skolen. Følte meg så mindreverdig og uglesett at jeg blir dårlig av å tenke på det. At jeg da selv gikk lærerhøyskolen var visst ikke noe formildende omstendighet. Jeg var en kvise på samfunnets rompe og datteren min led jo dermed av diverse bokstaver og syndromer......
Det preger oss i dag. Jeg tillater ikke at min datter gjør noe som kan sverte mitt eller hennes navn og rykte.
Da jeg flyttet sammen med min nåværende mann, lød folkesnakket ut som om han hadde reddet, frelst og plukket oss opp fra rennesteinen.
Jeg kunne skrevet hele kvelden om mine erfaringer som ung mor. Og som alenemor, stemor og småbarnsmor. Men da kan jeg vel kanskje skrive bok selv;)
Selv om hensikten med boken er god så vil den virke mot sin hensikt... Hvorfor skal man på død og liv lage en bok om "ung mor-problematikk" - hvilken problematikk er det egentlig å være "ung mor"? ..
Kanskje om folk begynte å ha litt tro på seg selv, sluttet å lese alt de kom over, og sluttet å ta alt som folk skriver her inne seriøst ville de sett at "ung mor-problematikk" eksisterer kun hos veldig få.. Og de som syns du er en dårlig mor fordi du er ung? De hadde nok syntes det om du var 30 også. Det går bare på personlighet.
Slutt og legg enda mer fokus på mors alder.. Det bare driter ut oss som ikke er sykelig besatt av dette..
------------------------------------------------------------------------------- -----------------------
Kanskje om folk begynte å ha litt tro på seg selv, sluttet å lese alt de kom over, og sluttet å ta alt som folk skriver her inne seriøst ville de sett at "ung mor-problematikk" eksisterer kun hos veldig få.. Og de som syns du er en dårlig mor fordi du er ung? De hadde nok syntes det om du var 30 også. Det går bare på personlighet.
--------------------------------------------------------------------------- ---------------------------
La meg forklare: boken handler ikke nødvendigvis om problematikken, men den skal nettopp få kvinner til å tro på seg selv. Det virker som om du er en selvsikker jente med bein i nesa som tør å være deg selv, og det synes jeg er kjempeflott! Men det er ikke alle som er som deg, uheldigvis, og det er derfor jeg skriver denne boken.
Dessuten har du en del problemer knyttet til det å få barn i ung alder: noen kvinner blir utsatt for abortpress, det er også slik at skilsmissestatistikken viser at det å stifte familie i ung alder øker sjansen for at forholdet ikke skal vare. Som du ser over her er det noen kvinner som skriver om at de mangler støtte fra familien fordi de ikke har rekkehus, to biler og karriere. Jeg ønsker derfor å ta et oppgjør med denne normen.
Jeg er fullstendig klar over at eldre mødre til stadighet får høre at de har gamle kropper, og tro meg, det er ikke "det er så synd på oss" - bok, heller tvert imot :)
Hvis du skulle vurdere å kjøpe en slik bok, hva skal til for at du kjøper den, da?
Svar meg ærlig, er du snill. Din mening er av stor interresse for meg, og jeg er mye mer int i å føre en dialog med deg enn å "krangle"
Supert :o) Du har helt rett, men det regner jeg med at du vet :o) På tiden at dette blir gjort noe med før det er "for sent". Det jeg mener med det er at det blir vanskligere for hver dag som går å være ung mor. Det blir bare mer og mer utdanning og jobb som skal styre livene våre.
Og man blir nesten automatisk sett ned på hvis man er ung mor.
Min historie (for de som gidder)
Jeg fikk bedskjed fra min mor om å ta abort. Hun sa jeg ødela livet hennes, og hun knakk helt sammen. Det var veldig vanskelig for meg for jeg er veldig glad i moren min og ville jo ikke ødelegge livet hennes. Så det var harde tider som ente med at vi måtte rømme til noen venner osv. Bare jeg som jobbet på dette tidspunktet og jeg er lærling, så var ikke så mye penger å skryte av. Men så fikk alt en helt annen vendig :o) Abort grensen var vi forbi (mamma ble plutselig mye mer glad) og samboern min skaffet seg jobb.
Og nå (2 år etter) har vi akkurat kjøpt enebolig på Nøtterøy. Både jeg og samboern min har gode jobber (faktisk veldig gode jobber). Vi har en hund som er familiens bestevenn og jeg har anskaffet meg en 3 årig hest med super god fremtid (det er en mann som har han og trener han opp). Og nå venter vi på en audi A4 stasjonsvogn 2003 modell fra Tyskland.
Alle synes vi har vokst masse på oppgaven og at vi er ett supert parr og sist men ikke minst supre foreldre :o) Og bestemor elsker barnebarnet sitt og fortiden er glemt :o)
Kan det bli bedre?! Jeg lever virkelig det livet jeg vil leve :o)
kunne aldri tenkt meg å bli mor sent.. selv var jeg 21 da jeg fikk lille jenta. jeg er lærling, så ja det kan være tøft til tider med økonomien.. men jeg er heldig som har en samboer som har en god jobb.. vi har 2 stasjonsvogner, hus , hund og katt og det vi setter aller høyest er selvfølgelig vår lille hjerteknuser. uten henne gir ikke livet mening! det er hun som gjør livet verdt å leve.. det er hun som gjør at jeg får lyst til å stå opp om morgenen, jobbe og utdanne meg for å kunne forsørge henne.. jeg vil si at å få henne har fått meg til å se helt annerledes på livet.. jeg har aldri vært så lykkelig. det er så utolig å se en del av seg selv vokse opp og bli et fantastisk menneske med en utrolig personlighet.. og ikke minst hvordan smilet og latteren hennes bare lyser opp en grå hverdag. jeg ville absolutt lest boken din! det provoserer meg når de eldre mødrene kritiserer oss yngre mødre. det finnes ingen bedre tid i livet for kroppen å skulle gå gravid på enn i 20 årene.. masse lykke til med boken din
klem fra oss
så bra! jeg ville gjerne ha lest den! jeg var 19 når jeg fikk snuppa mi,og hun var planlagt fra første sekund! faktisk så brukte vi 1 år på å bli gravide også..
vil definitivt kjøpe boken din! tror det vil hjelpe mange usikre unge mødre å se hvordan andre i samme situasjon har det:P tror det er best både for mor og barn å få barn tidlig. Er 18 selv og har ei datter på 2 mnd. skulle gjerne vert ferig med skolen først, men sånn blei det ikke. koser meg som mamma;)
har tenkt masse på akkurat dette. har fått høre selv (24 år) at jeg er en ung mor, og skjønner ikke helt hva de mener. i Oslo er gjennomsnittet for førstegangsmødre 31 (hvis jeg ikke husker helt feil). Og det er jo biologisk ALT for sent!! Synes det er så tåpelig med damer i 30åra som klager over at de er barnløse............ Jeg synes man absolutt ikke bør bli mor før man er moden for det, og kanskje angre på alt man heller skulle ønske man kunne gjort. Men jeg føler meg helt klar for å være mamma og det var rette valget for meg, vil ha meg frabedt å bli fortalt noe annet. Greit hvis man er 16 og ikke har fullført ungdomskolen enda... men jeg er ferdigutdannet, har fast jobb, hus, bil osv. ikke at det har noe å si, men er jo en viktig del som gjør ting enklere! Er veldig glad for at jeg er ferdig på skolen!!! Men samfunnet burde hjulpet mødre i utdanning mye mer, enn å bruke penger på assistert befruktning til for gamle mødre. men det er nå min mening...
prøvde å sende pm til deg, men det gikk ikke. Melder meg også frivillig som intervjuobjekt. Fikk eldstedatteren som 18-åring, og tvillinger når jeg var 22, så jeg har merket godt på den innstillingen fra folk ja. Verte er at du kan ikke være sliten, fordi du har "satt deg selv i situasjonen"
Jeg har nok intervjuobjekter, men jeg er likevel interressert i å gi deg en stemme. På en side har jeg ulike kommentarer fra unge mødre, så du kan skrive en slik kommentar på 5-10 linjer. Skriv litt om hvordan samfunnet møter deg, og hva du mener bør være annerledes.
Grunnen til at du ikke fikk sendt meg en pm var at innboksen var full. Har slettet noen meldinger, så nå skal det gå.
Lykke til! Jeg er imponert over at du ble trebarnsmor i en alder av 22 :)
Nopp
Går fremdeles ikke :-)
men jeg skreiver litt her...
De vanskeligste for meg er at fordi jeg ikke bor i byen (har verken råd eller lyst), men har har valgt å bo på landet hvor vi faktisk kan ha både dyr og hus, så er det nærmest umulig for meg å få fullført noen utdannelse. Samboeren min må pendle frem og tilbake til Oslo, fordi det ikke finnes datajobber her vi bor, så i uka ser han nesten ikke barna i det hele tatt. Det vil si at jeg praktisk sett er alenemor i uka, siden han ikke er hjemme før en halvtime før gutta våre legger seg. Når jeg er sliten, møter jeg MINIMAL forståelse fra folk rundt oss. "Denne situasjonen har vi satt oss selv i", men jeg ville fremdeles vært sliten selv om jeg var 10 år eldre. Jeg kan ikke jobbe fullt og ha unga i full bhg fordi det koster mer enn det det er verdt. Litt under halvparten av lønna vil gå til å dekke bhgutgifter. Dessuten er det nesten umulig å få heltidsjobb her oppe.
Jeg har opplevd å ikke få jobber fordi jeg har barn, og fordi folk ikke kjenner familien min. Det eneste jeg har mulighet innenfor er turnusarbeid, noe som kræsjer siden bhg stenger 5, og samboerenmin er hjemme halv syv. Det sier seg selv at det blir vanskelig for meg å jobbe fra 3-23 på ettermiddagen. Så nå er jeg vikar på et eldresenter, og vet aldri hvor mye jeg vil tjene. Jeg vil gjerne ha utdannelse, men siden jeg har valgt å prioritere mine barn så blir det problematisk.
Samtidig står regjeringen og maser om makspris, full barnehagedekning, fjerning av kontantstøtte, at det blir født for få barn i Norge, at unge mødre skal få mer i engangsstønad, og at familier med MER enn tre barn skal få ekstra barnetrygd.
Det føles som et hån. Jeg er den siste til å belage meg på å få penger fra staten. Jeg vil mer enn gjerne jobbe og klare meg selv. Men det er ingen måter staten vil hjelpe meg på, siden jeg verken vil svindle NAV eller gå på sosialen for å nå målene mine.
Samtidig angrer jeg ikke på at jeg fikk barn tidlig, jeg har mulighet til å være mer hjemme med barna mine, siden jeg ikke er opphengt i "karriere", jeg husker fremdeles masse fra min egen barndom, jeg har nok litt mer energi og krefter (noe som kommer godt med) og jeg synes det er flott at barna mine har oppegående besteforeldre.
Jeg mener jeg er en god mor, likevel må jeg gjøre alt dobbelt så bra, og dobbelt så riktig, bare for å bevise at jeg er en god mor selv om jeg er ung.
Og jeg er så lei kommentarer fra voksne damer som har hatt kunn ett eller to barn (med flere års mellomrom) om at jeg må ta hensyn til samboeren min siden han jobber. Jeg går jo tross alt hjemme annenhver dag.... De kan ikke forstå hvorfor jeg er sliten.
Jeg skal si dere det jeg, at det mest spennende jeg gjør når jeg er alene hjemme, er å gå en tur, eller nyta at jeg kan spise et måltid i fred og ro. Resten av tiden sover jeg.
Litt mer enn det du ba om, men du får plukke ut det du selv mener er interessant.
Og så får du bare si ifra hvis du lurer på noe
Og ja...hadde det ikke vært for at jeg fikk datteren min som 18-åring, hadde jeg nok ligget i en grøft et sted nå. Det var å bli mor som fikk meg til å våkne opp og ta tak i livet mitt. Jeg var ikke intressert i å fullføre videregående en gang, før jeg fikk henne.
Jeg kommer aldri til å være bitter fordi jeg fikk barn tidlig, jeg føler ikke at jeg har måttet forsake noe pga dem. Men jeg merker godt at samfunnet ikke er lagt til rette for sånne som meg. Alle forventer at jeg skal mislykkes med alt fra rollen som mor, til samboerskapet, til utdannelsen min. Heldigvis gjør det meg bare mer opsatt på å bevise at de tar feil.
Takk for det du har skrevet. Jeg skal ta med deler av det.
Jeg ville undersøkt muligheten for deltidsstudier hvis jeg var deg. Det finnes ganske gode støtteordninger, også for de som studerer deltid.
Dette ville jeg lest om!
Jeg er ikke mor enda, og jeg tør ikke ta det skrittet fordi alle rundt meg mener det er feil tidspunkt fordi jeg er ung. Jeg er 21 år, og har samboer, leilighet, stasjonsvogn, hunder og jobb. Jeg har også utdannelse, men fortsatt kan ingen skjønne hvorfor jeg vil ha barn når jeg er så ung. "tenk på alt hva du går glipp av, du kan jo få barn når som helst senere!"
Men vet du hva, hadde jeg lest denne boken tror jeg det hadde gitt meg mer selvtillit til å tørre! :-D
Du kan ikke få barn når som helst senere! Det er helt feil mentalitet! Tro meg, jeg har venninner som har tatt prøverør, og det er faktisk ingen selvfølge å bli gravid. Dersom du hadde vært 17, og sagt det samme ville jeg rådet deg til å vente. Dvs. jeg ønsker å understreke at det er viktig å stille opp for de som blir mødre i tenårene, men jeg vil ikke råde noen til å planlegge det. Men i den alderen du er i, er du faktisk ikke for ung til å bli mor. Biologisk er dette prime time. Og du kan studere, bo i utlandet i perioder og masse annet spennende som mor. Det handler også boka om. De som sier du går glipp av så mye, vet faktisk ikke hva de snakker om, for de har ikke noe erfaring på dette feltet. Med hånden på hjertet, jeg ble mor i en alder av 23, og jeg fikk høre mye rart både før jeg giftet meg som 20-åring, og fikk barn som 23-åring, men det har vist seg å være et riktig valg for meg og min mann. I dag har vi to fantastiske barn og er lykkelig gift. Tenk om vi skulle hørt på alle de bedreviterne som sa at dette kom til å gå dårlig? DA hadde jeg gått glipp av den store kjærligheten og mine nydelige barn.
Jeg er helt enig.. Jeg ser ikke for meg at livet SLUTTER når jeg får barn, det bare får en ny vri.. Og ett nytt liv begynner jo, det er jo det som er så utrolig! :-D
Og ja, jeg er helt enig.. Ville ikke anbefalt en langt under 20 år på å få barn. Ikke det at jeg ikke tror det ville fungert, men når jeg ser på meg selv har MYE skjedd i tiden fra jeg var 16 til nå... Jeg har forandret meg mye, og det er mange ting jeg har rukket å gjøre (spontant og langt etter leggetid) som jeg kanskje ikke ville gjort om jeg ble mor så tidlig. Jeg har også hatt 2-3 kjærester siden den gang, og en viktig ting i mine øyne er at mor og far skal holde sammen. Selv klarte jeg ikke snakke med eksene mine når jeg var 16-17, hva hvis vi hadde barn sammen og MÅTTE snakke sammen?
Iallefall, jeg føler nå at tiden er rett, og at jeg er klar for ett barn. Men samtidig er det ingenting som er viktigere for meg enn at jeg VET at samboer selv har lyst, og at jeg VET det er han som er den jeg ønsker å få barn med!
Ja, det er faktisk det viktigste. At du er i et stabilt forhold til barnefaren. Og vet du hva? Livet ditt får ikke bare en ny vending - det blir mer spennende. Du utvikler deg selv som person og får et helt nytt perspektiv på livet. Du må ta tak i deg selv på godt og vondt, og det er faktisk veldig selvutviklende. Dessuten er det ikke negativt å få litt fokus bort fra sin egen navle.
Og dersom du er løsningsfokusert så kan du klare mye. Mannen min og jeg er nå 28, og har et barn på snart 5 og et på 2.5. Etter jul planlegger vi å reise et halvt år til København for å jobbe. Det blir faktisk vårt første lange opphold i utlandet. Nå er vi ferdig med både utdannelse og har fått våre første barn (det blir nok et til etterhvert...)
og vi føler for å finne på noe som er litt annerledes før eldstemann begynner på skolen. Og det gøyeste er at vi opplever dette som en familie, og får gode minner sammen.
Jeg har også et vennepar som fikk første under studiene. Så ville barnefaren ha et barn til. Da sa moren at han måtte ta pappapermen, for hun ville studere. Så hun tok de 3 første mnd permisjon, mens far tok resten. Da reiste hele familien til Praha fordi moren studerte tjekkisk. Faren hadde pappaperm og var hjemme på fulltid med to barn. Det går aldeles utmerket å få til, og hadde flere visst om dette, hadde sikkert flere fått barn tidlig ;)
Nå vet ikke jeg om du er ferdig med boken eller hva, ser at dette innlegget ble skrevet for lenge siden...
Men du kan godt få intervjue meg om du vil. Jeg ble gravid like før jeg fyllte 20. Altså jeg var 19, og fødte en frisk og fin jente når jeg var 20,5... Det var planlagt, noe som mange i familien IKKE vet såklart. Det er jo den typiske "jeg ble gravid på pillen-løgnen"... Jeg er i et VELDIG stabilt forhold der vi har alt, og vi følte at det var det riktige for oss å formere oss videre, hehe... Men da er det så synd at man ikke kan få støtte fra omverdenen.
Men dessverre så gikk ikke absolutt alt som planlagt, jeg ble alvorlig alvorlig syk, fikk blodpropp på lungen, og føler jeg ikke fikk støtte fra noen plass - fordi "jeg har satt meg i denne situasjonen selv - man får jo ikke lov til å være sliten da" - ikke sant. Og det er jo helt forferdelig å tenke på...
Bare send meg en PM om du er mer interessert i min historie =)
denne boken kommer til å bli super bra. og ingen tvil om at eg kommer til å løpe på butikken når den kommer ut. ;)
eg ble selv gravid da eg var 17. blir nå 21 og sønnen min snart 3 år ;)
kicket bf ut rett etter 1 års dagen til sønnen min. for orket ikke og ha to "barn" i huset om du skjønner:p
ei vennine av meg. ho ble gravid når ho var rundt 17-18 år. fikk tvillinger , to hærlige jenter. som nå er begynt i første klassen på skolen. 3 år etter ho fikk tvilling jentene så bestemte ho og bf å gå seg ett barn til. da fikk dem tvillinger igjen og fikk to små hærlige gutter ;) og begge tvillingparene er eneggede også ;) så i en alder av 21-22 år så var ho mor til 4 stk ;) tenk deg det.
Gleder meg til å kjøpe denne boken:) og gleder meg enda mer til å lese den;)
selv ble jeg gravid når jeg var 21, men var 22 når hun kom til verden. Selv om jeg hadde vært sammen med samboeren min i over 4 år, og jeg snart var ferdig med utdannelsen min møtte jeg stor motstand, spesielt fra hans familie. Han fars utsagn var vel"er hun gal!!!". Jeg har alltid vært voksen for alderen og hatt lyst til å være en ung mor, selv om min lille datter ikke var planlagt. Nå er hun 4 måneder og jeg og samboeren min storkoser oss, og det virker som om svigerfar endelig har akseptert valget. Men det er søren meg ikke lett å få et barn når du for høre at du øddelegger livet til samboeren din.. Hadde dårlig samvittighet omtrent hele graviditeten, og sånn syntes jeg det ikke skal være. Uansett alder 16-40, så syntes jeg at man skal akseptere at en kvinne vil beholde sitt barn. men nok babbel fra meg;) uansett så setter jeg pris på at du setter fokus på et viktig tema:)
Gurimalla! Dette er helt feil behandling, altså. Du skal ikke gå lengre enn 2 generasjoner da din alder var helt normal alder å bli mor i. I enkelte kulturer er det f.eks. helt vanlig å bli mor i en alder av 18. Og at du ødelegger livet til samboeren din? - Ærlig talt! Han har funnet den store kjærligheten og fått et nydelig barn sammen med henne! Du tilfører livet hans noe veldig verdifullt!
Jeg er nå 29 år og ikke lenger særlig ung, men nå ser jeg den andre siden av saken. Jeg har et par veninner som er i ferd med å gå inn i 30-årene som single og ufrivillig barnløse. Det skal jeg love deg er vanskelig.
Nei, kos deg og hev deg over disse kommentarene. Du får aldri denne tiden tilbake. Lykke til!
Den lanseres 19. oktober og vil sikkert være ute i nettbutikkene relativt raskt. For informasjon, les denne bloggen: http://www.linepetrine.blogspot.com/
