DinBaby.com

det har vært noen tøffe måneder siden februar. mannen min mistet jobben og jeg har prøvd å jobbe det jeg klarer for at vi skal overleve. (er student)i tillegg har jeg eksamen i juni som jeg prøver å lese på. beibien kommer tidlig i august og trenger masse. vi mistrives på plassen vi bor på siden vi ikke har noen venner her i det heletatt. i sommer hadde vi en super plan. vi skulle reise ned til hjemplassen hans. der skulle han være med faren å jobbe i sommer.da hadde vi muligheter får å låne bil å ta oss småturer i blant. familien hans kommer hjem dit, og jeg har en av mine aller beste veninner der nede. endelig skulle vi få en ferie. et avbrekk fra alle bekymringer, og samle litt krefter til beibien kommer. men så dukket det opp en jobbmulighet inærhetn av der vi bor. ingen garanti om fast jobb til høsten, kun sommerjobb. da må han jobbe hver dag hele sommerferien og vi får ingen mulighet til å reise nedover til hjemplassen hans. i et desperat håp om at han kansje kunne få en fot innafor firmaet å få fast jobb til høsten slik at vi hadde en økonomisk sikkerhet når beibien kommer takket han ja. nå gråter jeg bare hele tiden. tanken på å være stuck her hele sommeren, ikke få treffe vennene mine og frykten for at han ikke skal få jobb til høsten ødelegger meg helt. alt føles helt grått å trist. noen som har opplevd noe av det samme her? eller har noen oppmuntrende råd? hormonene raser jo her så jeg tar sikkert på vei for ingenting, men akkurat nå føler jeg meg helt alene... *sukk*