DinBaby.com

Akkurat som i fjor, på en søndag, men 5 dager etter på dato dro vi til Trondheim og sjekket inn på pasienthotellet på St. Olavs. Mye lettere til sinns enn i fjor, men veldig spente og forventningsfulle. Jeg stappet i meg det jeg kunne før midnatt, da begynte fastingen..

Kl 06.30 begynte den store dagen, og kl 07 var jeg på Føde Øst. Jeg traff en dame der som sendte meg bort til ekspedisjonen på barsel vest der jeg måtte melde meg og vente på tur. Jeg sa jeg hadde fått beskjed om å innfinne meg på føden kl 7 for jeg sto først på lista, men damen ga seg ikke så jeg måtte bare gå. Ble sittende og vente ved ekspedisjonen en stund, sambo kom opp (han hadde spist frokost på hotellet, og han hopper jo rundt på krykker så det går ikke så fort), og vi ventet. Rett før 8 kommer en hyperstressa jordmor og henter oss. Hjelpe meg, vi skal være på operasjonsstua kl 8!!!!! Vi springer det vi kan bortover gangene, jeg med bekkenløsning utav en annen verden og sambo med de nevnte krykkene.. Litt av et syn sikkert. Alle forberedelsene til et ks (som i fjor tok ca 1/2 time) var unnagjort på 3 minutter. Jeg rakk ikke tenke, sambo sto der som et spørsmålstegn, og før vi visste ordet av det lå jeg i senga på tur ned. Da kom nervene..

Jeg kom inn på sectio-salen ca 8.10, ca 8.25 ble spinalen satt og 8.49 var Irmelin ute. 9.15 var de ferdige med meg. Hun skrek kraftig før hun var ute av magen, og tårene rant både her og der tror jeg. Akkurat når de løftet henne ut kjentes det veldig rart, og blodet sprutet faktisk over forhenget og på meg. Etterpå så jeg blod både på den ene legen og på lampene i taket.. Hun kom bort til meg en liten tur rett etterpå. Så ble pappaen med henne bort til kuvøsen som står der, og klipte navlestreng og fikk lurt seg til et bilde. Jeg skjønte fort at dette ikke var noen liten jente, og jeg så vekta gå opp opp opp fra der jeg lå. Den nærmet seg 4 kg og jeg tenkte "nå må du stoppe"! 3960 gr stoppet den på, 50 cm lang og 36 cm rundt hodet. Verdens nydeligste, helt perfekt! Irmelin og pappa gikk ned på barsel og kosa seg mens jeg lå på overvåkningen, men de kom ned og hentet meg etter en time ca. Fra da var vi sammen hvert eneste minutt mens vi var på St Olavs.

Vi lå på St Olavs til onsdag. Som forventet slet vi med ammingen, og personalet på St Olavs mente visst at siden jeg var tredjegangsmor skulle jeg styre alt dette selv. Jeg sa kanskje at jeg ville det også, men egentlig var det fordi jeg ikke ville stresse med ammingen. Jeg prøvde å amme frem til torsdag kveld, da la jeg ned den kampen og foreløpig fullpumper jeg. Vi får se hvordan alt dette går. Vi kjørte selv inn til Levanger på onsdag, og der lå vi til lørdag. Jeg storkoser meg på sykehus, og ville være sikker på puppestyret før jeg dro hjem.

Jeg er overrasket over hvor smertefritt og greit alt har gått. Både fysisk og psykisk. Jeg var tilbake på det samme sykehuset som vi satt på i fjor med Mikael. Jeg var inne på den samme sectio-salen, men med andre folk. Et par ganger måtte jeg skyve tankene om Mikael unna for å komme meg gjennom det som skjedde der og da, men mesteparten av tiden gikk det bra. Det er som om alt bare har falt på plass nå, det ble så bra å få henne ut som jeg tenkte. Jeg tenker masse på Mikael, men det er ikke så tungt som jeg trodde det ville bli. Han er med meg som den skatten han er i hjertet mitt uansett, og nå har jeg to fantastiske barn her på jorden å bruke mine krefter på. Jeg var på noen "mentale runder" både på St Olavs og Levanger før jeg ble utskrevet. På St Olavs var vi oppe på Fostermedisin og viste frem Irmelin til Aurora som har fulgt oss opp. Hun er jo så herlig, tross alt vi har opplevd med henne blir jeg glad av å tenke på henne. Vi var også en snartur innom nyfødt der, som jo er "Mikaels sted". På Levanger gikk vi noen runder på barneavdelingen og var innom kuvøsen, Mikaels steder. Mange av de ansatte kom bort til oss, klemte oss og sa fine ord. Det betyr litt ja.. Rent fysisk har ting gått på skinner. Fjernet kateteret etter 8 timer, var da og vasket meg, og utover kvelden og natten var jeg oppe flere ganger. Tirsdag i 14-tiden var jeg nede i kantina og siden har det bare blitt bedre. Etterriene er ille, og bekkenområdet er slitent så det holder, og jeg vet det ligger mye trening foran meg for å trene opp bekken og bekkenbunn. Men hva gjør man ikke for disse nusselige små??

Irmelin er en snill og god jente som sjarmerer alle med sine skrå blikk og mange ansikt. Hun ligger gjerne og betrakter folk med en bekymret mine helt til øynene går i kryss, og hun elsker å lage trutmunn. Vi ser ingen særlige likheter i noen retning enda, men mange andre ser både det ene og det andre.. Vi satser på at hun fortsetter å være god og snill, og ønsker oss masse fint vær så vi kan trille lange turer! Hun har ikke vært på besøk hos Mikael enda, men vi skal prøve så fort vi får det til. Jeg var der i dag, og det var godt å komme seg dit. Snakke litt med han, fortelle hva vi har opplevd siden sist.

Takk for alle hilsninger den siste uken, det varmer at andre husker en og tenker på en.

Klemmer fra Kristine med mann og barn.