DinBaby.com

Dytter...

ikke noen som opplevd de samme?

Kondolerer med gutten din! Vet hvor vanskelig det er å miste et barn!

Jeg er ikke mann men vil svare deg litt. Vi mistet vårt første barn i dødfødsel for 8 år siden. Mannen min var villig til å lytte på meg, men han tar aldri opp temaet om datteren, ser aldri på bilder, besøker aldri kirkegården (bortsett fra jul og bursdag, hvis han ikke er på jobb, og bare fordi han vet at han ikke kan nekte da som ellers), han sier aldri navnet hennes og snakker aldri om henne.

Dette gjorde meg veldig vondt i lang tid, men jeg tror det er hans måte å håndtere sorgen. Han blir aldri sur på meg eller frustrert hvis jeg sier noe om henne, og svarer hvis jeg spør, men jeg har en følelse av at det gjør veldig vondt for ham å snakke om henne. Har lyst å spørre ham om nettopp det, men tør nesten ikke. Vil ikke høre noe annet, som at han ikke tenker på henne lenger i det hele tatt. Vil heller tro at det er normal for menn.

Min bestevennine også mistet, og hun og mannen prater også sjeldent om datteren de mistet, og mannen hennes er mye flinkere å si hvordan han føler seg enn min mann. Derfor tror jeg det er normalt for menn å ikke snakke så mye om det.

Leste også en bok, anbefalt av en jordmor, som tar opp temaet om å mistet et barn. Der sier de også at menn har en helt annen måte å håndtere sorgen. For det første så vil de hjelpe kona så mye de kan, som er vanskelig for dem siden de ikke kan "fikse" dette problemet, dvs gi henne barnet tilbake. Derfor tar det vanligvis ett år før en mann virkelig begynner å sorge for seg selv. Det merket jeg med min mann, men hans sorg var helt annerledes enn min. Han kjente jo aldri datteren som jeg gjorde.

Vil legge til at det var mannen min som stellte henne etter fødselen. Han husker hvordan hun kjentes ut før dødstivheten kom inn, og jeg tror det må være veldig vanskelig for ham. Det var også han som hentet henne og leverte henne hver dag fra det kalde rommet (husker ikke hva det heter på norsk), som jeg mener han har noen grusomme minner fra den tiden som han vil helst slippe å tenke på. Synes synd på ham noen ganger.

Håper dette hjelper deg, selv om jeg ikke er mann.

Takk så veligt mye for ditt svar...

Jeg tror sikkert at han sørger på sin måte så som du beskriver din man og din vennines sin mann, jeg vil bare at han ska si til meg hvordan han føler seg,
de er vanskligt å vite om han fortsatt sørger.
Våran sønn skulle vært 7 månader idag så tiden har gått fort og vi venter en gutt til nå (er 30 uker på vei)
han ville at jeg skulle bli gravid fort etter at vi mistet og de blev jeg,
tror kanske de var hans måte å gå videre på.
Han støtter meg alltid og trøster meg når jeg gråter,
han er helt fantastisk.
men de er vanskligt å ikke vite hvordan han føler.
uansett så er jeg veldigt heldig som har han=)

Beklager så mye med din datter,de er noe grusomt å oppleva=(
jeg er veldigt takknemlig for at du tok deg tid og skrive til meg.

TAKK

Jeg tror det er helt sikkert at mannen din fortsatt sorger, selv om han sier ikke så mye. Det har bare gått 7 måneder, og det er kort tid.

Da jeg gikk gravid med datteren, hadde mannen min en pasient (han var da hjemmesykepleier) som var en eldre mann. Mannen min fortalte pasienten og kona hans og han skulle bli far, og da kom en historie. Ekteparet var i slutten av 70-årene og hadde ingen levende barn - hadde mistet 2 barn i dødfødsel, og ingen av dem hadde noensinne glemt barna, selv etter mer enn 50 år! Dama strikket sokker til vårt barn, og de har jeg i dag, selv om de aldri har blitt brukt. Hvem skulle ha tenkt at det samme skulle skje oss som skjedde det ekteparet?

Men det jeg mener å si er, selv om mye tid hadde gått forbi, så hadde ikke mannen (og kona) glemt barna de hadde mistet. Jeg kan godt si at selv nå, når 8 år har gått, kan jeg fortsatt gråte og bli sint på at det måte være akkurat mitt barn det skjedde, og trist og lei meg at jeg ikke har 2 døtre. Og ikke en eneste dag går uten at jeg tenker på henne. Vi har bilder av henne opp på veggen, og jeg tror også innerst i mitt hjerte, at mannen min tenker fortsatt på henne og sorger over at vi ikke har vår første jente her med oss. Kanskje han tenker ikke like mye som meg, men som sagt, han fikk aldri kjenne henne som jeg gjorde, men han ønsket henne veldig mye.

Du kan alltid prøve å spørre din mann hvordan han har det med tanke på din sønn, men forsikre ham at du ikke vil gjør ham mer vondt hvis det er vondt for ham å snakke om det. Forklar at du har behov for å vite hvordan han har det. Som jeg sa tidligere, så har jeg selv aldri turt å spørre.

Lykke til videre med dette svangerskap! Jeg husker godt hvor innmari stresset jeg var da jeg ble gravid 7 mnd etter at vi mistet datteren, særlig rundt uke 30, for det var da hun døde. Jeg er gravid igjen nå, 22 uker på vei, og kjenner at det er mye lettere denne gangen, men problemet er at jeg vet for mye nå, har erfart det verste og kan aldri glemme det.

Stor klem til deg!

usch nu griner jeg når jeg leser ditt inlegg,
de hjelper veldigt mye å snakke med andre som vet hvordan man har det og va man går igenom,
for de er jo inget man bare glemmer og går videre,
jeg tror at mangen av våra venner tror at vi har kommit øver det og gått videre men de er ikke så lett.
Jeg gråter fortsatt vær gang vi er på hans grav og ønsker bare jeg kunde fått beholde han her hos oss.
Jeg vet og at jeg har veldigt mye følelser innom meg som jeg ikke klarer å få ut,for de er så vondt.
men jeg er mest redd for hvordan de kommer bli når jeg ska føde,om denne lille gutten kommer være veldigt lik sønnen vi mistet, og hvordan jeg vil reagere viss de er veldigt like,er veldigt redd for hvordan de kommer å gå og føde igen om de kommer dra opp veldigt vonde minner.

takk så mye for ditt svar klem til deg og lykke til i ditt svangerskap=)