DinBaby.com

Er han klar over hvordan du føler det? Hva sier han til det?

Han er klar over at jeg føler at han ikke tenker på meg når det gjelder den friheten sin, for han jobber mye og tar seg "fri" fra oss når det passer ham. Mens jeg er hjemme med minste barnet hele dagen, og har aldri noe tid for meg selv. Det har bedret seg litt i det siste, men i dag fikk jeg en skikkelig knekk.

Jeg har tenkt å ta det opp med ham senere, men jeg er nesten helt sikker på at han kommer til å bli sint på meg pga. det. Typisk ham.

Men jeg er nødt til å spørre, er det rart at jeg reagerer her, eller er dette helt normalt å kunne gjøre?
Hva om jeg hadde sagt, nei jeg liker heller ikke 17. mai. Jaja, da blir det ikke noe feiring på barna. Man gjør da ikke sånt?

HI.

Barna fikk jo en fin feiring uansett....du underminerer også alle aleneforeldre der ute, virker som om en ikke kan ha en koselig 17.mai med mindre begge foreldre er tilstede og smiler lykkelig fra øre til øre. Unnskyld meg, men lever du i Disneyland eller?? Og jeg skjønner godt at mannen din vil ta seg fri - han skulle tydeligvis på jobb i dag, er det da så skrekkelig at han får hvile fremfor å traske rundt med to unger i timesvis? Det går an å sette seg inn i hans situasjon også!

Jeg skulle kanskje ha skrevet ang. det.
Jeg underminerer absolutt ikke alle aleneforeldre. Det var faktisk noe jeg tenkte på også. Forskjellen er at jeg er ikke alenemor, og vi skulle være en familie sammen. Det hadde selvfølgelig vært noe helt annet om jeg hadde vært det.

Han skulle egentlig jobbe tidligvakt og vi måtte ha vært alene. Men så fikk han byttet sånn at han begynte sent istedenfor, og da sa han det var jo bra det, for da fikk vi feiret sammen. Og så svikter han. Forstår du ikke at det er sårende?

Og grunnen til at han ikke orket og heller ville sove, var at han drakk i går...så jeg skulle i grunnen ønske at han måtte jobbe tidlig istedenfor, for da hadde jeg sluppet at han sviktet oss...
Selv om barna hadde det fint, lurte de jo på hvorfor ikke pappa var med, det var jo noe vi hadde planlagt. Jeg lar jo det selvfølgelig ikke gå utover barna og lar dem ha en dårlig dag pga. det som skjedde.

HI.

Hun underminerer ikke alenforeldre for det om hun synes det er trist å feire 17. mai uten mannen! Hvis man er sammen så er ikke familien komplett når en er borte. Hvis man er enslig, så er familien komplett når "bare" mor/far er der.

Synes det var en veldig merkelig ting å si..?

Er man alene legger man opp livet deretter.
Hun har en mann og kan forvente andre ting.

Helt tullete å si at hun "underminerer aleneforeldre". Man forholder seg til det man har. Er man en familie men mamma og pappa, så forventer man også at slike dager prioriteres for barnas skyld.

Det høres egoistisk ut, enig i det. Alle trenger tid for seg selv, men 17.mai er ikke dagen å velge. Jeg hadde blitt såra og forbanna, iallfall hvis vi hadde planlagt dette sammen og han likevel ikke ville.

Spørsmålet du stiller til sist i innlegget ditt kan være en fin innfallsvinkel når du snakker med han. Hva vil han at barna deres skal oppleve og på hvilken måte vil han sørge for at det skjer? Jeg tror det er viktig at han er delaktig og tar ansvar. Vanskelig å vite hvordan du får han til å ta ansvar, kanskje?

Rart at han blir sint hvis du forteller han hva du føler... blir han høyrøstet eller gjør han noe mer?

Han blir høyrystet men blir ikke fysisk hvis det var det du tenkte på. Men han har bedt meg holde kjeft et par ganger fordi han ikke "gidder å høre på det dritet mitt". Veldig koselig.
Her kommer bare de negative sidene fram, men han er en fin fyr altså. Og vi har det stort sett bra.

Jeg gir ham frihet også, det er ikke der det ligger. Men f.eks hadde vi barnevakt i går til kl. ett. Istedenfor å være takknemlig for at vi faktisk fikk barnevakt, så var han sur fordi det ikke var lengre. Så han ser så feil på tingene.

Han liker ikke 17. mai fordi han har et dårlig forhold til faren, som nærmest spionerte på ham da han var liten (han hadde besøksforbud.) Så jeg forstår ham der.
Men da tenker jeg jo litt som du sier. Vil han ikke at barna skal se tilbake på 17.maiferingene med glede, og huske at det var skikkelig kvalitetstid med familien?
Takk for tipset om å bruke det spørsmålet.

HI.

Nå fikk jeg enda mere lyst til og droppe 17 mai. Se på alle som er lykkelige og foresket. Jeg for min del gikk i tog og var deprimert.. Er på sånne dager det er trist og være alene.

Jeg skjønner godt hva du mener, og føler med deg.
Men forstår ikke du også at når man har en avtale, og en familie å feire sammen med, er det utrolig sårende når pappaen i huset dropper en sånn dag fordi han selv vil sove og slappe av?

HI.

Det med menn og friheten er en rar ting... Her også har min mann "tatt" seg friheten til å dra å gjøre sine ting, mens jeg måtte be om "lov" til å dra ut... Helt til jeg satte meg ned med han og fortalte akkurat hvordan jeg hadde det... Han gjør det bare helt naturlig, går og kler på seg og forsvinner for å gjøre det som han har lyst til, mens jeg får dårlig samvittighet for å la dem være alene uten å hjelpe til. Men har sagt fra.. Han ble sint først, men så fikk han tenkt litt over det.

Virker som din mann er fjorten hakk verre enn min da, og jeg skjønner utrolig godt du er skuffet.. Han satte seg selv og fest og soving foran en dag som er ungene sin, noe som for meg er uforståelig! Greit det er gøy med en fest nå og da, men man må faktisk tenke, og han har et stort ansvar som pappa på en slik dag!! Å bli forelder betyr å prioritere annerledes, å gjøre valg som kanskje ikke er det man har mest lyst til selv der og da, men som er til ungene sitt vel...

Han trenger en solid tupp i baken sier nå jeg, og en klar beskjed om at dette godtas ikke lenger!!! Du må stå på ditt, ellers vil han jo aldri skjønne noe som helst... Er utrolig lei meg på dine vegne nå faktisk for jeg kjenner jeg ble sint på han!

Takk for svar.
Jeg har gitt beskjed til ham, men det hjelper ikke sånn egentlig. Jeg føler det på akkurat samme måten som du skriver. For ham er det liksom ikke noe problem å dra ut i firetiden og komme hjem om kvelden/natten, mens jeg kunne aldri gjort det samme, for jeg føler meg f.eks. "må" være hjemme når det er leggetid, det er jo tross alt to barn....
Det er utrolig vanskelig. Jeg sier at han gir av seg selv det han kan gi, og da høres det jo ut som om han ikke har mer å gi til oss. Men jeg syns det er grusomt. Han "dumper" familien sin av egoisme.
Må legge til at vi var sammen i går og ute like lenge, så det er ikke sånn at han hadde større "rettigheter" til å bli liggende enn jeg hadde.

Jeg er helt enig med deg i at han har et stort ansvar som pappa på en sånn dag. Kanskje min skulle ha gått i lære hos din da, når det gjelder forståelse.

HI.

Jeg ville bare si at mannen min gjorde det samme, og jeg gråter fremdeles når jeg tenker på hvor mye han ødela. For å si det slik så har jeg blitt alenemor nå.

Sendte inn litt for fort her. Var selvsagt andre ting enn 17.mai som var problemet, men det var sånne ting som fikk begeret til å renne over slik du sier selv. Så ville bare sende deg en klem, og håper at dere får løst problemene deres.

Det var trist å høre.

Men jeg forstår det. Det har vært mye greier her også, men ingenting har føltes mer som et svik enn dette. Det høres kanskje rart ut, men jeg er virkelig såret. Klarer ikke å forstå hvordan det er mulig å "melde seg av".

HI.

akkurat sånn var min x, far til mine barn!!

ikke godta dette, er jo hans barn også, å like mye hans "fordømte" plikt å gi barna en fin dag!!

Uff skjønner at det sårer. Dager som barnas bursdager, 17. mai og julaften er familie dager, og er utrolig dårlig og selvsentrert hvis han ikke kan sette barna sine før seg selv, spesielt på slike dager.

Jeg og jenta mi har også vært alene idag, men det er fordi mannen min jobber og da er det andeledes. Vi spiste en ordentlig familiefrokost før han måtte komme seg ut av døra.

Og nå kommer han snart hjem med middag til meg og han selv. Jentungen sover jo, klart det er jo kjedelig at han ikke kan feire hele dagen med jenta vår men det visste vi når han søkte jobben så er greit.

Men å ikke ville se barna sine gå i tog fordi han ville sove, det er utrolig dårlig.

Takk for svar, det er på en måte godt å høre at det ikke bare er meg som reagerer.
Jeg skal ta det opp med ham, men jeg hater å gjøre det. For jeg kjenner reaksjonen hans alt for godt:-(

HI.

Er så leit at du gruer deg til en slik konfrontasjon fordi han blir sint!! Er så utrolig unødvendig! (jeg skrev et innlegg om å tuppe han i rumpa lenger opp her)... Klarer han overhodet ikke å se selv sin egen rolle i sine barns liv? Har spekulert masse på dette siden jeg leste innlegget ditt og svarte deg første gangen, og blir bare mer og mer oppgitt og sint for at noen er så utrolig egoistiske..

Ønsker deg bare veldig lykke til, oppdater gjerne her hvordan det går, for nå har jeg bare enda mer vondt av deg!

Takk igjen. Jeg kan gjerne oppdatere.
Ja, det er leit. Det er utrolig trist. Men jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre.
Jeg tror nok jeg kunne klart meg uten ham sånn sett. Men jeg elsker ham dessverre. Jeg har hatt maaange runder med meg selv ang. dette. Og jeg vil jo ikke være uten ham. Jeg vil at han skal forandre seg på de punktene, men jeg vil ikke ha en annen istedenfor. Så det er vanskelig.

Takk for at du svarer meg. Det hjelper å blåse ut litt når man har det tøft.

HI.

Dette minner veldig om en del tråder som har blitt skrevet i det siste, men da med nick, og opplysnigene om barn stemmer ikke helt (skjønner godt hvis du "trikser" litt)

Hvis du er den samme må jeg bare si at hvis ikke begeret har rent over for deg for lenge siden så må det være noe galt med deg. Mannen din er IKKE en ålreit fyr! Jeg forstår ikke din definish\jon på en fin fyr! Slutt å lag unnskyldninger for han!

Hei. Jeg har ikke skrevet noen innlegg med nick ang. mannen min, så det er nok ikke meg.
Har skrevet noen innlegg ja, men da anonyme.

HI.

Det første som slår meg er at mannen din virker veldig umoden.
Er han kansje veldig ung? Eller har han ikke den "unnskyldningen" ?
Mannen min hadde noen negative sider ved seg når han var yngre, og jeg var på vei ut av forholdet.
Heldigvis for oss innså han at han måtte legge om kursen i tide og vi har nå vært sammen i nærmere tjue år.
En vesentlig forskjell på min og din mann er at han aldri var egoistisk slik du beskriver din mann.
En fin leveregel jeg har er at livet er kort, ikke kast det bort på ting / mennesker som ikke fører noe godt med seg eller som tilfører deg noe.
Mannen din vil dessverre mest sannsynlig ikke forandre seg, så mitt råd vil være å tenke nøye over hva som vil gjøre deg lykkelig og ta det der ifra.

Åh, jeg skal love deg at jeg har tenkt. Jeg har tenkt meg både grønn og blå og jeg holder på å bli smårar til tider.
Problemet (ja, det er et problem) er som skrevet tidligere at jeg elsker ham noe helt enormt. Dusten min. Jeg elsker ham virkelig. Jeg har "kastet ham ut" tidligere, men vi ender alltid tilbake til hverandre.
Det er så utrolig vanskelig og vondt.
Jeg ønsker å være LYKKELIG. Jeg ønsker å kunne si hva som helst til ham uten at han blir sur pga. at jeg snakker på en måte han ikke liker, eller en måte som ikke passer ham der og da.
Han vil nok ikke forandre seg. Og jeg klarer ikke å være alenemor i et forhold egentlig, for det sliter utrolig mye på meg psykisk. Men jeg orker ikke å være uten ham heller. Absurd og teit? Ja. Realiteten? Dessverre ja der også.

Livet ER kort ja, men jeg vil ha ham. Jeg vil at han skal forandre seg og være den drømmen jeg trodde han var... Optimismen lenge leve...

HI.

Han er forresten 24 år. Det er jo ungt, men jeg føler det er på tide å vokse ut av egoismen?

HI.

Han ligner på mange måter på samboeren min... Hvis jeg prøver å ta opp ting med han, ender det med at han blir sur på meg.

Men.... han var iallfall med ut på 17.mai i dag! Han hadde fått en meget sur samboeren om han hadde droppet det!! Vi går allerede til samtaler på familievernkontoret, og jeg har sagt til han at jeg ser på det som vår siste sjanse.

Problemet mitt er at han ikke oppfører seg slik at jeg har det bra, men han har for mange gode sider til at jeg vil forlate han. Så jeg er veldig i tvil om jeg skal bli eller gå. Men hvis han bare kan forandre litt på de sidene jeg ikke liker, så håper jeg jo at vi kan få det til å funke. Men.... han hadde aldri satt seg selv foran barnet vårt på den måten!! Så din er nok verre enn min!

Men har dere prøvd familierådgiving? For oss funker det bra, og der klarer vi å snakke uten å krangle. For han trenger jo tydeligvis å høre hva du mener om oppførselen hans, og klare å ikke bli sur for det!

Lykke til!!

Du skriver at du har "kastet ham ut" tidligere, vel da vet han jo at han kan dure i vei akkurat som han vil.
Du tar ham jo tilbake alikevel.
Han er altså 24 år, da skal de aller fleste ha ristet av seg de siste umodenhetene sine.
Jeg vil råde deg til å pakke sakene dine og dra.
Du er ennå ung, ikke la denne tufsen få enda flere år av livet ditt.
Jeg forstår at du elsker ham, men han gjør deg jo ikke lykkelig!!
La barna dine og deg selv få sjangsen til å leve i en familie der alle er like viktige, om det bare er deg og barna eller om du etter hvert finner en som vet hvordan en familie skal være.
Mannen din er nok ikke ham.

ganske kjipt av han da, siden han faktisk byttet vakt for at dere skulle være sammen!! håper du får tatt det opp med han på en ok måte, at han slkønner at du trenger alene tid du og.
her funka det med noen dager /en uke hvor pappa'n hadde ansvar for mini og alt hjemme, mens jeg jobbet (mini er bare 6mnd, så blir litt annen situasjon enn deg) han skulle lage middag og "stelle hjemme" sånn som jeg gjør til daglig.. for å si det sånn så ble han ganske sliten!!


håper han får skikkelig dårlig samvittighet for å skulke en familiedag!!!

Synes det var lavt gjort av han. Jeg hadde sannsynligvis klikket og kledd på mannen min og slept han ut i tog. Gikk ikke det så ville jeg dratt alene med barna, mens han da var på jobb på kvelden ville jeg pakket veskene hans så kunne han være varsågod å flytte. Å ikke være delaktig for barnas skyld en sånn dag er å være en dårlig forelder. Å regne med at du fikser og stiller opp er å være en dårlig mann.

Man ska ikke kaste bort livet på noen som ikke respektere deg. Det gjorde jeg alltfor lenge, kom meg bort og fikk meg en drømmemann:-)

Hei.. "rumpetuppern" fra lenger oppe her igjen.. Hvordan går det med deg??Fått tatt det opp eller tenkt noe mer siden sist??

24 år er absolutt gammelt nok til at han skal være i stand til å skjønne hva famile og ansvar betyr.. Og er han ikke i stand til det nå, skjønner ikke jeg hvordan han plutselig skal bli det senere..

Du gjentar flere ganger her at du er veldig glad i han, og det er jo noe man ikke kan bestemme over. Men hva med å prøve rådgiving?? Som noen over her gjør.. Vil det gå?

Fy faen jeg hadde klikka!!!Hadde ALDRI godtatt det!!Jeg godtar ikke at min snakker dritt om høytidsdagene en gang!!

Det er gøy for barna!!

er du her HI??? Venter spent på svar om du har konfrontert han eller om du har noe annet i tankene...

Hei alle sammen, og takk for engasjement..

Jeg har ikke tatt det opp med ham enda. Han har ikke vært i form i dag, og vi har i grunnen omtrent ikke snakket sammen. Men jeg kjenner det ligger og gnager skikkelig inni meg, og jeg tenker mer og mer på om jeg fortjener dette her. Om det er helt greit at han ber meg slutte å komme med ekle kommentarer fordi jeg spør om han kan ta av playstationen når jeg og barna kommer hjem etter å ha vært ute i flere timer for at han skal få slappet av...

HI.

Han høres virkelig ut som min x - og jeg er glad for at vi aldri noen gang fikk barn sammen... Nå hadde vi mange andre problemer også, men hans manglende deltakelse på familiedager, bursdager, selskaper osv. i både sin egen og min familie var en av de grunnleggende årsakene til at jeg gikk fra ham.
Snakk med mannen din om dette, forsøk i alle fall, og hvis han bare avviser deg, så prøv å søke råd hos noen andre før du gjør noe drastisk. Men tenk likevel nøye igjennom hva dette har å si for barna dine.

Hei. Det er utrolig trist at du og barna opplever dette, men hvis det er noen trøst er du ikke alene. Min eks var sånn, jeg følte meg mer som hushjelpa og dagmamma for hans barn enn hanskone!! Jeg klarte det ikke i lengden og forlot han etter 7 år. Det er en ydmykende følelse å ikke bli lagt merke til og respektert. Dette skal du ikke finen deg i!! Den dagen man lever som alene-mor, er man faktisk dette. Jeg følte det som en befrielse å komme meg ut av forholdet med han. Jeg hadde ikke selvtillit og han overbeviste meg om at jeg ikke kom til å klare meg alene, men til slutt så tenkte jeg at det iallefall ikke kunne bli noe verre... Etter jeg forlot han føltes det som en tenåring hadde flyttet hjemmefra! Jeg fikk plutselig mindre klær å vaske, mindre mat å lage og slapp den sårende kranglingen om alt som ikke var bra nok for han. Alt dreide seg om hvordan han hadde det, jeg og barna betydde liksom ikke noe. Det er ni år siden jeg flyttet fra han, og tro meg når jeg sier det var riktig i vårt tilfelle. Du må kjenne hva du vil med livet ditt, det skal ikke være nødvendig å be om at du har en mann som bryr seg om deg og barna. Det skal komme av seg selv. Hvis dere får til å komme gjennom dette uten at det medfører brudd er det veldig bra. Selv om det var riktig for meg å bli alenemor den gangen, er det IKKE sikkert at det er riktig for deg. Ta egne valg og sett grenser for deg selv ang hva du finner deg i. Hvis disse grensene stadig blir tøyd bør du nok vurdere livssituasjonen din grundig. Husk at et brudd ikke nødvendigvis betyr verdens undergang, men still et viktig krav før du finner deg en ny: Finn en som fortjener deg!! Det finnes to typer mannfolk- de som TAR og de som GIR...

Uansett, lykke til.

Hilsen Sykepleier.

Tusen, tusen takk for langt svar, Sykepleier.
Mine grenser blir tøyd, det er helt sikkert.
Jeg vet ikke hvor ofte jeg blir kalt både det ene og det andre fordi vi har en diskusjon. Kan nevne ting som drittkjerring, psykopat, brødhode, idiot, fittekjerring osv. Og jeg godtar det jo tydeligvis. Her om dagen våknet han sur, og det gikk utover meg hele dagen. Han ba meg holde kjeft bare jeg prøvde å åpne munnen, og ga klar beskjed om at jeg rett og slett bare irriterte ham. Og da hadde jeg ikke gjort noe...

Husk at jeg bare påpeker det negative og ikke positive med ham her.. Han har gode sider også, og jeg klamrer meg fast til de gode stundene vi har. Jeg elsker ham som sagt, og jeg hater at jeg gjør det. Jeg skulle ønske følelsene mine for ham var død. Jeg blir helt dårlig av tanken på at han skal finne seg en annen..
Ikke minst vil jeg ikke utsette barna våre for å ikke ha pappa i samme hus. Det er grusomt. Men de hadde kanskje fått det bedre. Jeg hadde jo også fått litt fritid, for jeg hadde jo hatt fri annenhver helg...det har jeg absolutt ikke nå..

Herregud, jeg burde jo komme meg ut av dette. Men jeg klarer ikke. Og jeg vil ikke. Jeg vil ha HAM men med en annen innstilling.
Hvordan klarer man dette? :-(
Jeg har tenkt mange ganger på at det helt sikkert finnes en som ville brydd seg om meg, tatt vare på meg og satt pris på meg. Men jeg vil ikke ha noen andre.

HI.

Hei igjen.
Det er nok ikke lett for deg. Hva er det som gjør at enkelte mennsker krever så mye hensyn fra andre? Måten du beskriver mannen din på minner mer om en trassig tenåring enn en livsledsager. Snakker han så stygt til deg når barna hører på? Har du tenkt på hvordan de opplever dette? Har du tenkt over hvordan de opplever sin barndom? Det var tanker rundt dette som til slutt fikk meg til å ta et endelig oppgjør. Det rare var jo at det var min eks som truet med å flytte, og at jeg ikke måtte tro at han på noen som helst måte var avhengig av meg. Hvem tror du fikk problemet da jeg flyttet med barna? Da var det ikke måte på hvor han savnet oss og angret på at han ikke tok bedre vare på oss. Jeg klarte ikke å gå tilbake til han. Jeg tenkte at når han klarte å behandle meg så dårlig i mange år, tok jeg ikke sjansen på å la det skje igjen. Det kommer jeg forresten ikke til å godta fra noen andre heller. Man blir såret, og man får mindre terskel for hvor mye man klarer å godta igjen, ikke bare fra eksen, men også andre.

Og hva er det som får oss mennesker til å tro at vi klarer å forandre noen? Det høres merkelig ut, men det er faktisk det vi prøver på. Jeg har innsett at jeg verken har rett til å forsøke å forandre den andre, eller at jeg overhodet ikke ville klart det. Mennesker kan gå inn for å forandre seg selv, hvis de virkelig ønsker det. Selv da er det ikke enkelt... Dessverre er det også sånn at motsetninger tiltrekker hverandre. Husk allikevel at like barn leker best...

Jeg vil anbefale dere å snakke med en familieterapeut. Først må du snakke med mannen din om alvoret i situasjonen som du opplever det, så bør dere oppsøke hjelp. Hvis han er 100% sikker på at du blir i forholdet kommer han aldri til å forandre seg!!! Gjør han oppmerksom på at du også har et liv, og at barna er deres sammen. Gjør han også klar over at det er han selv som velger hvilken far han vil være for barna sine. Det bli tiden før og etter at man får barn. de fleste opplever denne forandringen som en modningsprosess, men dessverre er det noen som tror man kan få i både pose og sekk. Så enkelt er det ikke. Alle våre valg og avgjørelser får konsekvenser. Det er bare av og til så lett å glemme...

Dette ble et langt svar, men jeg kjenner igjen så mye av det jeg selv har opplevd og jeg blir så provosert når mannfolk ikke tar bedre vare på familien sin!!! Dere er der NÅ, og derfor må han få ut fingeren og reagere!!!

Hilsen Sykepleier.

Takk for svar igjen. Gjør ingenting at det blir langt:-)

Jeg kjenner meg nesten litt stolt over deg fordi du klarte å gå den gangen. Det krever faktisk utrolig mye, og jeg vet ikke om jeg klarer det.

Tenker mye på hvordan barna opplever det. Det hender at han sier stygge ting til meg når de er tilstede også. Det er fælt.
Det som er så rart er at han har hatt en vanskelig barndom pga. faren sin, og har alltid sagt at han ALDRI skal bli som faren. Men jeg ser jo at det er sånn han er på vei til å bli.
Til og med kompisene hans som har fått barn, som jeg trodde ville være mye "verre" enn ham, er MYE mer voksne pappaer som tar ansvar. Går turer med barna _selvfølgelig_, og elsker å være med dem. Her føles det som at barna kun er et ork for ham, og stakkars ham om han må være hjemme en kveld om jeg skulle finne på å stikke ut noen timer.

Jeg ser egentlig at hele situasjonen er håpløs. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal endre på den, for jeg klarer ikke å gå.
Du har jo rett, forandre han klarer jeg aldri. Og han mener at han har forandret seg mye. Men for meg er det ikke nok. Dermed er jeg utakknemlig....

Takker for svar og gode råd. Men jeg føler meg helt tom innvendig. Tom og sår på samme tid. Det er så utrolig vanskelig å ha det sånn som dette.
Som du sikkert forstår så har ikke det kun med 17. mai å gjøre, men det utløste hele følelsesspekteret.

HI.

Hei igjen.
Jeg brukte sikkert to år før jeg klarte å gå fra han. Han var utrolig sjalu og eiesyk. Til slutt tenkte jeg at det faktisk hadde vært bedre om han bare hadde slått meg, da kunne jeg hatt en konkret grunn til å forlate han... Det er en vond prosess ma gjennomgår ved et samlivsbrudd. Det bør være overveid og gjennomtenkt. Det er egentlig ikke noe man ønsker å utsette barna for, men hvilket liv har de som familiesituasjonen er da? Er det riktig å la de vokse opp i et hjem hvor far sjikanerer mor? Hvor det er barna som må ta hensyn til far og ikke omvendt? (Dette gjelder selvfølgelig ikke bare fedre, i noen tilfeller er det moren som er superegoist.) Bruk tid, søk hjelp og vurder hele situasjonen før du tar et endlig oppgjør med deg selv og barnefar. Ikke gjør noe du angrer etterpå. Jeg tror det er lett å gå inn i gamle "roller" hvis man finner tilbake etter brudd, så dette må tenkes gjennom først.

Stol på deg selv og din egen vurderingsevne. Husk at du selv er ansvarlig for hvordan du lever ditt liv! Lykke til.

Hilsen Sykepleier.

Det krever en del mot, og det er godt mulig mannen din blir rasende fordi han føler seg utlevert hvis han ser dette - men hva med å vise ham denne tråden? Det er kanskje dine innerste tanker som ikke er så lett å dele med noen, aller minst din mann, men like fullt kan det være godt at han får lese tankene dine. Du stiller deg i en ganske sårbar situasjon da, men kanskje det er det som må til for at dere skal komme videre i forholdet.

Tviler ikke et sekund på at mannen din er en bra fyr, og innerst inne er en veldig god pappa. Men hverdagen innhenter oss. Man er sliten, kommer inn i et mønster, ser ting best fra eget ståsted, føler seg kanskje fanget og overser dermed klare plikter som forelder. Spesielt når man ser at partneren veier opp for eget manglende engasjement. Og vips, så var småbarnstiden borte.

Du bør kanskje også tenke over forholdet deres, med de positive og negative sidene. For det er jo som klisjeen sier - noe kan være 10% viktig i et forhold når det fungerer, men i det øyeblikk det er et problem utgjør det 90% av forholdet. Altså blir hele forholdet forgiftet av noe som ikke egentlig burde ta så mye plass. Enten det er sex, økonomi, husarbeid eller i deres tilfelle - tid og engasjement. Sannsynligvis har dere masse å bygge på, mange gode forutsetninger, mange gode følelser i bånn, mange gode egenskaper og styrker. Men det blir overskygget av de tingene som ikke fungerer i hverdagen, og man kan da føle at det ikke finnes noen løsning, siden problemet føles så stort og uhåndterlig.

Mannen din evner sikkert ikke å se at han svikter barna sine og deg, hadde han sett det utenfra ville han nok forandret seg. Men man blir ofte blind i hverdagen, og dagene går sin gang. Han høres sliten ut, og da blir man jo irritabel, kjeftete og lukker seg inne i seg selv - samt bruker de anledningene man kan til å "skulke" plikter som kan virke slitsomme når man har en (eller flere) dårlige dager.

Jeg tror ikke at du bør gå. Men alle kort må på bordet. En god, gammeldags, smertefull oppvask.

Lykke til, føler med deg.

3småkrapyl, takk for svar.
Jeg har lurt på om jeg skal vise ham tråden, men kjenner jeg ham rett, så gidder han ikke å lese den. Og ja, han hadde garantert blitt sur.

Jeg gråter når jeg leser gjennom svaret ditt. Jeg skulle så ønske du hadde rett i det du skriver ang. mannen min, men dessverre tror jeg ikke lenger at du har det.
Han har vært syk i noen dager. Begynte vel på 17. med å være litt uvel. Søndag kom han tidligere hjem fra jobben pga. han var dårlig. Jeg har tatt med meg barna ut for at han skal få slappet av, tatt meg av alt med dem, funnet ting til ham osv. Jeg føler jeg har gjort det jeg kan gjøre, så godt det lar seg gjøre. Men hvordan har han vært? Jo, sur og grinete. Ja, jeg vet han er syk, men han har oppført seg så frekt mot meg, hissig på barna og hissig på meg.

Nå i sted toppet det seg for meg. Jeg har prøvd å holde det inne og tenke at jaja, han er jo syk. Men da han nærmest slengte tv'en bortover tv-benken fordi den stod for nært sofaen, ba jeg han roe seg ned. Da måtte jeg bare holde kjeft og slutte og plage ham. Han var syk og fikk holde på som han ville. Jeg sa at jeg er klar over at han er syk, men det går an å oppføre seg normalt for det, og ikke være så hissig og frekk.
Det var tydeligvis nok for ham. Da fikk jeg slengt i ansiktet at dette var det siste vi kom til å ha med hverandre å gjøre, og at det var over og ut. Han pakket pc'en sin, playstationen og et par andre ting, og stakk.

Så nå sitter jeg her alene med to barn. Tårene triller og største lurer på hvor pappa er. Jeg har sagt at han er på jobb, men han er jo ikke på jobb 24/7....
Kanskje han tok valget for meg...

Han har gjort sånne ting et par ganger tidligere, men vi ender alltid tilbake. Og jeg godtar jo det. Jeg godtar alt. Alt for mye.
Faen, hvorfor elsker jeg denne drittsekken som mener han kan gjøre akkurat det som passer seg, og behandle meg som dritt?? Han som blir sur hvis jeg gråter og kaller meg for sutreunge....

For et drittliv.

HI.

Hei!
Den anonyme "tupperen" fra lenger oppe her..

Så utrolig sterkt å lese de siste innleggene her, og særlig ditt siste HI.. Du har det sikkert helt grusomt nå, så jeg kan ikke annet enn å sende deg en god trøsteklem herfra.

Bruk tiden han er ute nå og borte, til å se tilbake på alt, for som det ser ut her så er det ganske mye han må ha som er så postivt for at det skal oppveie det negative. Å få barn og behandle dem og sin kjære med respekt og kjærlighet er minstekravet, og han oppfyller ikke det så veldig godt.
Klart det er tungt å være syk, men ingen unnskyldning for å holde på slik.
For meg virker du som en mamma for denne stakkarslige gutten som ikke klarer å håndtere livet sitt selv, beklager så mye at jeg sier det, men det er det jeg leser!

Ønsker deg all mulig lykke til fremover, hvis han nå skulle komme tilbake håper jeg du klarer å ta det opp med han så dere ikke kommer tilbake i samme spor.. Det vil nok være ødeleggende! Og skulle han nå ikke komme tilbake.. Husk: du er sterk!! Du har tatt vare på dine barn så godt til nå, og kommer til å gjøre en kjempejobb fremover! Få hjelp og støtte fra der du kan, familie, venner eller utenom, sjekk hva du har rett på..
Ikke gi deg med det du har, to flotte barn og muligheten til å gjøre noe utav deg selv nå!!!!

Stor klem!

Tusen takk for svar, Nættemor...det er egentlig alt jeg kan si.
Jeg er så lei meg og trist. Slapper av innimellom, men så "kommer jeg på det" og tårene bare spruter...
Har en vond klump inni meg, og den ha vært der i mange måneder. Men jeg kan jo ikke akkurat si at den blir mindre..
Han har ikke gitt lyd fra seg, og gjør det nok ikke i løpet av kvelden heller..

HI.

Hei!

Ville bare sende deg en klem jeg, håper det går bra med deg! Uansett utfall, DU KLARER DET!!!!

Klem fra meg!!

Huffa meg.
Har du ikke noen du kan dra til? Familie eller venner?
Som du sier, kansje han har tatt valget for deg.
Gråt og ras fra deg, deretter ser du fremover og alle mulighetene som står foran deg.
Når man har fått barn har man gitt fra seg "rettighetene" til å oppføre seg slik mannen din gjør. Ingen, hverken du eller barna dine skulle være nødt til å oppleve en slik egoistisk og stygg væremåte.
Du vil etter hvert oppdage hvor flott livet faktisk skal være.
Lykke til!

Ja enig med anonym over her, så ser du fremover etterpå!!

Igjen en klem fra meg..


(må innom her med jevne mellomrom og se hva som skjer... Kan ikke forestille meg hvordan du har det, men du ser jo vi er mange over her som støtter deg! )

Ja jeg skjønner at dere er flere som støtter meg, og dere skal vite at jeg er uendelig takknemlig for det. Det betyr mye mer enn man skulle tro.

HI.

Tusen takk for de siste svarene her.

Barna mine har vært urolige i hele kveld. Minsten har gått rundt og ropt på pappa, og største lurer som sagt på hvor han er. De har grått om kapp nå i kveld, tror de merker at mamma ikke har det som hun skal.

Jeg overlever vel uansett hva som skjer. Men akkurat nå er det så grusomt vondt og sårt.

HI.

Ja de skjønner nok at ikke alt er som det skal. Men gi deg litt tid så får du kommet deg.. Er lov å være lei seg, selv om barna er der!

Får håpe du får sove i natt, for det vil nok hjelpe...

Takk Nættemor....

Han kom tilbake i går kveld..men vi har i grunnen ikke snakket noe særlig. Føler at alt bare er veldig rart og merkelig nå. Det er vondt og vanskelig.

HI.

Da han kom, ba han om unnskyldning for det han hadde gjort? Måten han reagerte på?

Ja skjønner utrolig godt dette er vanskelig, men virker jo som du har begynt å tenke litt på hvordan du vil ha det fremover.. Håper du klarer å gjennomføre det slik at du slipper å ha det slik.

Han tok med seg playstationen i går da han gikk, det sier litt syns jeg......... Kom til å tenke på det i går kveld, det sier ganske mye om modenheten hans..

Uansett, lykke til videre, oppdater gjerne hvis du orker mer mas, for jeg vil så gjerne vite hvordan det går med deg og dere..

Grunnen til at han tok med seg playstationen, var nok fordi han skulle til å spille et nytt spill da det klikket for ham...
Men ja, du har jo rett, jeg skjønner tankegangen.

Det er godt å blåse ut og få støtte, så jeg kommer nok til å oppdatere.
Takk for at du bryr deg.

HI.

Klart jeg bryr meg, du sliter og har det tungt, og vi sitter via en pc og prøver å gi deg støtte..
Kjenner meg dessverre litt igjen i deg, er det som gjør det ekstra sårt her, har bodd med en psykopat før, og selv om jeg overhodet ikke anklager din mann for å være det, så ser jeg av det lille du har skrevet flere trekk som er like..

Klem!

Jeg har noen ganger tenkt den samme tanken, men jeg skyver det fra meg. Det er en drastisk konklusjon å trekke....
Jeg har også sett noen "psykopatiske trekk" men det har vi kanskje alle. Det som er mest skremmende er at faren hans nesten garantert er "det", men min mann virker absolutt mer oppegående enn ham da..men man kan jo aldri vite.

Huff, nei, skal ikke sitte og konkludere med sånt.
Vi har ikke snakket noe om det som har skjedd, bare løst og fast om hverdagsting. Det skjer alltid, for jeg tør ikke ta det opp med ham. Da vet jeg at det blir rabalder...

HI.

Du skal ikke utelukke at han er en sosiopat, for veldig mange psykiske lidelser er arvelige. Jeg er ening i at mye ved atferden hans kan tyde på en psykisk lidelse, men for å vite det trenger man selvagt en utredning av fagfolk. Noe som er åpenbart er i hvertfall at han stiller langt mindre krav til seg selv enn han gjør til deg, og sånne ting er vanskelige å få gjort noe med.
Vurderer du å ta ham tilbake?

Og vi har ikke alle slike sosiopatiske trekk, heldigvis. Jeg synes du skal ta dette på alvor før det blir verre for deg og for ungene.

men kjære du..

kjenner meg igjen i mye av det du sier..

men hvordan har BARNA det best? med en mamma som har det bra, er glad, smiler, eller med en pappa som surmuler som en liten unge, og en mamma som er tydelig deppa og har det jævlig?

tror du må sette hardt mot hardt her, høres ut som om han trenger psykisk hjelp, pga bakgrunnen hans..

si at enten blir det behandling, eller så er det ut..

vet det er vond og vanskelig, men du kan ikke gå å finne deg i dårlig behandling. samme hvor mye du elsker mannen?
tenk tilbake til da du møtte han, eller da dere ble sammen, hvordan var dere da? og hvordan har dere forandret dere?
dett deg ned, når ungene har lagt seg, og "surpompen" sover, og skriv positiv og negativ liste, alt positivt med han, og alt negativt.
legg den fra deg et sted han ikke finner det, og ta det opp igjen senere, se om fler ting kan legges til, endres.. så ser du hvordan det samler seg.. kanskje lettere å endre på situasjonen da??

vær egoistisk når det gjelder barna dine, de vil fint klare at pappaen bor et annet sted, og at dere begge har det bra er jo bare en positiv bieffekt :-)

lykke til, og fortell åssen det går!

Hei dere. Vil bare takke nok en gang for den støtten jeg får av dere.

Vi har kranglet igjen. Han blir så sint for hver minste ting, og jeg skjønner virkelig ikke hvorfor han kom tilbake igjen. Han har ikke vært noe særlig blid, og er grinete og sur. Det blir selvsagt jeg også da, og da klikker han igjen. Huff, for en vond sirkel...

Det var en som skrev lengre oppe at det er ihvertfall helt tydelig at han krever mye mer av meg enn av seg selv, og sånn skal det jo ikke være. Jeg lurer på å si akkurat det til ham hvis det blir mer rabalder i løpet av dagen.. Han er på jobb så han kommer ikke før i kveld. Men nå kjenner jeg faktisk at jeg gruer meg til han kommer. Det er mye roligere og fredeligere når han ikke er her, for når han er her, føles det ut som om vi alle går rundt på tåspissene og er redd for at bomben skal eksplodere. Men når det bare er meg og barna, har vi en trygg, rolig og behagelig stemning oss i mellom.

Dette er noe jeg har tenkt mer over de siste dagene, og jeg lurer på om jeg begynner å endre syn på tingene. Kanskje jeg klarer meg alene likevel.

HI.

Hei igjen!
Det er jeg som skrev innlegget der jeg sa at det virker som om han krever mer av deg enn seg selv. Det er veldig bra at du begynner å se ting litt klarere nå. Jeg har vært i et sånt forhold selv, men eksen min gikk ikke fullt så langt som din. Det var mer sånn at han var sur hele tida, og bare ble blid når han fikk oppmerksomhet fra andre enn meg. Jeg tenkte at han kom til å forstå hvordan et godt forhold skal være om jeg bare viste ham det, så jeg fortsatte å stille opp for ham på alle måter. Etter 5 år ga jeg opp, for det var ikke det at han ikke skjønte det: Han gadd ikke eller ville ikke. Jeg følte da at alle årene var bortkastet, men innser nå at de faktisk lærte meg ganske mye. Kanskje mest om meg selv, og det trengte jeg tydeligvis.

Jeg tror kanskje at samboeren din dro fra deg for å være sammen med hun andre dama, og at hun innså hvordan han egentlig er og ikke ville ha ham likevel. Derfor kom han tilbake til dere, og tar irritasjonen og skuffelsen ut på deg. Han har tydeligvis ingen respekt for deg lengre, så du burde vurdere å kvitte deg med ham før ting raskt blir verre nå.

Husk at det bare er livsforandringen du nå står ovenfor som virker skummel. De fleste av oss frykter forandringer. Du vil garantert få det mye bedre uten et sånt negativt element som tapper deg for energi og livsglede, og du vil føle deg så mye sterkere og mer selvstendig når du bare blir kvitt ham. La noen andre slite med denne taperen. Han vil garantert ikke forandre seg av seg selv, så bruk heller den energien på deg selv og barna.

Stor klem

Hei igjen, og takk for svar.

Tror du blander litt her, det er ikke snakk om noen annen dame her.


HI.

Beklager. Du har helt rett. Jeg kryssklippa litt her nå. Trodde faktisk at jeg svarte på et annet innlegg.

Jeg tror jeg vet hvilket innlegg du mener, så det går bra.
Men jeg ble jo litt satt ut når jeg begynte å lese da, hehe.

HI.

Hei HI!
Vet du.. Så godt å høre deg si det at det var så god stemning hjemme når han ikke var der... For det å gå å være redd for at han skal begynne å bråke er grusomt!!
Var sånn med min x også.. Jeg kunne høre på måten han slamret igjen bildøra på om det kom til å være ok eller ikke når han kom inn..

Det å være alenemor ser vi jo at det går utrolig bra for veldig mange! Klart det vil være tungt å stå alene mange ganger, men... Er du ikke sånn egentlig alene om ansvaret nå også? Du som passer på at de har det de trenger, prøver å gi dem det de har behov for, er med dem når de er syke og er den som har hovedomsorgen?? Mens samboern din forventer at du skal gjøre det han syns er best og alt annet er utenkelig og ikke på tale?

Trist å se at du gruer deg til han kommer hjem, men bruk timene foran deg nå da til å forberede deg og nyte det at du er der alene og kan puste fritt...

Nættemor, det er akkurat sånn det er..
Har han en dårlig dag, får vi alle en dårlig dag..
Og ja, det er absolutt jeg som har hovedomsorgen.. Han er flink å hjelpe til når det passer ham, men jeg må ærlig talt innrømme at jeg er bekymret for hvordan det skulle gått om jeg var borte i noen dager.

Det som er så ufattelig trist, er at barna er jo så uendelig glad i ham, og han er superfavoritten til minste. Det er så vondt å se dem trist fordi at pappa ikke er hjemme. Men jeg prøver ihvertfall så godt jeg kan å ta vare på dem med et smil, selv om det ikke alltid er like enkelt.

HI.

Er vel ganske typisk det at barn holder litt "fast" på det som er usikkert for dem..
Og klart de er glade i han, er jo pappaen deres!

For å kaste ut en tanke: hvis du kastet han ut/gikk fra han nå med barna, og han skulle hatt omsorg annenhver helg og en dag i uka, tror du han ville skjerpa seg de dagene? Og hatt mer tålmodighet siden han hadde "fri" resten av tida? Jeg bare lurer da, for det er jo vanskelig å vite..

Vi (eller de fleste iallefall) vil det beste for våre barn, men det å være i samme hus som en som er så ustabil, som man må "passe seg for" vil ha motsatt effekt... Tro hva dine barn lærer om forhold og dette med å respektere den man skal være glad i?? Jeg er veldig imot tanken om å være sammen for barna sin del, og "skylde" på dem for å holde sammen, for de merker nok veldig hvordan du EGENTLIG har det. At de spør etter pappa og savner han er helt naturlig, men barn har en utrolig fin evne til å forstå og bli vant..

Nættemor