DinBaby.com

”Jeg har det egentlig ganske fælt, egentlig”, sier jeg og smiler. Jeg smiler ganske mye, egentlig. Har det ikke bra, men smiler likevel. Det er rolig inne i meg, akkurat nå. Det store kaoset har sluttet å svirre rundt og gjøre meg kvalm. Det er rolig og jeg har et filter ut mot verden, en distanse som gjør at ingenting kan nå meg. Jeg har fullstendig kontroll, men vet at jeg ikke har det bra. Jeg vet det, men kjenner ikke så mye til det. Det er låst bort. ”Jeg har det altså ikke helt bra”, stotrer jeg og kommer ikke videre. Du vil vite hva som ikke er bra, men jeg vet ikke. Vet ikke om jeg kan stole på deg, vet ikke hva du kan gjøre med meg, hvordan du kan ramme meg. Jeg kommer ikke videre, stopper opp ved at jeg ikke vet hvordan jeg har det, annet enn at det ikke er bra.

Timen avsluttes. Jeg føler meg lettet, men et sted inne i meg begynner det å bevege seg. Havet av følelser begynner å bevege seg, selvforakten popper opp og bebreidelsene kommer. Kunne jeg ikke bare si det?? Vil jeg ha hjelp eller vil jeg ikke ha hjelp? Tenk hvis han ikke vil mer, tenk hvis han sier at det er nok, at han ikke kan hjelpe meg eller ikke VIL hjelpe meg? Panikken blander seg med bebreidelsene og jeg kjenner meg litt svimmel. Stresset sier hei. Jeg sier nei.

Ny runde. Hvor er maten? Aner ikke om jeg er sulten, men det er jeg sikkert. Lenge siden jeg har spist, tror jeg. Kjenner ikke signalene fra magen, vet ikke hva jeg føler eller om jeg føler noe. Vet ikke om jeg er sulten eller om det er sug. Hvor er maten?? Hvor er maten??? Har vi ikke mat i huset???? Jeg leter desperat og fortvilet i det ene skapet etter det andre, skal spise noe sunt, vil jo ikke bli tjukk heller… faen! Faen!! FAEN!!! Hva skal jeg spise? Må bare ha noe… ok, drit i det. Har det egentlig noe å si? Jeg er tjukk fra før og da kan jeg likegjerne spise det jeg kommer over, for noe må jeg ha.

Jeg sitter i sofaen med tepper og pledd rundt meg for å ikke kjenne fettet som tyter ut av kroppen min. Takler dårlig å kjenne kroppen min som jeg ikke har styringen på likevel. Alt jeg vil er å komme vekk. Vekk fra meg selv, vekk fra alt som holder meg fast og som gjør livet vanskelig. Stirrer intenst mot tv’n, men vet ikke hva som foregår der. Hater meg selv. Er sint. Sint på meg selv. Som ødelegger alt. Kunne hatt en fin kveld for meg selv, men ødela alt ved å spise. Hater meg selv.

Det er best å sitte i en og samme stilling for å kjenne minst mulig til meg selv og kroppen min. Sitte slik til jeg sovner i sofaen. Sovner bort fra alt….