DinBaby.com

Skal være enig i det at mange som sliter med depresjoner ol. kommer bedre utav det hvis de kommer seg i jobb igjen ja, men da må apparatet rundt for at de skal klare å komme seg ut i jobb også fungere.
Greit å undre, men problemet er veldig sammensatt.
Det har faktisk de siste årene blitt vanskeligere å bli uføretrygdet, reglene er strammet inn og få får i dag uførepensjon, tidsbegrensa ufør er mere vanlig og flere kommer seg tilbake i jobb på sikt også.
De som ER kronisk syke og ikke har noen mulighet har det betydelig bedre her enn de ville had det i USA vil jeg tro.

Det norske samfunn har mye å jobbe med i årene framover der det stadig kommer til å bli en skrikende mangel på kvalifiisert arbeidskraft i enkelte yrkesgrupper, særlig helse og omsorg, og trolig i skolen/barnehagene.

Noen grupper synes jeg skal få mere fred, mens andre kansje trenger en vennlig dytt i rett rettning på RETT måte....de skal ikke "piskes" i utdanning/jobb...men ting bør legges til rette, de må bli flinkere til å sette korrekt diagnose, korte ned ventekøene i helsevesenet ( jeg vet om psykisk syke som venter i måneder på å få behandling av psykolog og psykiater feks.

Jeg er enig med mye av det du sier, men det som er rart er at det er snakk om å "piskes" ut i jobb. Det burde vært en større selvfølge at man skal jobbe syns jeg. Det er så mange som snakker om at man må ikke slite seg ut, man må ta det med ro, sykemelde seg hvis man har det litt ubehagelig, sykemelde seg hvis man er litt stresset osv. Man sykemelder seg jo for alt! Terskelen for hva man skal tåle har blitt så utrolig lav, og det kan faktisk føre til psykisk sykdom. Det å presse seg selv litt fører til å føle seg mer i kontroll av seg selv, og det er en beskyttende faktor mot psykisk sykdom. Mennesker trenger også å føle at andre har en forventning til dem, og den følelsen får man ikke når man mottar penger for ingenting...

Blir for dumt å sammenligne med USA. Jada, folk har mye høyere terskel for å sykemelde seg. Fordi de da kan få sparken fortere enn svint, fordi de ikke vil ha råd til å forsørge seg selv og familien på noen som helst måte med "social welfare" osv. Da går man heller på jobb uansett hvor syk man måtte være, smitter andre og ødelegger kroppen sin ytterligere.

Klart at alle her inne ville tvunget seg selv til å jobbe uansett hvor syke de var, hvis deres barns liv ville avhenge av det (i bokstavelig forstand, hvor alternativet er å bo på gata, ikke ha råd til legehjelp, mat, klær osv). Heldigvis har veldferdssystemet kommet veldig mye lenger enn det her til lands.

Det blir helt korrekt å sammenligne med usa. Arbeidstakere kan ikke få sparken fortere enn svint, det må foreligge saklig grunn. Hvis ikke, så kan arbeidsplassen blir saksøkt, og det vil jo de fleste unngå... Jo, de KAN forsørge seg på social welfare, og mange gjør det. Staten i usa sørger da også for at alle får legehjelp og mat, så argumentene dine stemmer ikke helt med virkeligheten.

Det som er bra, er at trygden ikke er så høy, slik at færre blir fristet til å utnytte systemet (selv om mange likevel gjør det). Greia i usa er at det er i langt mindre grad AKSEPTERT å være syk. Og mennesker i usa går da ikke rundt med ødelagte kropper grunnet for mye arbeid? Tror du mennesker er mer smittet på arbeidsplassen der borte enn de er her?

Jo men hvem er vi andre til å avgjøre hvem som burde komme i arbeid eller ikke? Åh jo det blir feil å måle med et land som USA, samfunnet vårt likner ikke mye på de fleste samfunnene i statene. Gratis lege blir for dumt å påstå da familier blir gjeldsslaver hvis et medlem må opereres. Der må folk pr d.d også adoptere bort sine barn fordi de ikke klarer å forsørge sine barn av ulike grunner. Burde vi strebe mot det også?

Fordi jeg mener at vi burde strebe etter noen aspekter ved et samfunn, betyr langt fra at jeg mener at vi burde strebe etter alle aspekter i et samfunn.

Jeg syns at vi må få høyere kollektiv arbeidsmoral. Vi er altfor selvsentrerte, og har altfor lav terskel til å bli hjemme og "ta vare på oss selv".

Et annet problem er at leger føler seg presset til å sykmelde, for hvis ikke så bytter pasienter til en annen lege som er villig til å sykemelde. Det har vært flere tråder her inne på dib og bim der brukere har fortalt at en lege ikke ville sykemelde dem, og da fikk de beskjed om å bytte lege. Husker på bim så var det en som var gravid, og hun sov mye dårligere. Hun gikk til legen og ville sykemelde seg fordi hun var trøtt, men legen ville ikke. Da var det stor enighet om at hun burde bytte lege. Det verste er jo at det sikkert ikke tar lang tid før hun finner en som er villig til å sykemelde henne på dette tynne grunnlaget. Jeg syns at det er sykt, både for samfunnet, og den enkelte som ikke lærer å takle den minste motgang

Jo men hvem sitt ansvar er det? Selvfølgelig arbeidsgiveren som må få sine ansatte til å bli lojale, ivrige og føle seg viktige. Jeg har aldri fravær på mine ansatte. Hvorfor det? Jo fordi vi jobber i team, alle føler seg like viktige og har ansvar for sin del. Når vi gjort ting effektivt drar vi gjerne ut å spiser eller drar på en weekend som de selvfølgelig blir spandert på.

Faren min drev en stor bedrift med mange 100 ansatte og hadde lavest sykefravær i kommunen under 10 år. Var han en sjefete mann - nei. Han har stor respekt for mennesker og viser sin tillit og skryter av sine ansatte. Jeg har lært mye nyttig fra han.

Det hjelper ikke noe å skulle sende ut uføre i jobb eller stramme reglene. Grunnlaget må bygges fra dag 1 på arbeidsplassen!

Arbeidstakere har langt fra det samme rettsvernet i USA som i Norge.

Har du bodd i USA? Har du sett hvordan fattige i USA lever? Har du sett familier som lever på velferdspenger, som ikke har råd til tannlege, medisiner, operasjoner, ordentlig bosted osv?

Vel, det har jeg. Og jeg skal love deg at du tar stygt feil når du sier at man fint kan leve på velferd og forsørge barn.

Det er vel ikke uten grunn at jeg sammenligner med usa, ja, jeg har bodd der. Jeg har sett familier som lever på welfare, og de har det trangt økonomisk, men de greier seg.

Hver kurv har minst ett råttent eple, klart det ville være naivt å tro at det ikke finnes trygdesnyltere i "velferdsstaten"!

Jeg er en av de som har vært sykmeldt i snart ett år pga depresjon. Og jeg hadde ikke hatt det bedre med å være på jobb. For meg var det faktisk jobben som var ett av problemene.
Men legen min har vært helt fantstisk, han har hatt full forståelse av hvorfor jeg tilsutt ble sykmeldt. Men jeg har selv tatt initiativ til å komme tilbake til arbeidslivet. Først på utplassering på en annen arbeidsplass, så sa jeg opp jobben min mens jeg fortsatt var sykmeldt. Sykepengene får jeg beholde i 12 uker etter oppsigelsen min, det fikk jeg vite av NAV. Etter den tid får jeg arbeidsledighetstrygd, om jeg ikke har fått fast jobb.