DinBaby.com

Jeg venter min førstefødte til sommeren, og det burde jo forsåvidt være en gledens tid...men istedet opplever jeg mer motgang enn noensinne. Problemet er familien min. Begge mine foreldre er alkoholikere - noe de nekter å innse selv. De har såret meg vannvittig mange ganger, og jeg har kuttet ut all kontakt med min mor. Har hatt litt kontakt med min far, men vurderer å kutte ham ut også. Min bror mener at de kan "reddes" fra flasken, og gir de nye sjanser hele tiden, selv om han utsetter barna sine for stadige skuffelser pga besteforeldrenes drikking. Min far har temperament og kan være sint i ukesvis hvis man sier ham imot. Den dag i dag kan han bli sint hvis han plutselig kommer på noe vi gjorde som barn som irriterte ham - da stikker han ut i bilen noen timer mens han banner fra seg..Og nå som jeg er voksen, orker jeg ikke dette mer. Å bli behandlet på denne måten, å ikke kunne ha en mening som ikke stemmer overens med hans uten at det blir et sant helvete. Nå som jeg har begynt å si akkurat hva jeg mener, blir jeg anklaget for å være illojal mot familien. Min bror har begynt å ligne mer og mer på min far, og jeg er redd jeg må kutte ut kontakten med ham også - enda jeg har forgudet ham i alle år..vi har vært verdens beste venner gjennom årene, men etterhvert som han forandrer seg og blir mer og mer lik min far, vet jeg ikke om jeg orker å ha ham i livet mitt. Jeg gruer meg mer og mer til babyen min blir født, jeg har helt klart ikke blitt velsignet med gode gener fra familien min....jeg er livredd for å bli en like elendig mor som min egen var. Hun lekte aldri med oss, hun syns det var kjekkere å feste og bruke pengene på nye klær til seg selv og stadige frisørtimer enn å tilbringe tid med oss. Jeg vet at det ikke er opplest og vedtatt at jeg vil bli som min mor, men jeg er redd likevel...Vi har alltid vært ulike som personer, men klarer ikke å la være å bekymre meg.

Det er utrolig tungt å ikke ha en familie rundt seg. Jeg har heldigvis en svigerfamilie som er helt fantastisk, de spør meg hele tiden om de kan hjelpe med noe, og om jeg har det bra - noe min egen familie ennå ikke har gjort, enda jeg er syv måneder på vei. Egentlig skulle jeg ønske at det kunne blitt helt slutt på kontakten mellom meg og min familie siden de kun påfører meg stress og bekymringer. Har prøvd i åtte år å redde stumpene, men innser at slaget er tapt....Uff, ble bare rot dette her.. Takk for at jeg fikk lufte tankene, hvor kaotiske de enn er.