Er du sint? Kjenner du hormonene koker? Her kan du skrive inn dine frustrasjoner med nick eller som anonym. Du kan ikke legge ut personopplysninger eller skrive innlegg som angriper brukere direkte med nick , og må følge de norske lover, men ellers kan du krangle i vei her :-)
Ps. Du går inn på eget ansvar! Ikke svar på innlegg som du mener bør slettes. Send oss en link til innlegget: moderator@babymedia.no
Dere som ikke er i stand til å jobbe,
08:48 16.05.2008
altså til dere late trygdesnyltere..
Om det er så umulig for dere å jobbe pga psykiske lidelser, ryggen, foten osv..Hvordan klarer dere da å vaske hus, lage mat osv?
Og ikke minst, hvordan klarer dere å ta vare på barna?
Ser det er mange som ikke kan jobbe, som ikke klarer en simpel halvtidsjobb en gang..Det er da jeg stiller spørsmålet om hvordan dere klarer alt mulig annet?
Om dere klarer å kjøre bil, hvorfor ikke bli postbud?
Om dere kan snakke i telefonen, hvorfor ikke jobbe som telefonselger?
Om dere kan sitte foran en pc i mange timer, hvorfor ikke jobbe med noe innen det?
Er dere virkelig så SYKE at dere ikke kan jobbe i noen timer om dagen så burde dere holdt sengen da, prøvd å bli frisk..
Eller er det latskapen som kommer?
På tide å ta i et tak?
Er det deilig å bruke dagene på kaffe, sull å ufornuft?
Det er sikkert ikke så helt enkelt å gå til en potensiell arbeidsgiver og si noe sånt som: I tre til fire timer daglig, det varierer når på dagen det er, og hvor lang tid sammenhengende det er, men til sammen blir det rundt regnet tre-fire timer, har jeg så lite smerter at jeg kan jobbe litt. Hjemmefra, helst.
Tror nokk nav kan hjelpe deg.
Synes virkelig synd på de som har det slik, kan ikke være enkelt å ikke klare å ta seg av barna sine, pluttselig få slike smerter at de ikke klarer å lage mat, gjøre husarbeid osv..
Slike burde jo ha hjemmehjelp.
Du har en sjarmerende optimistisk ide om nav. Det er heller unntaket enn regelen å få jobb om du er i den kategorien 3småkrapyl beskriver. De aller fleste arb.givere trenger nemlig en viss grad av forutsigbarhet.
Nå vet ikke jeg hvordan det er å ha det sånn, men jeg tror faktisk det er reellt at mange lever i et tilsvarende helvete som jeg beskriver. Problemet er at arbeidslivet ikke er godt nok tilrettelagt for folk med spesielle behov. Kanskje det at noen "slipper" å gå på jobb er akkurat det som gjør at de kan samle krefter til å hjelpe barna sine med leksene på ettermiddagen, være tilstede på et eller annet vis.
Når det gjelder psykiske problemer sier det seg selv at man ikke kan få en jobb som tar hensyn til at man enkelte dager har behov for å ligge under dynen i mørket en hel dag, andre dager er full i angst, atter andre dager gråter uten stopp og så videre.
Ja, mange kunne jobbet selv om de ikke gjør det, enig i den. Men det er da virkelig ikke opp til verken meg eller deg å dømme mennesker som er i den situasjonen. Mye rart som kan ligge bak hvert tilfelle, og selv om en og annen nok snylter på trygden behøver det ikke å gjelde alle.
Skjønner godt hva du mener, bare så det er sagt..
Men hva gjør de med disse psykiske problemene når det er barn der da? Kan jo ikke bare legge seg under dynen og gråte, det fungerer ikke slik så lenge det er barn der..Og da tenker jeg på barnets beste.
Tror mange er "sykere" enn hva de egentlig er..
Alle som klarer å gå hjemme med barn, vaske, lage middag, få besøk, dra på shopping osv om dagene kan vel klare en jobb også???
Hvis man kan gå hjemme med barn, vaske, lage middag og fungere som andre hjemmeværende vil jeg absolutt si at man også er fullt i stand til å jobbe, helt klart.
Har man alvorlige psykiske problemer bør man overhodet ikke få ha eneomsorg for barn, det er fullstendig uansvarlig. Da bør man enten ha en partner som er forståelsesfull, eller barna bør være hos den andre forelderen hvis man er fraskilt/separert/ har gått fra hverandre.
Du kan jo forsøke å se det fra denne siden: Hvilken arbeidsgiver er interessert i å ansette en som ikke er helt frisk?
Driver man en liten bedrift og en av de ansatte blir sykemeldt er det nesten økonomisk ruin. I verste tilfelle må bedriften ut med 17 dagers lønn pr gang personen er sykemeldt.
I tillegg får man problemer med å levere tjenester/varer til kunden til avtalt tid pga mangel på folk, noe som igjen skader bedriftens rennomè.
Veldig greit å sitte der på sin høye hest, og dømme andre for latskap og slabbedaskeri når man aldri selv har fått smake pisken!
Altså, alle kan bli sykemeldt..Barna dine kan bli syke osv..
Det er det ingen garanti for..
Jeg kan ikke slutte i jobben min for at jeg kanskje skulle få kraftige magesmerter en dag, vondt i hodet osv..
En skriver da ikke dette på en jobbsøknad:
p.s: mulig jeg må være hjemme en del pga ryggen min...!!!
Det er stor forskjell på å ha vondt i hodet en dag, og å ha slitt med kroniske smerter over flere år. Ja, for det tar faktisk flere år å bli uføretrygdet.
Det virker som du tror det er en enkel prosess dette her, og at alle med kroniske sykdommer ønsker å være dagdrivere.
Uføretrygd er ikke noe som bare dette ned i fanget på deg. Først er du sykemeldt et år, så rehabilitert også må du igjennom en mislykket omskolering før legen kan vurdere å be nav søke folketrygden. For å fastsette uføregrad og restarbeidsevne i forbindelse med søknad om uføretrygd, må søkeren via nav ut i en praksisplass i en utprøvingsperiode. Arbeidsgiver må da fylle ut et skjema fra nav. Det skal godt la seg gjøre å skjule sine skavanker i denne forbindelse.
Om utprøvingen fungerer kan nav feks være behjelpelig med lønnstilskudd i en periode, slik at man kan beholde jobben. Mens andre må ut på det åpne markedet.
Da er man igjen på cv/jobbsøker nivå. Etter innsendt jobbsøknad blir man innkalt til intervju, og det er ikke alltid like lett å bortforklare hvorfor man feks har 5 års datautdannelse og søker 40% stilling på et bibiliotek, samt flere års hull i cv'n pga sykemeldingsperioder. Du kan jo velge selv om du vil opptre overfor potensiell arbeidsgiver som uærlig overkvalifisert eller ærlig syk.
Alternativt kan man jo alltids starte sin egen bedrift, og satse bil og hjem(for de som har det), som deltidsuføretrygdet småbarnsforelder uten startkapital... Det er en dans på roser! Lykke til om det skulle din skjebne!
Eller det vil si - lat er jeg ikke! Jeg trener antagelig mer enn deg, for det må jeg for å holde sykdommene min under kontroll. Problemet er bare at etter en treningsøkt, så trenger jeg hvile i 3-4 timer for å komme til hektene igjen.
Det å utføre vanlige, dagligdagse oppgaver som å henge opp tøy, handle, lage mat koster meg langt mere krefter enn det jør folk flest. (Må du sette deg ned og ta pause flere ganger mens du henger opp ei trusevask?)
Ja, jeg kan kjøre bil. Men kan ikke fly ut og inn av bilen 50 -100 ganer om dagen. Dessuten går postbudene til fots her jeg bor...
Ja, jeg kan snakke i telefonen. På gode dager kan jeg til og med snakke uten å ta pustepauser midt i setningene.
Kunne sikkert jobbet med pc, hjemmefra, de dagene det ikke er regn, tåke, kuldegrader, vind, mye luftforurensning, bjørk-, grass- eller burotpollensesong, eller naboen maler, noen griller, eller jeg har møtt på noen som røyker eller har på seg parfyme... for da får jeg nemlig ikke puste!
Holde sengen er det siste jeg bør gjøre, for da blir faktisk lungekapasiteten min enda dårligere....
Kanskje du bør løfte blikket et lite sekund, og se at det å være syk rett og slett ikke er det samme som å være lat. Du har mye modning foran deg, og jeg ønsker deg en god reise inn i de empatiskes og reflekterendes verden, det kan vise seg å være et sted med mye nytt å lære...
.. og mens du venter på å lære å forstå, prøv dette: Ta på deg neseklype, putt et sugerør i munnen. Dette skal du nå puste gjennom mens du gjennomfører alt du mener at sånne late snyltere som meg skal klare... og du, når du blir andpusten på toppen av trappa, så kan du ikke ta ut sugerøret for å få igjen pusten. Lykke til!
Altså, av de som er tvunget til å gå hjemme pga kronisk sykdom av noe slag gjør det vel neppe fordi de ønsker det?
Er man ufør pga smerter i rygg, fot osv, så er det vel gjerne slik at man ikke klarer å vaske hus, gå på shopping osv osv.
Har man slike smerter kan det godt være at man kunne klart en halv stilling, men ville da ikke klart å ta seg av barna sine. Ville du ofret barna dine for å jobbe 50%? Bare et spørsmål.
Svært få jeg kjenner som er ufør bruker dagen sin slik du beskriver her, nettopp av den grunn at de er uføre. De klarer ikke.
Ang dette du sier om at kan man kjøre bil så kan man jobbe som postbud. Jeg skjønner at du aldri har prøvd yrke, det er nemlig ganske tungt. Det er mye bæring osv.
Dersom man kan jobbe som telefonselger så gjør man vel det. Men dersom man f.eks. sliter med ryggen skal det godt la seg gjøre da man sitter mye, gjerne på vonde stoler, og det lar seg dårlig kombinere med vondt rygg.
Om man f.eks. sliter med angst så kan det være en utfordring bare å gå i butikken for å kjøpe brød.
Det skal litt til før noen blir ufør, og det er gjerne en grunn til dette. Man blir ufør for å kunne klare å overleve.
Kan ikke tenke meg at noen blir ufør for å "late seg".
Stygt å si det HI, men jeg håper faktisk du får kjenne noe på psyka eller kropen selv en dag....det fortjener mennesker med den holdningen du har.
Har vært trygdet selv en periode, skal nå tilbake til full utdanning og skal i full jobb. Å gå hjemme var alt annet enn moro, men nødvendig ei periode. Hadde ingenting med arbeidslyst å gjøre. Og hvis man sitter apatisk i en stol hele tida så blir man jo bare verre, så husarbeid, internett, litt shopping, turer med ungene og det å ta seg av barn har holdt hodet mitt over vannet denne stunda. Hadde jeg lagt meg rett ned så hadde jeg neppe klart å kommet meg opp.
Så dette med å "holde sengen for å bli frisk" sier noe om dine noe manglende kunnskaper om mennesker og helse i hvertfall.
Jeg blir en smule trist over at slike som deg har barn, siden foreldrenes holdninger ofte smitter over på barna.
Hei Stine!
nå har du fått masse svar her fra folk med forskjellige erfaringer! Også svarer du så respektløst!
Da kan jeg bare parere med dette; Jeg synes det er synd at folk med så lav iq og innlevelsesevne som deg får barn, da det gjerne er både arvelig og sosialt belastende!!!
hehe... StineMarie + ræveren.
hvor går grensen for "burde og ikke burde få barn" da?
er det bare de med psykiskelidelser som burde lavær? eller alle de med arvlige sykdomer og handikap som burde lavær? hvor går grensa i dine øyne?
for meg virker det ut som om du kan lite om temaet og at du mangler noe ganske elementært, nemlig respekt for andre mennekser.
Nå ble jeg skikkelig sint. Du vil alltids finne en eller annen som kanskje "later" seg men å være ufør er ikke en dans på roser med alle møter søknader, legetimer osv.
Jeg er ikke ufør, mottar ikke et eneste bidrag men...jeg vil nok trenge det en dag. Jeg har en uvanlig sykdom som bryter ned binyrene og de er på vei til å kollapse. Livslang medisinering og jeg må gå rundt å være redd for å besvime for og da risikere å havne i koma.
Nå har jeg mitt eget firma fordi jeg tør ikke å bli ansatt i tilfelle jeg ikke orker en hel dag. Nå fungerer jeg kjempefint om 1 år kanskje ikke i det hele tatt. Hvorfor mange ikke klarer heltidsjobb er nettopp fordi man har barn og hjem - de går foran.
I tillegg har jeg hjertearytmi som gjør at hjertet mitt løper avgårde hvis jeg blir stresset - i mitt yrke og være ansatt passer det veldig dårlig.
De jeg kjenner har måttet gi opp karrieren sin, god økonomi, hobbyer for at de er syke og det tror du de velger for å få noen tusenlapper fra nav?
Jeg har rehabiliteringspenger og er under utredning for ledd og muskelsmerter.Jeg har også under en lenger peridode slitt med et voldsomt høyt blodtrykk og det tok ganske lang tid å finne en medisin som regulerte dette godt hos meg. Jeg har ikke fått lov av min lege å begynne å arbeide enda. Først må vi finne ut min status og så må man finne min kapasitet for arbeide. Om jeg muligens må omskolere meg eller om det funker for meg å arbeide innen det jeg er utdannet til på hel eller redusert tid. Jeg må ha en utplassering gjennom Nav til å begynne med ,for å se hvor mye jeg klarer.
Det å gå hjemme kan kansje på deg virke som en drømmesituasjon,og når man er det ved ferie ol så er det underbart, er enig i det. Når man er det under lange perioder mot sin vilje er det et mareritt. Jeg klarer å ta meg av barnen mine, og våre huslige pliker men bruker nok ganske mye mer tid på dette en andre og må ofte ta konsekvensene av det da jeg strekker meg for langt, med konstante smerter som få medisiner hjelper effektivt mot.
Mine smerter synes ikke på utsiden og jeg har blitt ganske flink til å lære meg å leve med dem. Når jeg har en shoppingrunde for å komme meg ut av husets 4 vegger og lufte hode og sinn. Så synes det ikke på usiden at musklene verker og at det er forbundet med smerter for å prøve en ny genser eller lignende. Men klær må en ha, inputt av andre inpulser må man også ha for å ha et fullverdig liv. Den inputen får de fleste gjennom sitt arbeide via kolleger osv. Den har ikke vi som er hjemme. Men må finne andre kilder for stimulans.
Jeg gleder meg som en unge til jeg kan ut å jobbe, og dit skal jeg forhåpentligvis også snart. Men så lenge mølla kværner og det er andre som sitter med fasiten for meg. Må jeg pent vente til diagnosen kommer.
Men alt dette driter du vel i for jeg trur ikke et øyeblikk at du ønsker å høre hvordan det fakisk kan være, du ønsker bare å kverrultre og dømme. Så du får bare forsette med det. Økt forsåelse får du bare om du ønsker det.
Jeg tviler sterkt...
Hun får håpe hun ikke får personlig kjennskap til feks posttraumatisk stress syndrom eller lignende ting som faktisk kan skje alle og enhver.
Har selv kreka meg til etter mange år med behandling for angsten og søvnproblemene....ble nylig erklært "frisk"...
hehe..:)
Kjære dere!
Uansett hvilke grunner dere har for å være hjemme så endrer ikke det mitt syn! Jeg har ikke sagt at ALLE er hjemme å later seg uten å ha en alvorlig sykdom.
Men jeg tror fortsatt at det er utrolig mange som er hjemme uten "grunn"..Og det tror jeg er pga LATSKAP, rett og slett.
Kan enda ikke skjønne hvilken sykdom som gjør at noen kan fungere helt fint på alle plan utenom akkuart det å jobbe..
En slik sykdom kaller jeg arbeidssky..
Tror også at veldig mange klarer å jobbe om de virkelig går inn for det.
Men så kommer jo spørsmålet, hvorfor jobbe når en kan gå hjemme å sulle?
Og en ting til:
Dere som får akutte smerter, ikke klarer å stå opp en morgen pga psykiske problemer osv..Hvordan praktiserer dere det mtp barna?
Men jeg er faktisk enig med HI i at det er en smule merkelig hvis man kaller seg fullstendig arbeidsufør, men likevel klarer å være hjemme med barn (altså droppe å ha dem i bhg), stelle i stand besøk, holde hus og hjem i orden osv. Fordi det er en fulltidsjobb i seg selv.
ja, men så vansklig som det er og bli regnet som ufør så kan jeg ikke se hvordan noen får til og bli det uten noen reel grunn. men selvsakt det fins jo dårlige leger og det fins jo sleipe folk.
men kan umulig tenke meg at det er mange mensker der ute som ønsker seg et liv uten jobb og egen intekt.
tror heller at det er grunner som ligger under som ikke vi vet om.
Sier jo noe om din manglende evne til å forstå hvordan ting henger sammen.
Har aldri had noen problemer med å stå opp med ungene mine, gjøre husarbeid, være sosial med familien. Men å handle på butikken har vært et helvete til tider når angsten har vært ille, jeg snakker om at man faktisk får hjerteklapp, hyperventilerer og i værste tilfelle enten kan svime av eller få akutt magasjau.
Angs, depresjoner, "nerver", tvangshandlinger osv kan gi seg fysiske utslag også, eller få folk til å "flippe" som de sier.
Sier seg selv da at man trenger tid, behandling og ikke minst NOE SOM HETER EMPATI!!! Hørt om det før kansje?
Viste du at noen av de aller fremste psykiaterene her i landet selv har psykiske lidelser og ikke klarer å gå på jobben hver dag selv?
Fysiske smerter har jeg fått erfaring med under svangerskap, skal jaggu har respekt for slike ting også. LIke ille begge deler.
Jeg er rimelig sikkert på at det er fåtallet av de trygdede som er hjemme pga "latskap". Men at flere kunne kommet seg i jobb hvis de fikk korrekt diagnose og rett behandling er en annen sak, der kommer helsevesenet inn.
Men hvordan klarer man da å komme seg ut med barna sine, hvis man får et illebefinnende når man går i butikken?
Som tidligere sagt er det et klart problem at arbeidslivet ikke er godt nok tilrettelagt for alle. I ditt tilfelle burde det f.eks være mulig å få jobbe hjemmefra hvis angsten er for stor til å møte kollegaer på jobb.
Mennesker med alvorlige depresjoner burde ikke være hjemme alene med barna heller, siden de for det første trenger hjelp og ro til å hente seg inn, og fordi alvorlig depresjon kan føre til f.eks psykose.
Skjønner godt at dette er et sårt punkt for deg, men jeg mangler ikke empati selv om jeg sier at jeg finner det merkelig at man makter å være hjemme med barn, holde huset osv, men ikke går på jobb. Spesielt tenker jeg da på mennesker som er arbeidsuføre på grunn av fysiske plager.
Har man noe annet valg enn å holde orden på huset og være hjemme med barn om man er psykisk syk, mener du, 3 små? Tror du man får dekket husholderske med mindre man er totalt sengeliggende? Er det et bedre alternativ å ta fra psykisk syke barna, mener du? Skal man tvangssterilisere psykisk syke?
Og jeg har stilt dette spørsmålet her før uten å få svar: Hvem kan og vil ansette en kronisk syk?!
Du forstår vel at psykisk sykdom ofte går i perioder og at man i de fleste tilfeller finner alternativer til hjelp fra feks slektninger, evt mannen sykemeldes i de dårlige periodene? Psykisk syke har også oppfølgning fra psykiatriske sykepleiere som kommer hjem og snakker med familien osv.
Og blir man akutt syk i butikken er det forhåpentligvis vitner der som kan hjelpe, mulig du selv er en av de som haster forbi om noen trenger hjelp, men alle er ikke sånn!
Nei, men barnehage er jo et veldig greit alternativ, f.eks:)
Skjønner ikke hvorfor du får for deg at jeg ikke ville hjulpet noen som fikk anfall i butikken? Har selv et nært familiemedlem som har vært virkelig, alvorlig psykisk syk - så jeg mangler ikke respekt eller empati for mennesker som lider av psykisk sykdom.
I noen tilfeller bør omsorgen tas midlertidig fra alvorlig psykisk syke eneforsørgere, siden de faktisk kan være til fare for barna sine.
Det må vel få bli opp til den enkelte om barnehage er det beste alternativet. Mulig noen blir bedre av å ha barna rundt seg. Det vil vel være bortimot umulig for en person uten psykisk sykdom å avgjøre det?!
Du nevnte at det var problematisk om man fikk anfall i butikken. Klart det er, da man er avhengig av hjelp fra ukjente, men det kan jo skje alle i en gitt situasjon.
Jeg kjenner flere psykisk syke eneforsørgere som faktisk er fratatt omsorgsretten for barna sine. Om det er til barnas beste vil jo graden av sykdom i vært enkelt tilfelle være med på å avgjøre.
Jeg har ikke nevnt at det er problematisk med anfall i butikken, det var Ugla som skrev at hun på sitt sykeste ikke en gang kan gå i butikken pga kraftige angstanfall, og at hun derfor heller ikke kan gå på jobb.
Finnes grader av alt....er utrolig hva som går når det kommer til ens egne barn. Og nei, når jeg har had en tøff periode så gikk jeg aldri på butikken alene. Jeg er såpass oppegående at jeg er i stand til å be om hjelp når jeg har trengt det.
Jeg har vært psykisk SYK ikke psykisk utviklingshemmet, det er faktisk en viss forskjell der. Ikke noe vondt om de som er psykisk utviklingshemmet, de forstår faktisk ofte mer enn andre når det gjelder enkelte ting.
Innenfor mine egen eiendom så har jeg følt meg helt fin, jeg er ute med ungene, tar av og til med meg laptopen...gjør alt som trengs i huset..underholder gjester osv..
hadde jeg funnet en jobb hjemmefra som jeg kunne tjent på så hadde det vært et alternativ, en jeg har lett, men ikke funnet noe seriøst som jeg hadde kompetanse og evne til.
BANK i bordet, min sykdom har gått minimalt utover barna mine. God økonomi har vi, et velfungerende forhold og en stor flott familie som støtter op, men i noen år så har jeg rett og slett vært satt litt ute av spill i perioder. ENDELIG er jeg kommet over kneika og har vært bra såpass lenge at legen har sagt at nå får jeg endelig lov å gjøre det jeg har lyst til igjen!
Og jeg kan understreke at det slett ikke er å gå hjemme å dasse i hvertfall!
Men jeg skal ta med meg mine erfaringer og bruke det til noe positivt yrkeslivet siden jeg skal innen helse og omsorg.
Jeg håper for all del dere ikke jobber i den bransjen??? Kan umulig tenke meg det i hvertfall ;-)
Jeg jobber med psykisk utviklingshemmede, så jeg kan skille mellom psykiske lidelser og psykisk utviklingshemming, ja:)
I ditt tilfelle skjønner jeg deg godt, jeg tror overhodet ikke at du har misbrukt trygdesystemet i det hele tatt. De fleste som er trygdet har svært gode grunner for det. Men det vil alltid være noen som dessverre utnytter systemet/ikke vil jobbe.
Ja, det vil alltid være noen som utnytter systemet, desverre. Jeg er fullstendig klar over det. Men det er faktisk færre enn man skulle tro. De som svindler mest av skattekronene er faktisk arbedidsledige på dagpenger som jobber svart på si....
Men tingen er jo den at man IKKE fungerer fint på alle plan.Ikke hjemme engang. Men man må lære seg å leve med kroniske sykdommer og mange har en noelune hverdag med medisiner og hjelpemidler til hjelp.
Det å være hjemme er også et arbeide.Problemt med de som har kroniske sykdommer er at de ikke klarer å ha 2 arbeider. Det hjemme og det ute. Derfor må man være hjemme og lære seg hvordan men best mulig skal leve med sine handikapp.
Selvfølgelig vil det være de som faker for å kunne være hjemme. Men jeg trur i mosetning fra deg ,at de er noen ganske få i det store bildet. De har du jo overalt.Også på arbeidsplasser finner du de som til stadight sluntrer unna og overlater arbeid på andre. osv,osv. At det finnes noen ulver , gjør ikke det til en helhetlig ulveflokk.
Hvis du har en familie, og du har en jobb, så får du beskjed om fra kroppen og legen din at du ikke greier begge deler. Hadde du da valgt jobben??
Nå vet ikke jeg med deg da, men familieliv dreier seg vel om ganske mye mer en vasking av hus?
Lære å jobbe trenger jeg ikke heller siden jeg vært yrkesaktiv siden jeg var 15 år og frem til for ca 3 år siden (fyller 40 i år). Vært en del studier imellom da.SÅ har det krøllet seg da ,og kroppen streiket.
Betyr det at jeg vil være hjemme med vond kropp? Neppe!! Jeg ønsker å være frisk og i arbeide. Og forhåpenligvis kommer jeg dit igjen. Om ikke frisk ,så kanskje i arbeide, litt ihvertfall. Men veien dit er lenger en jg trudde og tålmodighet en dyd. Imøtekommende og fordomsfri omgivels er ikke heller å forakte.;o))
Vel Stine, vi har sagt hva vi mener her, og du har neppe giddet å lese alle svarene!
Håper du vinner responskonkurransen i dag da. For er du seriøs er det virkelig skremmende om du oppdrar barn med så forkrøplede holdninger! Mer sannsynlig er det vel at du selv er et bortskjemt lite barn som har forvillet deg inn hit for moro skyld...
Ja, det er nettopp det som er meningen med uføretrygd! At alle skal jobbe så lenge de kan i den grad de kan...
Lykke til! For håpe fallhøyden ikke blir altfor stor for egoet ditt om det skulle ramme deg eller dine.
Og når eller hvis sine barn står i en situasjon hvor de ikke kan kan arbeide og må over på trygd??. Skal du disse ungene dine også da, hvis de får sykdommer som ikke er forenelig med arbeide. De vil nok føle lite støtte og omanke fra deg hvis de er oppveskt med at det er tull å bli kronisk syk, og hvis de får en sykdom som etter dine meninger ikke er legitime sykdommer så er de late??,
Vi har sagt våre meninger ettersom du spurt etter dem. Men du er jo ikke intressert i å høre hva som blir sagt. Hvorfor?? Jo for da må du slippe forestillingen din du har bygget opp rundt deg.Det kan være vanskelig å svelge kameler, jeg vet det.
Men jeg tror HI snakker om dem som ikke er reellt arbeidsuføre. Ikke om deg. Det er vel kanskje bare dimensjonene hennes som ikke er helt riktige, siden det sannsynligvis er langt færre som er reellt arbeidsuføre, enn uføretrygdede som egentlig er i stand til å jobbe.
Nei, jeg kan ikke stille meg bak henne, hvis du har lest mine kommentarer tidlig i tråden vil du se at jeg har kritisert henne. Fordi en person som kan fungere litt her og litt der i løpet av en dag ikke vil være i stand til å holde på en jobb, fordi ingen arbeidsgiver kan forholde seg til en arbeidstaker som kan jobbe ti minutter her, så en time senere på dagen, så tyve minutter osv, alt etter hvilke smertefrie perioder h*n har.
Men jeg er som sagt enig i at det skurrer litt når noen f.eks har så store smerter/ryggproblemer/whatever fysisk at de ikke er i stand til å være i noen som helst jobb, like fullt klarer å være hjemmeværende med barn, gjøre husarbeid og være sosial med andre.
Forskjellen er kanskje at jeg mener dette gjelder et fåtall, mens HI mener andelen er større.
Om mine barn havner i en situasjon som gjør at de absolutt ikke kan jobbe så skal jeg selvfølgelig støtte de..
Men moralen min er akkurat den samme, så lenge en får til alt annett så kan en også jobbe!!
Så lenge en får til alt annet SMERTEFRITT(psykisk og fysisk), så kan en også jobbe, mener du vel?
HI har bare et forklaringsproblem, damer... tror det er psykisk...
Men hvis legen sier til de om diagnosen deres , at du kan få til alt annet hvis du ikke jobber i tilegg fordi det blir for mye. Da støtter du de ikke lenger da?
Jeg håper virkelig ikke dina barn havner i den situasjonen at de blir syke engang da...jeg kommer fra en familie med særdeles høy arbeidsmoral. Min far har til dags dato aldri vært borte en dag fra jobb, ei heller min farfar før han måtte pensjonere seg et åer tidligere pga at farmor ble dødssyk.
Min mor ødela seg nesten, og jobber i dag nesten fulltid enda hun BURDE kutta ned pga slitasjeskader.
Men ingen av de har dømt meg, siden de vet hva jeg har vært igjennom.
Mulig du sitter å flåser og prøver å provosere, men visse ting bør man holde kjeft om.
Jeg tar meg ikke nær, men jeg forsvarer denne saken med nebb og klør siden jeg vet om så mange som tar dette tungt og som synes det er jævlig sårende.
Du viser en utrolig stygg holdning til medmennesker rett og slett!
SKAM DEG!
Tror nokk heller at folk blir flau i stedet for såret når de oppdager at de ikke er så syke som de skal ha det til!
Eller den dagen de oppdager at de virkelig er late, det som er så synd er at de sjeldent oppdager det!!
Har ikke sagt at alle er friske nokk til å jobbe, men mange er det JA!!
Nei, får henge i her og gjøre noe nyttig som HI her tydeligvis mener jeg slett ikke burde gjort siden jeg ER altså pr.dags dato fortsatt trygdet ;-)))))
Nemlig vaske gulva mine og stryke skjorter.... *gap skratt*
Mann i midten av tyveårene som grunnet prolaps i ryggen fikk erklæring fra legen sin om at han aldri noensinne ville kunne jobbe som servitør igjen. Han søkte derfor også om studierettet attføring, slik at han kunne få dekket utdanning uten å måtte ta opp studielån og jobbe på si.
Samtidig jobbet han ca 150% svart som servitør og daglig leder ved et selskapslokale hvor han......serverte!
Så da tok jeg en aldri så liten telefon til nav, må jeg innrømme:)
Helt klart misbruk. Men trur du dette gjelder flestparten? Flere her inne har forklart Stine "lille" sine sitausjoner , allikvel forblir hun ufin og fordømende over lag. Det beviser at hun er fordomsfull og ikke ønsker å se lenger en nestippen rekker.
(eller min teori, ønsket om å provosere;o)))
Er vel ingen her inne som er uenig at det finnes folk som misbruker systemet. Er egentlig enig i mye av det du sier krapylet, untatt den biten at om man greier husarbeide og å shoppe greier man å jobbe. Det kan ligge mye smerte i det husarbeidet og den shoppingrunden.
Jo, men nå snakker jeg om folk som fint klarer å være hjemmeværende med barn (altså ikke har barn i barnehage eller skole), klarer å gjøre husarbeid, komme seg ut og leve et liv som alle andre hjemmeværende kan. Men som ikke kan jobbe pga f.eks smerter. Den skjønner jeg bare ikke, fordi jeg personlig synes det er mye hardere arbeid å være hjemmeværende med små barn, holde huset osv, enn å jobbe samtidig som barna er i bhg.
Jeg tror det er fåtallet av kronisk syke med smerter som har barna hjemme...utover det første året i hvertfall, vel og merke hvis de FÅR en barnehageplass når barne er 10-12mnd gamle.
Vet de som venter på plass.
Og ja, jeg synes det er mere SLITSOMT å være hjemme med barn enn det er å gå skole/ jobbe og ha barna i barnehagen...helt klart.
For det første ja det er missbruk men hvordan i helvete kunne han jobbe 150% som servitør og i tillegg ta utdanning? Så den tror jeg ikke noe på. Hvis den manne klarte alt det fortjener lottogevinst!
Hvorfor er du så opptatt av dette? Dårlig erfaring med NAV? Tjener du så dårlig at du tror uføretrygd er mange penger? Haha. STakkars deg, da bør du virkelig søke andre jobber.
HI tror nok at hennes skattepenger dekker trygda til folk....en sannheten er nok heler at det toppen dekker en liten veibit, eller KANSJE en barnehageplass eller to.... Ler meg snart i filler...
Er ikke spesielt opptatt av dette jeg..
Sier bare mine meninger..
Har ingen erfaring fra NAV...
Og om jeg tror uføretrygde får mye penger? haha, etter alle innleggene jeg har lest så har jeg snart fått med meg hvilken dato de etterlengte trygderuskene kommer!
Så, Stine, det viktigste i livet er jobben?
Du ville altså valgt å jobbe, si 30% som er din restarbeidsevne, for å betale hushjelp og barnehage. Noe som øker din sykdomsfrekvens betraktelig, i steden for å være hjemme med barna, i en situasjon hvor sykdommen bedres!?
HI må jo være litt kort i toppen for å si det pent. Da kan jo jeg fortelle deg at jeg ikke har lyst til å dekke din andel ved legetimer. Ønsker ikke å betale ditt barns barnehageplass og hvertfall ikke din fødselspermisjon. Jeg skatter jævlig mye for å si det enkelt men man kan ikke velge hvem og hva pengerne går til. Og kunne jeg valgt ser jeg heller at de går til en attført enn en som deg.
moomy - han studerte ikke mens dette pågikk. Han søkte om yrkesrettet attføring, om han fikk det eller ei vet jeg ikke, men det ville da vært snakk om at han begynte å studere påfølgende høst.
Forøvrig kan jeg skryte på meg at jeg personlig studerer 150%, jobber 70% og har mer eller mindre eneansvar for barna våre fordi mannen min jobber mye og sent, så det hadde jo gått an om han studerte også:)
Hvordan får du den kabalen til å gå opp? I forhold til til til barna?
Får du lest nok?
Jeg skal trolig starte på sykepleien til høsten, deltid. Har tre barn og en som jobber endel lokalt fra neste uke av heldigvis), jeg slipper å jobbe første året i hvertfall. Men det er veldig viktig at jeg får toppkarakterer også slik at jeg kommer meg videre og inn på Jordmor studiet når den tid kommer.
Regner med at man må virkelig ha mange poeng for å komme inn der.
Det sjeldent jeg lar meg provosere av slike innlegg, men denne gangen bare må jeg svare..
Du viser uvitenhet.. Det er ikke slik det henger sammen.
Jeg jobber fullt nå, og har gjort det hele tiden. Jeg har mange men etter en kreftsykdom.. Sliter mye med smerter grunnet dette. Har presset meg til jobb i årevis på tross av dette. Nå må jeg innse at jeg ikke makter¨å arbeide fullt og skal ned i 60% stilling med velsignelse fra leger og nav og hele bunten.
Jeg klarer fint å ta meg av hus, hjem og barn. Det er ikke det som er problemet. Jeg synes ikke det er rettferdig å bruke meg selv opp på jobb slik at jeg ikke har noe igjen å gi hjemme. Det er tross alt dem som er viktigst...Jeg synes ikke dette er er kjekt og skulle gjerne vært erfaringene mine foruten.
Det som er trist er at du som er så heldig å være frisk og rask og kan arbeide, dømmer andre nord og ned av grunner du viser lite innsikt i..'
Jeg kan prate i tlf, jeg kan kjøre bil, men jeg er utdannet lærer og har lyst å arbeide som det
. Ikke driver jeg med mye kaffe eller sull, heller...
Gjesp..
For min del har jeg i grunnen diskutert dette ferdig..
Du leser jo ikke hva jeg skriver uansett..
Si er ikke ALLE her, men en god del JA!!
(som ikke jobber men fint har klart det,osv!!!)
Men uansett, trygdesnyltere eller ikke..
Late eller ikke,,
Noe må det jo være for at en ikke jobber!!
