DinBaby.com

huff nå fikk jeg vondt av dere,,jeg vet faktisk ikke hva jeg ville gjort,kanskje testet ut forslag nr 1 en liten stund å sett hvor lenge det hadde gått,for så å tatt en skikkelig alvorsprat med han,,dette var jo trist,har ikke så mye å komme med men ønsker deg å gutten din masse lykke til..

jo takk. Jeg har vondt av oss jeg også, gråter stadig av frustrasjon. har faktisk ett 3 alternativ: gå ifra han, men det blir for voldsomt. Jeg er jo glad i mannen min.

sett igjen sønnen til han å dra på et eller annet "viktig"!!

enkelte fedre trenger å ha barna alene før de fatter hvor skjønne de små er!!
om du ikke gjør det for far sin del så gjør det for sønnen din sin!!! han trenger pappan sin!!:))

å er far alene med han så MÅ han ta ansvar.
lykke til!!

jeg skulla ha gjort det, men jeg blir sikkert helt utrolig bekymret. når han sitter i fanget hans, så sitter pappaen bare å ser på han når han hylskriker. ingen trøst å få der. jeg har sikkert sagt det 1000 ganger at du må trøsta han når han skriker, men nei.

ja men det er fordi DU er der å kan ta over. du MÅ gi fra deg litt av omsorgen for sønnen din skjønner du!
vet det er utrolig vanskelig,ha slitt masse med akkurat det selv. men vet du, når jeg skjønte at bf faktisk tok seg av barna når jeg IKKE var der, så slappet jeg mere av.
nå er det bare deilig når de er hos pappan sin, de har det topp å jeg kan slappe av å gjøre mine ting:))

det går sååå bra skal du se, du må bare gi han muligheten!! det er en invistering det å skjønner du:) klem

Jeg hadde det også sånn med faren til sønnen min (bortsett fra at han gikk bort til sengen og kysset ham når han kom hjem fra jobben, og badet ham noen ganger på eget initiativ, men det var veeeeldig sjeldent) Han jobbet fra tidlig om morgenen til sent på kveld og det lille han fikk vite av sønnen sin, var det jeg fortalte..... etterhvert visste han ikke hvordan sønnen han så ut i våken tilstand. Da sønnen vår var 2 år gikk jeg fra ham, da angret han på myyyye bl.a at han hadde hatt så liten tid til den vakre sønnen vår.
Så det ble til at han hadde sønnen hjemme hos meg i noen timer alene hver dag for å bli kjent med ham igjen, og dette fungerte som bare det! Ikke lenge etter ble han helt hekta på sønnen og de har nå et så bra far og sønn bånd som det går an. Han er sønnens største helt og sønnen er en skikkelig pappagutt. Det er så fint å se at bare ved å gi dem litt og litt ekstra alenetid sammen, ble de mer og mer glad i hverandre ;))

Kanskje det er det som skal til?

Jeg vet at mange fedre ikke føler at de forstår barnet når det er så lite, men at det forholdet snur seg etter at barnet begynner og prate .... Ikke alle fedre som forstår/klarer å tolke babyspråk (gråten/mimikken og kroppsspråket/signalene babyen gir) Mange føler seg usikre i den nye farsrollen, og det må jobbes ned og respekteres først og fremst. Hvis mor ikke tar hensyn til dette kan far føle at han ikke strekker til og krype enda mer inn i skallet sitt. Rekk ham din hånd og spør ham om dette. Si til ham at du forstår om det er sånn det henger sammen.

Litt rotete dette kanskje, men håper du fikk noe ut av dette....?

Lykke til ;-)

Veldig vanskelig situasjon det der. Vet ikke hvilket av de alternativene jeg ville valg. Nå er det jo ikke så uvanlig at menn kan ha litt vanskeligheter med å knytte seg til barnet det første året. Kanskje han bare trenger tid? Vil anbefale at dere prater ordentlig ut om dette.Lykke til uansett hva du velger