DinBaby.com

Hei alle sammen.
vil bare skrive litt om meg og mine opplevelser disse mnd. Jeg hadde masse bekkenløsning i svangerskapet,gikk oppe og travet hver natt og var dødssliten ved fødselen.Dette var mitt 2 svangerskap. Babyen vår var mye urolig i begynnelsen gråt natt og dag. etter 2 uker var jeg helt på siden av meg selv, samme hvor trøtt og sliten jeg var klarte jeg ikke å sove, null matlyst og kroppen rista,svimmel og følte ingen glede for babyen. tenkte at dette ville gå over etterhvert. hadde masse trøst i mamma. dro til spania på ferie når hun car 7 uker. helt jævlig de 10 første dagene. babyen bare gråt hun gikk ingenting opp i vekt men fikk bskjed fra helsestasjonen at jeg hadde nok melk sikkert bare en slank baby. søsteren min som vi var på ferie sammen med sa jeg skulle begynne å pumpe meg og d gjorde jeg og babyen ble mer fornøyd. stakkars liten hun hadde vært sulten og derfor gråt hun så mye. etter dette fikk vi en roligere baby men jeg hadde d ikke bedre. finn en gedigen nedtur når jeg kom hjem. veninna mi tok meg med til legen. jeg bare gråt og gråt dagen lang og følte ingen glede for babyen. ville bare at andre skulle holde henne. jeg hadde bare nok med meg selv. jeg startet med samtaler på psykiatrisk poliklinikk en gang i uka samt anti depressiva. gradvis ble d bedre. nå er datteren min 10 mnd eg d er en mnd siden jeg skikkeli klarte å begynne å kose meg med henne.
Til dere som sliter, søk hjelp. det er løsningen. det er så godt å komme til fagfolk å få satt ord på det man føler!! Det tok ganske lang tid før jeg fant ut hva det handlet om. så enkelt var det som at jeg ikke hadde energi til å ta meg av babyen. men du så godt det var å finne ut av hva "problemet" var. jeg begynte på zoloft, barnedose vel og merke. jeg fortsatte hele tiden med amming men krevde å få ta prøver som viste meg hvor mye babyen fikk i seg. hun fikk ikke i seg noe, jeg leverte inn melke prøver som ble sendt til trondheim slik at de kunne bruke d o dokumentasjon i forhold til medisinbruk og amming. det er så viktig å fortsette me ammingen dersom man har ork til det, på den måten får man den viktige nærkontakten mellom mor og barn, som kan være kanskje enda viktigere nåe man sliter med depresjon. samtdig vil jeg oxo understreke at man absolutt ikke skal føle de som nederlag dersom man ikke orker ammingen. det viktigste for barnet er en mamma som stadig blir bedre og dersom ammingen bare er et slit synes ikke jeg at man skal slite seg ut på det.
Jeg har en venninne som gikk på cipralex og hun ammet hele tiden. det ble tatt prøver av henne og barnet med jevne mellomrom for å hele tiden ha kontroll på hva barnet fikk iseg. viller bare dele min erfaring med dere og vit dere er ikke alene!! Det er grusomt å ha fødselsdepresjon men man må bare prøve å fokusere på at kanskje i morgen får jeg det bedre, en ting er sikkert, man kommer seg ut av det men veien kan være tung og lang!! Jeg tenker på dere alle og føler med dere. varme klemmer fra Therese :)