Det er ikke bestandig at vi har en temadebatt som dekker det du måtte ha på hjertet. På denne siden kan du prate om hva som helst.
Ps. Ikke svar på innlegg som du mener bør slettes. Send oss en link til innlegget: moderator@babymedia.no
Først barnet ,også deg selv?
00:09 11.05.2008
Jeg sier først meg selv også barnet .
For har jeg det bra ,så har barnet mitt det også godt.
Hva mener dere .Er det riktig å altid ofre seg for barnet ?
Ja, først barnet, så meg selv. Uten tvil!
(Regner med det er mitt innlegg du sikter til.)
Jeg har derimot en teori om at jeg ikke skal "ofre" mer enn jeg klarer for Erlend, og at jeg kan ta hensyn til meg selv dersom Erlend vinner mer på det i lengden enn han taper der og da.
Jeg utsletter ikke meg selv, men JA, jeg setter Erlend før meg selv. Det er, slik jeg ser det, min plikt og mitt ansvar som mor.
Jeg er også ute sammen med venner, og jeg kan helt fint si nei dersom Erlend ber meg om noe jeg virkelig ikke vil, men dersom jeg blir invitert til å være med på noe utenfor barnehagens åpningstider sier jeg nei dersom ikke pappaen eller noen av besteforeldrene kan være barnevakt.
Uansett hvor mye jeg ønsker å dra.
Alle er vi forskjellige, men dette er viktige verdier for meg.
Spørs litt på situasjonen. Kommer ikke alltid til å sette barnas ønsker først, f.eks i situasjoner der de ikke selv er gamle nok til å kunne se situasjonen riktig (leggetid, godteri osv).
Jeg setter barnet mitt foran alt og vil alltid gjøre det jeg mener er best for barnet - selv om det for barnet kan virke urettferdig.
Barna først, så jeg. Men jeg ser noe av poenget i det du skriver...hvis mor er helt nedslitt, så har heller ikke ungen det bra. Da gjelder det å forebygge dette uten at det går ut over barna, så fremt det er mulig.
Jeg mener det at man må ikke glemme seg selv ,selvom man har blitt mor .Tror det er viktigt og ha litt tid for seg selv og gjøre ting man har lyst til.Ha barnevakt en gang i mellom og gå ut og finne på noe sammen med den man bor sammen med .Ikke glemme seg selv og og det forholdet man er i .
Men det trenger ikke å være en enten eller tilstand det? Både barnet og jeg kan ha det bra selv om jeg finner på ting på egenhånd. Nikolai syns det er kjedelig å bare være sammen med mamma hele tiden, og han syns det er helt topp å være hos besteforeldrene sine! Men hvis han ikke hadde likt seg, så hadde jeg selvfølgelig droppet mine planer for å ta vare på han.
Flott sagt, Piano!
Det er det jeg mener også. Mors ønsker skal ikke gå utover barnet.
Jeg er også på byturer sammen med mine venninner, men jeg legger mini før jeg drar, og kommer hjem hvis han våkner. Jeg drikekr ikke, og kjører egen bil dersom det skulle være noe.
Hvis pappaen er hjemme blir det selvsagt noe annet, men som regel vil jeg ikke dra før Erlend har lagt seg uansett.
Pappaen pleier også å vente med å dra ut til mini har sovnet, men han er ikke like mye "hønefar" som jeg er "hønemor", så han synes ikke det er sååå ille å dra før leggetid.
En god mellomting mellom oss foreldrene ville nok ha vært perfekt;)
Men det er jo det som er målet. Ikke sant? ;)
Når det er sagt så synes jeg av og til det går i sport i å ofre seg mest mulig. Nesten som noen tenker motsatt: Jo mer mor lider, jo bedre får barnet det..
Det er det jeg også syns dunder.Og for meg blir det feil.
Sønnen min kommer også først ,men ikke for en hver pris .For har ikke jeg noe bra ,så påvirker det han ,selv om jeg hadde prøvd å sørge for at han hadde hatt det best mulig.Fks jeg hadde ikke blitt i et forhold hvor jeg var ulykkelig bare for at sønnen min skulle ha to foreldre.
Men må mor lide hvis hun offrer seg litt for barna ?
Tror ikke alle mødre som bevisst velger å offre litt, imens barna er små og ikke fullt så selvstendige, lider... Kan man ikke trives med det ?
Men har ikke tenkt å bli en som halv kveler sine barn med over the top omsorg til alle døgnets tider :) Man må slippe dem gradvis litt og litt og forhåpentligvis sende noen selvstendige sterke individer ut i den store verden når de flytter ut av redet en dag.
Når de var babyer og gulpet på hele seg OG meg, tørket jeg MEG først. De brydde seg ikke om gulpet, men jeg gjorde.
Når de vil stå opp klokka 5-6 legger jeg dem i sengen med meg og nekter dem å stå opp før 7, ellers er jeg halvdød resten av dagen.
Vil de ha meg til å leke før jeg har spist frokost må de pent vente, for jeg er sulten.
Men sånn ellers er det selvsagt barna først! Jeg prøver så langt det lar seg gjøre å gi dem det beste av meg, tilrettelegger hverdagen for at de skal kose seg og ha det gøy/lære, ha det bra osv
Tror det hadde vært mange barn det var synd på bortover dersom foreldrene ikke ivaretok seg selv. Ungene er helt avhengig av at foreldrene har det bra.
Ved å ta vare på mitt barn innebærer ikke det at vi gjør alt han ønsker og at jeg flyr som en tjener for ham til alle døgnets tider. For at han skal vi bli et normalisert individ innebærer det også at han må godta og akseptere både et nei, og nå må du vente.
Og det hender rett som det er at jeg sier både nei og du må vente, til å leke med ham, rett og slett fordi jeg vil gjøre noe annet.
Har sett mange eksempler på selvutslettende, spesiellt mødre som lever gjennom barna sine, hopper når de sier hopp og dedikerer hele sitt "jeg" til ungene.. Det tror jeg ikke er sunt!
Mitt barn er det største som har skjedd meg, den største oppgaven jeg noengang har påtatt meg, og det mest berikende jeg har opplevd.. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke har egne interesser og andre ting jeg prioterer av den grunn..
Men man kan ivereta egne interesser selv om man setter barnet først? Jeg er veldig for at man gjør voksenting og kjæresteting, men barnet kommer selvfølgelig først. Er Nikolai syk og bare vil ha mamma, så avlyser jeg jenteturen på byen. Men da tar jeg den igjen! Barnet har, som dere sier, godt av å ha foreldre som er lykkelige. Man setter på en måte også barnas behov først ved å ta vare på barnets mor og far, og ikke minst deres forhold!
Først barnet ja.. Hadde jeg f.eks gått kun etter mine behov og ønsker først så kunne det hende at datteren vår hadde lidd under til tider. Tror det er vikitg å ta hensyn til barnet før en tar beslutninger,Spørs hva det er, men stort sett så går datteren min før alt det andre. Jeg må vite at hun har det godt, da kan jeg med god samvittighet tenke på meg selv. Og realisere meg og mitt på en mest mulig skånsom måte....
Barna først, men en god balansegang er det beste :) At både barna og mor har det bra så kan ting jo ikke bli bedre.
Men ja, jeg har med full overlegg lagt endel av mine interesser på hylla og vet at det ikke er så farlig siden at den tiden barna er så små går egentlig veldig fort og den jobben vi gjør når de er små er så utrolig viktig for hvordan personer de kommer til å utvikle seg til å bli.
De vokser og blir mer og mer selvstendige og da får man mer tid til seg selv igjen :)
Savner ikke stadige byturer, bruke timesvis på kjøpe tøy til meg selv, eller ligge og kose meg med bok etter bok, eller kunne bare gå ut på besøk når jeg plutselig får den ideen. Nå er det mer bytur max 1-2 ganger i året, tøyet jeg kjøper er mer laid back stil og ligner ikke mye på det jeg brukte før jeg fik barn :) og bøkene samler støv.
Jeg har det bra fordi jeg vet barna mine har det bra :) og de er det viktigeste i livet mitt akkurat nå og det blir jo ikke så mye tid for egenpleie med 3 små i huset :) sånn er det bare og det viste jeg når jeg valgte å få tre barn...
Når barna mine er lykkelige, er jeg lykkelig!!
Jeg synes faktisk at når barna er små må mine egne behov noen ganger settes på vent. Jeg synes noe annet er egoistisk! Barna har ikke valgt meg som mamma - men jeg har valgt å få barn, og da tar jeg konsekvensen av det... Jeg er først og fremst mamma!!
Det rare med det hele er at jeg faktisk ikke føler jeg forsaker noe som helst. Jeg storkoser meg hver dag!!
Det kommer selvsagt helt an på definisjonen av å sette barnet først, situasjonen, osv. Sitter du på et fly og oksygenmaskene må brukes, er det f.eks strengt forbudt å sette masken på barnet før du har satt den på deg selv. Dette fordi du ikke skal svime av før du har fått tatt hpånd om barnet.
Kan nok være en metafor for andre sammenhenger også.
Det naturlige er først ungen så seg selv...bør være, uten at man som foreldrer trenger å ofre sin egen livskvalitet, men jeg setter alltid ungens behov forran mine egne mens de er små i hvertfall.
Tror de fleste jeg kjenner som er foreldre også setter ungene sine først. Det er ingen automatikk i at hvis mor og far har det godt så har barnet det godt, det beste er at alle har det godt på lik linje?
Synes det er tullete å si at om mor har det godt så har barnet det godt. Tror det er mange barn som blir oversett og ikke får det de har behov for, fordi mor er opptatt med seg og sitt, med en unnskyldning om at hun selv må ha det bra for at barnet skal ha det bra.
En mor som ikke er utslitt, men har det bra med seg selv er nok det beste for barnet, men ikke så mye at mors behov kommer først!
kanskje litt begge deler, mine barn har det bra uansett, men aller best når jeg har det bra, og når vi (foreldrene) har det bra.
Men jeg kan ikke kjøre det egoløpet av den grunn, men innimellom må jeg sette meg først for å samle krefter.
Men de fleste gangene så kommer nok barnas behov langt over meg selv:)
her går barna alltid først uansett hva! MEN da jeg var alene med snuppa og prioriterte henne så mye at det gikk utover psyken min så fant jeg ut at kanskje på tide å tenke litt på meg også? ja,alle foreldre trenger ett avbrekk mener jeg, ellers kan det gå riktig så gale.
