AD/HD debatten
Ca. 3-5 % av alle barn i Norge har AD/HD i lettere eller alvorlig grad. Her kan dere foreldre diskutere og utveksle erfaringer rundt det å ha et barn med AD/HD. Hvor får man hjelp og hva slags hjelp finnes? Send oss også gjerne tips om det er noe vi burde skrive mer om.
Hei,til dere som har litt mer erfaring med dette:) Blir veldig glad for innspill! |
10:44 16.04.2008 |
|---|---|
Jeg har en sønn på snart 11 som er til utredning for ADHD,og han prøver nå ut medisiner for dette. Jeg har ikke tenkt ADHD før nå den siste tiden,og dette er veldig nytt for meg. Ettersom jeg har lest på nettet bl.a. om ADHD/ADD,har jeg sett at jeg også har mange av symptomene på ADD,og når jeg nevnte hvordan jeg er til legen som vurderte sønnen min,sa han at alt var typiske ADHD-symptomer. Jeg har derfor bedt om en utredning også av meg selv. Jeg er alene om omsorgen for tre barn,og jobber 70% på en hektisk arbeidsplass,som krever mye av meg,og jeg har mye ansvar. Jeg har alltid klart meg bra på skolen,aldri strøket på en eneste eksamen,på tross av at jeg har vært helt i min egen verden,og hatt problemer med å følge med osv. Men jeg tror jeg har et godt hode,og en sterk vilje og evne til å prestere godt når det gjelder;) Men jeg har alltid hatt en følelse av at "når kommer noen til å avsløre meg?",og en litt vond ,gnagende følelse av å være annerledes. I denne prosessen med utredning,hvor jeg føler at jeg blottstiller meg selv,og vårt familieliv for andre,føler jeg litt at denne "avsløringen" kanskje kommer nå. Det medfører at jeg føler litt av jeg mister kontrollen over situasjonen,og det at dette med ADHD i det hele tatt har kommet på banen,gjør at jeg må "reanalysere" hele livet mitt. I den forstand at jeg før alltid har koblet mine egenskaper og "svakheter" til en tøff barndom,og at dette har vært noe som har vært påført meg utenfra,og ikke noe som er " i meg". Jeg hører om at andre føler at "ting endelig faller på plass",når de får en ADHD-diagnose. For meg føles det som at hele min forståelse av livet mitt må "omstruktureres" på en måte,og det er ganske slitsomt! Jeg har jo forsåvidt taklet livet mitt,og alltid klart å holde meg "på bena",selv om jeg har hatt det kjempetøft i perioder. Men jeg har alltid "tvunget" meg selv til å klare ting. Det jeg er redd for nå,er at jeg skal med en evt ADHD-diagnose skal komme i en slags offer-rolle,hvor jeg kan begynne å tenke at jeg da har en grunn til å ikke takle alt det jeg ikke har taklet før,og da tenker jeg spesielt i forhold til jobb. Samtidig har jeg strevet og strevet så lenge nå,og jeg innser at jeg er jo faktisk ikke lykkelig i livet mitt,og jeg er sliten...det er lite glede,latter og hygge for min egen del,men jeg gjør nok ting mye ut i fra hva jeg tror er riktig å gjøre,hva som forventes av meg,og jeg prøver alltid å gjøre det beste for barna. Men samtidig overskriver jeg hver dag mine egen grenser,og tar lite hensyn til mine egne behov. Uff....dette ble visst veldig langt. Men det jeg lurte på,er hvordan har en diagnose forandret andres liv her,spesielt der både barn og foreldre har fått diagnosen? Har dere her inne endret på ting i livet deres på noen måte? Feks trappet ned i jobben,og hva slags stønader har dere søkt om for barnet,og evt for dere selv? Jeg føler at ting kommer til å forandre seg her i familien nå,og jeg skulle gjerne hatt litt mer oversikt over hva jeg kan forvente meg,eller noen tips til hva det er lurt å gjøre:) |
|
| Ella28 | |
Sv: Hei,til dere som har litt mer erfaring med dette:) Blir veldig glad for innspill! |
15:05 16.04.2008 |
|---|---|
Ein ting skal du vite; at sjølv MED desse bokstavane, så er dokke dei samme som før:) ADHD diagnose er ei forklaring på ting, og ikkje ein unskyldning for oppførselen:) Ein med ADHD må jobbe for å klare å fungere i samfunnet, slik som andre, men litt meir. Det utløyser ein del rettar, å få diagnosa. Bl.a. hjelp i skulen for ungen. Du kan søke om hjelpe og grunnstønad(nav), og får ungen sats 3 i hjelpestønad, så utløyser det rett til å få overgangsstønad så lenge ungen har sats 3, (faktisk fram til han er 18 år om nødvendig). Eg er aleine med ein med alvorlig ADHD + litt til og har sats 3 i hjelpestønad(og sats 2 i grunnstønad) til han. Ein av grunnane er faktisk at eg er aleinemor i tillegg til det som er vanlig å få hjelpestønad for. Dette gjer det mogeleg for meg å vere heimeverande. Eg veit ikkje kva rettar ein har som voksen, men kanskje her er andre som veit det:) |
|
| Anonym | |
Sv: Hei,til dere som har litt mer erfaring med dette:) Blir veldig glad for innspill! |
17:10 16.04.2008 |
|---|---|
Ok,takk for svar:) Jeg vet ikke om han har en alvorlig form for ADHD,men han har astma og allergi også,og dette har kanskje noe å si? Klarer ihvertfall ikke å ta ansvar for medisinering selv,av hverken det ene eller det andre. Det er kjempetøft å klare seg alene med tre barn,og jobb og hus og hjem,uansett om man har ADHD eller ikke. Men kunne jeg vært hjemme litt mer,hadde det virkelig gjort tingene litt lettere! Skulle gjerne hatt en hushjelp også;) Synes det er kjempetungt å komme igang med husarbeid:( Men er det noen her som ADHD/ADD selv? kan det utløse noen ekstra rettigheter? Jeg vil liksom ikke bli helt avhengig av "systemet" heller,men hvis det er noen man kan få for å lette tingene,så er det vel sikkert smart å ta imot hjelp før jeg blir helt utslitt her. |
|
| Ella28 | |
Sv: Hei,til dere som har litt mer erfaring med dette:) Blir veldig glad for innspill! |
17:45 16.04.2008 |
|---|---|
Du, eg prøvde å sende pm til deg, men fant det ikkje på nicket ditt:) Eg forstår korleis du har det, det er travelt med fleire barn (har 2) aleine. Eg har også gått på skule og jobba samtidig. Det er ein lur tanke du har, om å kutte ned på arbeidet. Eg kan seie kva eg har av "inntekter" pga dette: Overgangsstønad: 10300,- Har fullt pga at eg er heime. Hjelpestønad sats 3 + grunnstønad sats 2: ca 5500-6000,- Barnetrygd for 3 (ein meir enn eg har): 3000,- Bidrag: forskott ca 2 000,- Hjelpestønad sats 2 for barn nr 2: ca 2000,- og bustøtte. Dette gjer at eg kan gå heime og ikkje treng tenke på å jobbe i tillegg. Det vil nok ha noko å seie at der er tilleggsdiagnosar, ja. Har ungen problem med lekser, kan det søkast om leksehjelp gjennom barnevernet. Støttekontakt er også noko. Du skal også trumfe gjennom IOP(individuell opplæringsplan) for barnet. Dette fordi skulen då forpliktar seg til å legge til rette for barnet etter barnets behov. Eg har i tillegg avlastning for begge ungane 1 helg i mnd gjennom barnevernet. Dette for å kunne ha litt sosialt liv og sleppe ansvaret den helga. Du kan snakke med nav, og høyre om du har nokre rettar om du også har diagnosa. Eg veit det er ei her inne som har ADHD sjølv og ungen der har også ADHD. Håpar ho svarar deg:) |
|
| Anonym | |
Sv: Hei,til dere som har litt mer erfaring med dette:) Blir veldig glad for innspill! |
20:21 16.04.2008 |
|---|---|
Ok,det høres jo bra ut:) Jeg vil jo jobbe noe,men nå er det 70%,og det innebærer helger og enkelte kvelder,så det blir til at så og si all barnevakten jeg kan få går til de dagene jeg jobber...:( Men jeg har egentlig mange jobbmuligheter med den utdannelsen jeg har,og tenker både på videreutdanning,eller en helt annen utdannelse. Eller bare en litt roligere jobb.Den jobben jeg har nå er totalt uforutsigbar,da jeg aldri vet hva som møter meg når jeg kommer på jobb. Det kan være bra for å ikke gå lei av jobben,på den annen side er det tøft når jeg føler jeg har nok å forholde meg til på hjemmefronten. Men..jeg får bare fortsette å tenke at alt kan gå,jeg har jo klart alt jeg har satt meg fore så langt;) Men dette med overgangsstønad utover de tre årene,det hadde virkelig vært fint. Jeg vet at hvis jeg mister den nå(har det enda for de minste),så går det ikke rundt uten at jeg jobber mer,og det tror jeg ikke jeg kommer til å orke. Eller,da blir det til at eldstemann må klare seg desto mer på egenhånd,og jeg er sliten og stresset nesten hver dag...og det blir ingen glede i hverdagen. Jeg føler at jeg absolutt BØR jobbe mest mulig,det er jo det som forventes av en. Men det kan jo ikke være meningen heller at jeg skal være en dårlig mor og ikke ha et godt liv (og dermed ikke barna heller),bare for at jeg på død og liv skal være selvforsørgende? Uff...dette er ikke så lett:( |
|
| Ella28 | |
Sv: Hei,til dere som har litt mer erfaring med dette:) Blir veldig glad for innspill! |
21:01 16.04.2008 |
|---|---|
Må berre kommentere det med at du føler at du BØR jobbe mest mulig. Husk at dei "andre" ikkje lever ditt liv, med din kvardag. Dei hadde nok sagt noko anna om dei hadde prøvd det. Eg også fekk høyre dette , spesielt frå NAV trygd. Men eg tok bestemmelsen om at dette er mitt liv, ungen er på veg inn i tenåra, og eg MÅ ha krefter til å ta det som kjem der. Eg skal jo også kunne ha overskudd til anna enn ungar og å slite i ein jobb. Har du mogelegheit, så kan du jo jobbe litt, men slit deg ikkje ut. Ungane er viktigare enn jobb, og det er derfor viktig at du har overskudd til dei:) Dei veks opp berre ein gang:) Kan tenke meg at følelsen om at eldste skal gå aleine, ikkje er god. Hos meg var det eit stort stressmoment, og ein viktig del av begrunnelsen for å bli heimeverande. Er utdanna innan helsevesenet sjølv, har gått delar av sjukepleien, og veit av erfaring at turnus er "skitt" kombinert med ADHD-barn. Og tenk ikkje på det at du absolutt skal vere sjølvforsørgd. Tenk kor mykje du kan spare staten for, med å kunne ta deg skikkelig av ungen med ADHD. Tenåra er enormt krevande, med ofte mykje større utfordringar enn vanlige tenår pga ADHD. Vi lever tross alt i eit velferdssamfunn, og då meiner eg at ein må kunne bruke det som er tilgjengeleg:) Det er ikkje å utnytte systemet, det er å ta imot ordningar som samfunnet har sagt er greit:) Det er jo ikkje det samme som sosialen(ikkje noko gale med den, men..), det er trygdeordningar laga for at ein skal ha mogelegheit til å klare dei oppgavene det tross alt er med barn som har mykje ekstra behov:) |
|
| Anonym | |
Sv: Hei,til dere som har litt mer erfaring med dette:) Blir veldig glad for innspill! |
22:06 16.04.2008 |
|---|---|
Ok,takk for det:) Jeg har veldig innebygget den følelsen av at jeg snylter på staten hvis jeg vil gå mer hjemme,det er nesten så jeg ikke tør å si det høyt. Jeg ringte barnelegen til sønnen min for å be om dokumentasjon på at han har astma og allergi,i forbindelse med søknad om hjelpestønad (har levert søknad om det). Han svarte nærmest hånlig "ja,så du tro du skal få være mer hjemme hvis du får det du ja!" Jeg klarte ikke å be om dokumentasjonen jeg da. Men mannet meg opp igjen idag og ringte og snakket med sekretæren hans,og sa hva de fikk sende meg av dokumentasjon. Men jeg er også redd for at jeg hvis jeg først skal begynne å kjenne etter på MINE følelser,og ta mer hensyn til meg selv,at jeg kommer til å knekke helt sammen. Jeg har liksom måttet stå i alt så lenge,og det har også vært en barnefar som har dratt meg gjennom tre rettssaker,og tilslutt mistet samværsrett,som har truet over lang tid,og hele tiden har jeg bare holdt meg oppe for barna,fordi de bare har hatt meg (ihvertfall eldstemann). Jeg synes det er skummelt å skulle gi slipp på kontrollen,samtidig som jeg ser at det absolutt ikke er bra at jeg må kjempe sånn for i det hele tatt å takle hverdagen. |
|
| Ella28 | |
Sv: Hei,til dere som har litt mer erfaring med dette:) Blir veldig glad for innspill! |
23:01 16.04.2008 |
|---|---|
Har du avlastning i heile tatt?? Det må du skaffe deg om du ikkje har, snakk med barnevernet. Du SKAL stelle godt med mora til dine barn;) Ja, det er nok mange som lurer på kossen eg klarer å gå heime, uten jobb og mann;) MEN..... la dei berre lure;) Eg har ikkje plikt til å opplyse dei, og ikkje har dei noke med det å gjere;) Eg møtte den berømte veggen psykisk. Det var då eg bestemte meg for å vere heime. Det er best om du klarer å finne ut at det går å vere mindre i jobb, FØR det skjer med deg. Det høyres nemlig ut som om du nærmar deg. Det er grenser for kva ein klarer i lengda. Ein SKAL ta hensyn til seg sjølv også, det er ikkje egoistisk. Kva skal ungane gjere om du ikkje klarer meir? Det går jo an å ta pause som f eks med sjukemelding. Du treng nok å kvile ut. Du treng eigenpleie, du også:) |
|
| Anonym | |
