DinBaby.com

Mine nydelige jenter kom for 18 mnd siden, 11 uker for tidlig:) Har slitt ganske mye med det jeg også og det er det nok mange (de fleste) som gjør som får premature barn..mange vanskelige tanker og følelser oppi alt. Veldig vanlig at det kommer en stund etter også, man bruker jo så mye energi og tanker på barna den første tiden, og når det først går bra med dem, kan man begynne å tenke på seg selv og kjenne på alle følelsene:) Det er nok vanskelig for andre rundt en å sette seg inn i den opplevelsen. Har mistet kontakten med noen venner pga det..synd, men da var det kanskje ingenting å spare på..
Selv nå så lenge etter, kan jeg komme på ting som skjedde på sykehuset som jeg ikke har husket før nå. Veldig rart, underbevisstheten tar liksom litt og litt frem, så jeg ikke trenger å fordøye alt på en gang;) Har du hatt noen å snakke med i ettertid?

hei hei. så utrolig godt å høre fra andre og at det er veldig normalt. En føler egenlig kun frusrtrasjon og maktesløshet. Jeg har ei jente på åtte også som jeg måtte vie oppmerksomhet til. jeg måtte reise hjem fra sykehuset etter fem dager for di hadde ikke plass til meg der. Det er det værste jeg noengang har vært med på. følte meg bare helt tom uten di to små, og kveldene var helt pyton. Har ikke hatt noen å snakke med. Vi har mistet mange rundt oss pga at ingen har skjønt hvor mye det har vært me to små nye i hus.

Jeg fikk en liten jente, for 20 månder siden.Hun ble født 2 månder før tiden, det var også på grunn av blødninger. Jeg begynte å blø i uke 11 og blødde hele svangerskapet. Fra uke 17 til fødselen var jeg innskrevet på sykehuset, men hadde flere permisjoner hjemme. Jeg fikk også blodoverføring. Ingen leger trodde babyen ville overleve, jeg ble anbefalt operasjon, for å fjerne babyen flere ganger. Fra uke 24 var det et håp om å gå lengst mulig, da fikk jeg lungemodningssprøytene. Jeg har heller ikke møtt noen som forstår, sliter spesielt mye nå. Det nærmer seg den dagen da jeg ble innlagt første gangen, Jeg trodde jeg hadde mistet babyen for jeg blødde så mye, og så hadde jeg veer hvert 3 minutt.

Blødde du hele svangerskapet, eller hadde du bare en stor som førte til keisersnittet?

heia mammatiltussetrollet. sitter her og holder på å grine. Det må ha vært helt forferdelig, det du gikk igjennom..Men så godt å endelig ha truffet noen som forstår. Har følt meg veldig alene å tenkt at det er sikkert bare meg som er veldig overfølsom. Har aldri noensinne følt meg mer sårbar.
jeg begynte å blø i uke 30. jeg våknet på natten å måtte på do. jeg syns det var så rart for jeg ble liksom aldri ferdig. da jeg skulle kikke så silblødde jeg. fikk ringt sykehuset å ambulansen kom å hentet meg. fikk lungemodningssprøyte da. gikk i 2 uker å små blødde. kom ned en lørdagsettermiddag pga litt større blødning. de skjekket meg å alt var fint sa di. da jeg hadde lukket døren bak meg å var på vei ut fosset det med blod igjen. da ble jeg innlagt til observasjon. etter noen timer skjedde det samme igjen å da bestemte di keisersnitt i full fart. jeg har aldri vært så redd før. ble ikke innformert om noenting.

Huff, ikke noen koselig historie du har du heller. På sykehuset er de virkelig ikke noe flink til å informere. Den ene gangen da jeg ble lagt inn igjen, etter en liten tur hjemmom. Jeg blødde som en kraftig mens og hadde gjort det hele dagen. Jeg var da i uke 19 og da ble jeg bare lagt inn de gangene det var fare for mitt liv. Babyen kunne de jo ikke redde uansett.Jeg ble lagt inn fordi blodprosenten var så lav. Legene ville igjen operere bort barnet, men jeg nektet.Legen ble nesten litt sur fordi jeg ikke hørte på henne, og sier at hun kan vel legge meg inn noen timer og så kan noen andre ta seg av oprasjonen når det blir nødvendig. Når det virkelig blir fare for at jeg blør ihjel, da tar de barnet uansett, og hun mener det bare er et spørsmål om tid. (drittlege)

Så jeg blir lagt inn, og blir skjekket hver halvtime. Får bare reise meg for å gå på do. Midt på natten kommer en styrtblødning, blodet fosser nedover beina mine. Får ringt på en sykepleier, som etter 15 minutter ringer legen. Pulsen min blir svakere og jeg blør fremdeles like mye. Han bestemmer at nå klarer jeg ikke mer og babyen må fjernes, men han er i en operasjon så han skal bare gjøre seg ferdig. Sykepleieren gjør meg klar, legger inn veneflon og gir intravinøs væske, hun spør om hun skal ringe noen, men det vil jeg ikke. Jeg kan ikke vekke mannen min midt på natten for å si at nå mister han babyen sin. Dessuten er han hjemme med de andre barna våre. Så sykepleieren sitter inne med meg og holder meg i hånden, mens vi gråter begge... Jeg kan kjenne at den lille sparker og denne ganger har jeg ikke veer. Klokken er rundt 03.30 og klokken 13.30 skulle jeg hatt min rutine UL. Sykepleieren skjekker pulsen min ofte, og kontrollerer blødningen. Så sovner jeg, og våkner opp igjen med baby i magen fremdeles. Skjønner ingenting. Ringer på en sykepleier som forteller at jeg sluttet å blø før legen kom og da tok pulsen seg opp igjen. Siden alle hviste at jeg absolutt ville beholde barnet, og det ikke var noen umiddelbar fare for livet mitt, så slapp jeg operasjonen.

Så da mannen min kommer for å være med på rutine UL, klarer jeg ikke fortelle ham noe av det som skjedde om natten, fortalte det ikke før lenge etter fødselen. Og siden ingen hadde fortalt meg noe etterpå, så var jeg livredd at de ville fjerne barnet med en gang jeg fikk en ny blødning. Så jeg fortalte ikke til noen at jeg blødde, alle trodde jeg småblødde, mens egentlig så blødde jeg som når man har mensen. Det varte fra uke 19 til 22. Jeg var på kontroll på sykehuset hver uke etter at jeg fikk permisjon, så jeg hviste at babyen hadde det fint. I uke 22 besvimte jeg titt og stadig, og ble lagt inn igjen. Da hadde jeg en blodprosent på 48. Da fikk jeg en blodoverføring.


Fant de ut hvorfor du blødde så mye?
Med meg regner de med at det kom fra kanten på morkaken, og så var snuppa i magen veldig aktiv, så hun dunket borti innimellom og skapte større blødninger og noen styrtblødninger.

hei igjen. off alså får helt vondt her jeg sitter. må ha vært helt grusomt for deg. gå rundt i en evig frykt. så fryktelig.
mokaken til tvillig 2 lå altfor langt ned, så det var grunnen til at det blødde.
Hvodan går det med jenta di nå? hvor mye veier hun?

Det går ganske bra med snuppa mi nå. Hun har refluks og sliter med astma. Hun spiser ikke så mye, men vekten går oppover. Nå er hun ca 9kg. Hun er fremdeles en liten turbo, som i magen, og holder meg i aktivitet hele dagen.

Dine jenter da, går det fint med dem?

Jeg hadde også morkaken for langt nede. Først lå den foran åpningen, men flyttet seg sakte oppover. I uke 30 ble det bestemt at jeg kunne føde varginalt, da hadde den flyttet seg så langt opp at legen kunne godkjenne varginal fødsel. Jeg hadde født så fort og greit med de andre at han mente det var best. Men jeg måtte ha epidural, i tilfelle krise. Og så det ble lagt inn veneflon i begge hendene, for å kunne få mest mulig blod i meg fortest mulig. Og det ble send bestilling på min blodtype til blodbanken. Heldigvis gikk fødselen helt fint og jeg blødde nesten ikke.


Har du hatt problemer med blod i ettertid? Første gangen jeg fikk mensn etter fødselen var helt grusom. Det fikk i gang så mange minner som jeg ikke likte. Og ofte våknet jeg om natten, når det rant litt ekstra, med panikk. Før det gikk opp for meg at jeg ikke var gravid lenger og at det ikke var noe farlig at jeg blødde.

så godt å høre at lille snuppa har det bra. det å gå igjennom sånne ting setter sine spor for resten av livet, og jeg merker at jeg er mye mye mer hønemor for tvillingene enn jeg har vært for den andre dattera. har vært veldig redd for di hele tiden. jentene er i hundre di. ho minste veier 7,9kg så ho er ikke så stor stakkar, men di er friske å raske og det betyr mest.
Jeg sliter fortsatt når jeg får mensen. får bare en utrolig ekkel følelse av at noe er galt . håper at det blekner etterhvert. Jeg må bare si at det
er utrolig godt å endelig ha noen å snakke med å dele disse tingene med.
Vi har omtrent ikke fått hjelp eller avlastning. har måtte klare oss selv hele veien. det har vært virkelig tungt når jeg har slitt så mye med dette. og familien til mannen min har kun skapt masse problemer hele tiden og det har endt med at vi har sett oss nødt til å kutte all kontakt. di har gått rundt på bygda og bare pratet løgner.

Så bra at jentene er friske. Vekt betyr ikke så mye når de er friske. Vi har heller ikke hatt noe særlig med avlastning. Har kun min mor som kan hjelpe til og hun jobber fulltid som sykepleier. Vet også hvordan det er å ha en svigerfamilie som bare skaper problemer, hos mine svigers er det alkoholen. Har nesten ikke kontakt med dem. Trodde ikke det var andre som hadde det så likt som meg, godt å ha noen andre å dele dette med. Mannen min blir litt lei.

Så du har en eldre datter også, har du flere?
Jeg har fem barn. Jente på snart 9 år, jente på 7,5 år, gutt på 4,5 år, jente på snart 3 og til slutt snuppa på nå 21 månder.

Jeg må bare spørre om dette også, er du født i 77 eller er det bare et tall?

GOD MORGEN.
Har nesten savnet deg. Dette er helt utrolig å møte noen som forstår å egentlig har det så likt. Var sikker på at jeg var alene i verden.vi har å hatt kun min mor som hjelp, men hun blir fort sliten pga at hun har hatt hjerteinfarkt.
Jeg har en datter fra før på 8,blir ni i juni.
Jeg må si at jeg beundrer deg som har klart å stå i så mye og attpåtil ha fem barn. det står det virkelig respekt av.
Jeg er født i 77 ja. Du å?

Hei igjen!!
Min eldste blir også ni i juni. Litt rart egentlig at så mye er likt, men veldig fint å ha noen å dele med.

Jeg er født i 79.

Ganske hektisk med fem barn, spesielt siden de tre yngste er så mye syke og trenger mye medisiner. Skulle gjerne hatt litt mer fritid, men jeg liker å være mamma også. Hadde ikke fått fem barn om jeg ikke likte det :o)

Jobber du, eller er du hjemme med jentene?

ja dette var virkelig snodig. men skikkelig gøy dette. jeg elsker å være mamma,men slitsomt innimellom det skal jeg ikke legge skjul på. hvertfall når en sliter med sitt. off så slitsomt med syke barn, men det er kanskje en vanesak det også som alt annet. Jeg er bare hjemme med barna. Vet ikke om jeg klarer å ut i jobb, men det har mye med en vond oppvekst og gjøre. Jobber du?

Jeg er bare hjemme med barna. De tre minste er så mye syke og trenger så mye medisiner at det er umulig for meg å kunne jobbe. Eller det gjelder mest ham på 4,5. Han har Cystisk fibrose, så han trenger mye medisiner og trening. Siden CF er genetisk, så blir de andre barna våre testet for det også. Vi får svar på DNA-testen til 3 åring på onsdag, forferdelig å måtte vente så lenge når det er en så alvorlig diagnose.

Det er en vanesak å ha syke barn. Vi har hatt det så lenge nå at det er en del av hverdagen vår, men det er likevel helt grusom når de er dårlige. Og det er ikke helt lett å takle, spesielt ikke CF-diagnosen.
CF-diagnosen på sønnen min fikk vi i januar, så den er ganske ny. Og det er der det er mest medisiner og behandling. Han går til fysioterapaut en gang i uken, er på sykehuset annenhver månede, en gang i året blir han innlagt på sykehuset i 3 dager for en CF-kartlegging og han trenger 4 timer med medisiner og behandling hver dag. Vi venter på en assistent i barnehagen som skal hjelpe til med hovedbehandlingen hans og så har vi søkt om avlastning en helg i måneden. Jeg har også søkt om omsorgslønn siden jeg ikke kan jobbe. Vi får hjelpestønad til alle de tre minste. Så vi har vel ikke en normal hverdag sett med andres øyne, men for oss er dette hverdagen.

Fælt å høre at du har hatt en vond oppvekst. Vet ikke helt hve jeg skal si... Håper det går bedre for deg.

Klem

God morgen til deg
Beundrer deg kjempe mye jeg. dere har mye å stri med. Jeg føler at nå har jeg ingen grunn til å klage i det hele tatt.
Har ikke helt ord for det.Ingenting er værre enn når man har syke barn å attpåtil flere enn et som er sykt. Det må virkelig ta på kreftene dine. Håper at de kan gi deg omsorgspenger, syns det er merkelig hvis ikke. Du har jo en 24-timers jobb.
Er flere av barna dine født for tidlig?
STOR KLEM

Ja, håper virkelig jeg får omsorgspengene, men har ikke så mye tro på det. Vet at det er nesten umulig. Håper også at kommunen skal få farten litt opp så vi kan få igang hjelpetiltakene. Nå er det utrolig slitsomt.

Eldstemann er født 4 dager over terminen, nummer 2 er født 14 dager før terminen, nummer 3 (gutten) er født 1 månde før terminen, nummer 4 er født 3 uker før terminen, men hun var dysmatur, og 5 (og siste) 2 månder før terminen. Med sønnen min hadde jeg også blødninger og de førte til vannavgang, så fødselen ble satt igang. Jeg hadde blødninger med nummer 4 også, styrtblødning en uke før hun ble født. Jeg ble innlagt i to dager, styrtblødningen gav seg ganske raskt, men jeg småblødde litt etterpå. Heldigvis satte fødselen i gang like etterpå. Med den siste blødde jeg hele svangerskapet, så nå sier legene at jeg ikke bør få flere barn. Jeg vil nok aldri klare å fullføre et svangerskap til, og om jeg prøver så kan det være med livet som innsats. Så nå blir det ikke flere barn på oss. Ikke det at jeg tror jeg vil savne det, fem er nok.

Kom din første prematurt og var det keisersnitt med henne også?
Hvor bor dere?

Vi bor like utenfor Bergen. Her har det vert et nydelig vær i det siste. Ungene har badet ute, vi har grillet og vert ute hele dagen. Håper det varer!!

Klem

HEI Å HÅ....
Du har virkelig hatt det tøft syns jeg. Blir bare satt helt ut når jeg hører historien din. Hva betyr dysmatur?
Nei hadde nok aldri turt å få en til. Jeg for min del kunne nok hatt en til,men vet ikke om mannen min går med på det. Han er redd for at vi skal få tvillinger igjen,he he.
Den første jenta mi kom en dag etter termin,og jeg fødte på vanlig måte med hun. Brukte kun 4 timer på hun,så det var en veldig god og gøy opplevelse.
Vi har just flyttet til en plass som heter Øvrebø ca 20 minutter fra Kristiansand.
Vi så oss tvungent til å flytte pga ho største. Hun klarte ikke å tilpasse seg på skolen,ho hadde alltid vondt i hode og magen.ville ikke leke med noen på skolen,og der vi bodde var ungene skikkelig ekle med ho stakkar. Og svigermor oppsøkte hun på skolen og pratet skikkelig krenkende om meg og min mann. Får helt vondt når det er sånn. Det skjærer langt inni sjela når barna har det vondt. Her har vi å hatt et knall vær. Utrolig deilig med en forsmak på sommeren. Vi har også grillet og kost oss. Nå går vi bare å venter på 17 mai.

Hei
Dysmatur, vet ikke helt hva det betyr, men det vil si at de er liten. De har lav fødselsvekt og er liten. Snuppa mi er fremdeles liten, fyller snart 3 og bruker 86 og 92 i klær.

Fire timer var raskt for første fødselen. Jeg fødte på 6 timer med førstemann og de sa det var raskt. Jeg hadde blålys og sirener inn til sykehuset. Nummer to kom på 2 timer og 16 minutter, heldigvis var jeg allerede innlagt. Det tok litt tid med gutten, da ble fødselen satt i gang. Og den fødslen var fæl. Vet ikke helt hvor lang tid det tok, ca 7/8 timer. Nummer 4 tok 4 timer, da kjørte vi superraskt inn til sykehuset i ambulanse med sirener og blålys - i rush trafikken.Ambulansesjoføren satte faktisk rekord, kortest tid fra legevakten der vi bor til KK i Bergen. Den fødselen er den beste. Med den yngste tok det også litt tid, hun var jo prematur og veene var ikke noe gode. Tok vel en 7 timer.

Jeg hadde også flyttet om en av mine barn absolutt ikke fant seg til rette, og om min svgermor hadde gjort noe slikt. Hun snakker ikke pent om meg, men hun har ikke oppsøkt skolen til ungene. Håper det går bedre for datteren din nå.

I morgen for jeg antageligvis vite om datteren min har Cystisk fibrose, eller ikke. Og jeg er et nervevrak, så om dette ble veldig rotete så er det nok derfor.

GOD MORGEN.....
Jeg har så virkelig vondt av deg. Du har vært igjennom så utrolig mye vondt.
Lykke til i dag. Skal krysse fingrene for deg å lille snuppa.
Håper du skriver til meg senere på hvordan det gikk.

Det gikk veldig fint. Snuppa har med 99% sikkerhet ikke CF. Hun er bærer av et CF gen, men man må ha to gen for å få sykdommen. Man må få CF genet fra begge foreldrene for å utvikle sykdommen. Så hun har bare fått CF genet fra en av oss og derfor har hun ikke CF. Vi tok en svettetest i dag, får svar i morgen. Om den er negativ så er vi helt sikker på at hun ikke har CF. Er utrolig lettet nå.

Alle de andre prøvene hun tok var fine, så vi skal ikke ha flere timer til gastro. Hun har sansynligvis en form for spisevegring, men ikke så alvorlig at de gjør noe med det nå. Hun får i seg alle de næringstoffene hun trenger. Vi må ha ekstra vektkontroller, passe maten og måltidene. Ellers så skal vi følge astmatimene som vanlig.