Fødsel og svangerskapsdepresjoner
Her kan dere støtte hverandre og dele erfaringer.
trodde ikke jeg skulle fortelle dette noe sted... |
23:58 18.05.2008 |
|---|---|
noen som også vil legge dette på skravle for meg?takk:) men føler tiden er der nå.... her kommer et sammendrag av mitt liv, lurer litt på om min oppførsel\kansje deprimert kan skyldes barndommen min? da jeg var 2 år, bli mine foreldere skilt, eller mamma bare dro fra pappa med meg, en dag pappa var på jobb. jeg bodde med min mor et sted, frem til jeg var 4 år, da flyttet vi til et større sted. det vil si, jeg, min mor og stefaren min. på dette stedet trivdes jeg veldig godt. men da jeg ble voksen, kommer det tanker om dette stedet tilbake. husker da jeg var 5år, så hadde jeg en sånn sjokoladekalender til jul, husker jeg fant ut at jeg skulle åpne en ekstra luke, ta sjokoladen, og stenge igjen, for det skulle da ikke være noe vanskelig å lukke den igjen, uten at noen så dette. jeg var da alene med min stefar, det neste jeg husker er at han løfter meg opp, rister meg, og kaster med i veggen på rommet mitt. akkurat da, kommer mamma hjem fra jobb, og trøster meg. jeg hører hun og stefaren min krangler. men må ha sovnet, for husker faktisk ikke noe mer av dette. da jeg blir 7 år, får jeg en lillebror. jeg er kjempestolt. men føler kansje mer forskjellsbehandlingen av stefaren min. da lillebroren min er 8 mnd, sitter jeg på gulvet å leker med han. jeg skal på badeland denne dagen, og bussen går klokken 9. sammen med endel venninner og noen foreldre. men da jeg skal ta sammen boken jeg har vist min bror, blir ene siden ødelagt, stefaren min blir forbanna, og jeg får ikke lov å reise allikevel. men må sitte i stua, å se på klokka, og tenke på at de andre har det gøy, da de skal reise. mamma sier ingenting. det året jeg blir 8, flytter vi til et mindre sted igjen. der er vi 7 stk i klassen min, og jeg misstrives skikkelig. jeg blir mobbet, dyttet i dusjen, ingen tror meg. mamma sier jeg ikke skal bry meg om små bagateller, og stefaren min sier jeg ikke skal lyve om sånne ting. pappa er jeg hos annenhver helg. han tror meg, ringer skolen, men de benekter jo alt. pappa lurer alltid på hvorfor jeg ofte har blåmerker og sånn da jeg kommer til han. men vi finner det aldri ut. jeg husker ikke noe. og han får ikke kontakt med mamma. da han ringer for å fortelle at bestefaren min er død, ringer hun å anmelder han for telefonterror. vi bor veldig avsidesliggende. og jeg må sitte på med andre hele tiden hvis jeg skal på frittidsaktiviteter. en dag er det ingen til å kjøre meg hjem. så mamma sier jeg bare kan gå til "mommo", altså hennes mor, så kan jeg ligge der. jeg gjør dette. og ender med å sitte på trappa der i januar, alene 3 timer.. 9år gammel, tynt kledd og livredd. for mamma gadd aldri å sjekke om hun faktisk var hjemme. er ei anna dame som finner meg der. jeg opplever å måtte sitte på rommet mitt på julaften, pga at jeg maste en gang for mye om å åpne en pakke før middagen da jeg var 10 år. masse episoder jeg husker langt unna, eller mer av. jeg hadde ingen å leke med. gikk alltid alene. mamma sendte alle beskjeder om ting, til meg, som jeg skulle si til pappa osv. det er jo ikke riktig føler jeg nå jeg fikk enda en bror til da jeg var 10 år. mamma slo til meg da jeg var mindre og, fordi jeg fant meg en is uten å spør. mye sånne episoder, men enda bare bruddstykker... er også redd jeg dikter opp alt selv...men føler jo heller ikke det.. pappa prøver å kontakte familievernskontoret osv, for å ordne opp i ting, sånn at jeg skal få det bedre. jeg og mamma møter aldri opp. men dette visste jo ikke jeg før jeg ble voksen. da jeg blir 12, flytter jeg endelig til pappa. får endel fine år der. skolen går mye bedre. jeg føler jeg har det bra i livet. mobbingen er sluttet. ble mobbet pga at jeg ble født uten et øre. navelstrengen som lå over. så det fikk aldri utvikle seg. er også døv på det øret. men, nå etter at jeg har fått barn, har alle barndomsminnene som aldri før har brydd meg, kommet opp. jeg er livredd for å ikke klare å være en god mor. livredd for å gjøre feil. jeg føler meg såret av mamma, hun har kun sett snuppa 2 ganger. første da hun var 3 uker, da måtte vi reise til henne, for hun kunne ikke komme til meg, hun syns det var langt (1time med bil). dette sårer meg veldig. det sårer meg at brødrene mine kjører hun overalt, de reiser på fine ferier, får det de vil. og hun viser at hun er glad i de. alt er så bra med dem. den yngste broren min ble også mobbet på skolen der jeg gikk, der jeg og ble mobbet. da trodde mamma han, og ordnet så han fikk skifte skole. og satte igang en skikkelig sak. hvorfor kunne hun ikke gjøre dette for meg?? eller er det bare dumt av meg å tenkte på dette?hvorfor kom aldri mamma og trøsta meg mer? etter den første gangen jeg kan huske det skjedde noe fælt, med den julekalenderen? som sagt, etter at jeg fikk snuppa, har alt dette kommet tilbake. jeg klarer ikke sette ord på ting. aner ikke hvor jeg skal søke hjelp. har nå vært i permisjon i 4 mnd, vil helst ikke reise noe sted. trekker meg bare inn i meg selv. jeg sliter med mye vonde følelser. mye vonde minner fra barndommen. hvorfor kommer dette nå etter at jeg har fått barn selv? eller er dette sånn det skal være? jeg føler ikke det selv iallefall, for mine brødre har aldri hatt det sånn. har snakket endel med pappa om dette. men føler det og er vanskelig. han vil enda den dag idag ikke si et vondt ord om mamma. han vil bare lytte som han sier, og prøve å gi meg et bra liv. han vil ikke skape krangel mellom noen. jeg føler meg rett og slett deprimert, kansje dårlig behandlet? det er vel kansje å dra det litt langt, for jeg har jo alltid hatt mat på bordet osv...... dette ble langt....men noen som har noen råd? trenger jeg hjelp? og hva skal jeg kalle det som skjedde da jeg var barn? føler det er vanskelig å sette ord på ting! kansje var det jeg som var vanskelig å ha med å gjøre? mamma sier enda den dag idag "huff xxxxx, det var alltid så mye tull med deg"..... |
|
| Anonym | |
Sv: trodde ikke jeg skulle fortelle dette noe sted... |
03:00 19.05.2008 |
|---|---|
Da har jeg lagt det ut på skravle for deg!! Håper virkelig du får noen fine , gode svar der! Masse lykke til:) |
|
| råååsa-på-tjukka:D | |
Sv: trodde ikke jeg skulle fortelle dette noe sted... |
09:24 19.05.2008 |
|---|---|
Kjære deg. jeg synes ikke det er noe rart at du sliter med vonde følelser, du har gått gjennom mye i oppveksten din. Det er sånn når man får barn at man kjenner mye mer på følelser. Ansvaret for det lille barnet og redselen for at noe skal tilstøte det kjæreste man har kan være veldig overveldende. nå når du selv har blitt mor kommer nok alle minnene frem fordi de er tilknyttet de sterke følelsene du som mor nå har fått. hvordan kunne en mor gjøre detter mot sitt eget barn, samt bitterhet og sårbarhet. Kan du ikke ta kontakt med psykiatrisk poliklinikk? eller dersom du har en god fastlege dra til han/hun og si at du ønsker å komme i kontakt med psykiatrisk. jeg gjorde det og fikk komme omtrent på dagen. jeg har hatt en fin oppvekst så jeg har ikke det samme utgangsåunktet som deg, men felles er at vi begge er/var deprimert mens vi har baby. jeg tror jeg er bra nå men har hatt tøffe mnd. jeg gikk til samtale ganske lenge og det er fantastisk godt å få sette ord på det man kjenner på og etterhvert kan du komme over det verste av dette. jeg ønsker deg masse masse lykke til!! ps.. kanskje en løsning kan være å bruke antidepressiva? men dette får du hjelp til å vurdere sammen med kyndig personell. det hjalp i alle fall meg over den verste kneika. Mange varme tanker fra meg til deg :) |
|
| Ålesund78 | |
Sv: trodde ikke jeg skulle fortelle dette noe sted... |
19:56 19.05.2008 |
|---|---|
.....Jeg fikk tårer i øynene når jeg leste innlegget ditt......dette kan ikke være lett. Jeg ble selv skilsmissebarn når jeg var 3 år. Jeg bodde hos mamma, som var en virkelig god mor. Kontakten med pappa har vært dårlig, og dette kommer av at jeg aldri har følt at han har brydd seg. Jeg har ikke opplevd en brøkdel av det du har, men når jeg ble mamma 1.januar i fjor bestemte jeg meg for at jeg skulle leve for datteren min. På våren tok jeg motet til meg og fortalte pappa hvordan jeg synes det var å ha en far som ikke brydde seg. Jeg var så nærvøs at jeg var kvalm! Av en eller annen grunn kjente jeg det etterpå at "nå spiller det ingen rolle hva han sier, for jeg har sagt det jeg mener!" Pappa og jeg har fått et bedre forhold etter at jeg fortalte hva jeg synes. Jeg hadde ikke håpet på dette. Jeg pratet med legen min dette når jeg var gravid, og det hjalp litt. Kanksje du skal gjøre det? Høre om du kan få en time hos en psykolog. De hjelper deg til å ikke ta på deg skylden for dette, for det er det mamma'n din gjør. Jeg kjenner følelsen av å ville at hun skal ringe å spørre hvordan det går med deg og babyen din, men det virker ikke som om hun tenker på noen andre enn seg selv og de nye barna. Klarer du og kutte kontakten med mamman din uten å angre på det? Kanskje ikke. Jeg kunne ønske at jeg kunne gi deg styrke til å fortelle mamma'n din hva hun har gjort mot deg og dine følelser. Tror det hjelper deg litt. Du sier at du ikke vet hva du skal kalle dette......jeg mener det heter psykisk mishandling over tid. Det er ikke lov å behandle barna sine på denne måten. Du kommer til å bli en kjempe fin mor! Bedre enn mange, fordi du har opplevd så mye stygt i din barndom. Tro på deg selv, og gi barnet ditt den kjærligheten du ikke har fått! Det er det beste en mamma kan gi barnet sitt! Jeg må ønske deg lykke til! |
|
| FruKvammen | |
Sv: trodde ikke jeg skulle fortelle dette noe sted... |
22:21 6.06.2008 |
|---|---|
Kjære deg, Jeg har hverken råd eller erfaring med noe av det du nevner, ble bare så veldig trist av å lese innlegget ditt... Håper noen kloke mennesker kan gi deg noen gode råd. Synes uansett du gjør klokt i å ventilere. Lykke til! |
|
| Anonym | |
Sv: trodde ikke jeg skulle fortelle dette noe sted... |
10:59 7.06.2008 |
|---|---|
Den stakk langt inni hjertet mitt... Jeg har selv hatt noe lignende barndom og har gått i terapi i 6 år tilsammen. Gjør ikke det nå lenger. Det jeg har "lært" er at mange mødre kan være misunnelig på sine døtre. Ett slags kompleks. Du har alt-hun ingenting. Dessuten har hun sikkert ubotelig problemer med å ta deg bort fra far og behandle deg dårlig gjennom hele oppveksten. Hun unngår deg kanskje fordi hun ikke vet hvordan hun skal forholde seg til deg etter alt som har skjedd. Graver hodet i sanda. Du bør selvfølgelig snakke med en terapaut om dette!!! Han/hun vil hjelpe deg når du skal konfrontere din mor. Hva du kan forvente deg og hvordan du skal beskytte deg og dine samtidig. Dette er viktig. Ikke gjør det alene, du har nok nå. Jeg føler selv at fortiden innhenter meg ekstremt i mitt svangerskap og jeg er mye lei meg. Ingen som forstår. Lurer på om jeg kommer til å bli like fæl og egositisk som min mor og far...Sosial arv etc..Er livredd for å ikke kunne se meg selv i øynene pga dette. Jeg velger nå og tro at det i seg selv er en sunn prosess som gjør at det blir motsatt. Alt er så sterkt når man er gravid. For min del vil jeg nå bare møte min lille baby jente og gjøre alt for henne gjennom hele livet. ALLTID. Jeg forventer ingenting av mine foreldre og har selv blitt skuffet over kommentarer fra pappa om at det er fortsatt ikke sikkert jeg får barnet..(det kan dø eller jeg kan dø..Barnet kan være syk osv) -Han er ingen stolt vordene bestefar. Min mor skuffet meg enda mer iom jeg hadde en del forventninger av å begynne på nytt.. Altså at ett nytt familiemedlem, deres første barnebarn; skulle snu til familiens lykke. Desverre de er like uintressert som før. Jeg fortalte min mor at jeg var skuffet og hadde håpet dette kunne forandre ting. Null respons..Sannheten er at det er kun jeg som jobbe med holdningene mine og sørge for at jeg og mine vil ha det så bra som mulig.. Ikke glem at du har din familie nå..Det er deg det handler om!! Varm klem fra meg! |
|
| mams31 | |
Sv: trodde ikke jeg skulle fortelle dette noe sted... |
21:15 9.06.2008 |
|---|---|
Uff kjenner tårene kommer.Hadde heller ikke noen lett barndom.Skilte foreldre,stefar, som slo,stemor som var sykopat og løy og to nye søsken. Har liksom alltid klart meg selv men da jeg fikk nr to tippet det bare liksom over.Jeg ville ha svar men mamma mente dette bare var oppspinn.Små episoder ble kjempe store for meg.Slet med dette i to år og har i ettertid insett at det var nok en fødsels deperisjon som var årsaken til at jeg dro alt dette frem igjen.Venter nr 3 nå og heldigvis så får jeg masse oppfølling nå slik at jeg skal slippe dette enda en gang.Håper virkelig det ordner seg for deg og at du klarer å legge dette bak deg og se fremover.For barnet ditt blir lykkelig om du er det.Skal tenke på deg. |
|
| KS-p høygravid | |
Sv: trodde ikke jeg skulle fortelle dette noe sted... |
00:31 9.07.2008 |
|---|---|
Tja - hva skal man si ? Du har all grunn til å ønske å kutte kontakten med din mor og hennes familie i stor grad om du vil det. Satse på faren din og din egen lille familie. Du trenger ikke bli minnet på hva slags mor du har hatt. Jeg ville tenkt at du har blanke ark som mor. Du har med den en tung lærdom fra egen oppvekst og vet hvordan ting IKKE skal gjøres. Bruk dette til å bli en fantastisk mor for barna dine. Din mor fortjener ikke deg. Du klarer deg med de andre rundt deg. Se på deg selv som sterk. Du har all grunn til det. Det er mange som hadde bukket under og ikke kommet noen vei i livet med en slik oppvekst. Det du ikke dør av vokser du på - tenk slik og skap deg en flott liv for deg og dine. Snakk med fastlegen din så han/hun kan henvise deg til psykolog om du ønsker det. Det ken være godt å snakke med noen som forstår seg på ting, men det kan også være godt å klare det selv og bestemme seg for at dette har gjort meg sterk. Lykke til uansett og ikke bruk tid og krefter på folk som ikke fortjener det! |
|
| gerd | |
Sv: trodde ikke jeg skulle fortelle dette noe sted... |
20:51 31.07.2008 |
|---|---|
Hei jeg må bare si at jeg ble fryktelig lei meg når jeg leste dette. Er selv skilsmisse barn (da jeg var 9), og har hatt en mamma som rett og slett aldri har vært der for meg når jeg virkelig har trengt det. Er nå 20 år og slik er det enda. Er pappa som jeg har ett tett far datter forhold med. Har vært gjennom mye, barnevern, mobbing, skumle trusler fra de jeg bodde h os i beredskapshjem. Men det du har gått igjennom må ha vært fryktelig tunkt. Jeg vet godt hvordan du hadde/ har det i forhold til brødrene dine. Fikk en lillebror for 3år siden, noe jeg syntes var så egoistisk av moren min. Og jeg ser på måten hun behyandler han på, og det sårer meg når jeg ser hun skjemmer han bort og bryr seg mer om at han ikke har barnevakt enn at jeg ligger på sykehus etter en spontan abort. Uff nei skal ikke komme med masse triste ting. Det jeg egentlig vil si deg er at det med moren din skal gjøre deg sterk! Selv om det ikke er lett med alle vonde minnene! Men bruk henne som en slags guide, om jeg kan kalle det for det. Jeg tenker alltid med meg selv at jeg vil ALDRI behandle mine barn slik min mor (i ditt tilfelle også stefar), behandlet meg. Tenk at du skal være et bedre menneske om jeg får si det, gi barna dine all den støtte og ikke minst all den kjærlighet i hjertet, fra den minste lille dype krok i hjertet, og jeg kan garantere deg at barna dine vil gi deg tilbake 10ganger så mye kjærlighet, og 50ganger så mye kjærlighet som din mor noen gang har gitt deg. Prøv å tenk på gledene i livet, tenk på jenta di og hvor godt dere skal ha det som en familie. Til sist vil jeg bare ønske deg LYKKE til! Håper at ting/følelsene og tankene dine blir bedre! |
|
| Lawan-skalnokprøveigjen! | |
