vi har vært sammen i 15 år og har et barn på 10. nå er jeg 3,5 mnd på vei med nr to som har vært planlagt lenge.
men denne gangen har han ikke rørt meg siden jeg ble gravid. greit jeg har vært mye kvalm, men det hindrer han ikke i legge armen rundt meg akkurat tross at jeg ikke klarer sex.
vi røykte begge to før jeg ble gravid og hadde planlagt å slutte. jeg sluttet rett etter jeg ble gravid.
og pga kvalmen så tåler jeg ikke røyklukt. det er helt ekstremt, spyr på kommando hvis jeg kjenner røyklukt eller søppellukt.
saken er den at han har ikke sluttet, greit nok det. men ikke en eneste kveld disse mnd har han kunnet ta siste røyken en time før sengetid, dusjet og så kommet å lagt seg sammen med meg. jeg får ikke en klem engang.
jeg føler det som om han har prioritert tobakken over meg.
jeg har fortalt han at jeg har savnet han så at jeg enkelte kvelder gråter når jeg legger meg. han har tilogmed kommet inn på soverommet for å hente noe, hørt at jeg har gråte, og så gått ut igjen. han virker ikke til å bry seg i det hele tatt.
jeg er sykemeldt og klarer nesten ikke noe pga kvalmen. er i tillegg en smule deprimert over at jeg ikke klarer være en god mamma for barnet jeg har fra før nå. han blir mye avisst fordi jeg ikke klarer gjøre ting.
jeg trenger støtten i fra mannen min, er det for mye forlangt?
vi holder på å pusse opp hjemme, og han sier at han har ikke tid til å dusje en ekstra gang bare for å komme å legge seg sammen med meg.
jeg er jo ikke urimelig å forlanger at han skal gjøre dette hver kveld. men en kveld i uka hadde vært deilig. han tar seg heller ikke tid til å sette seg ned i sofaen å prate med meg. jeg bare føler meg så avvist, og angrer igrunn litt på hele graviditeten. ikke klarer jeg gå på jobb, ikke klarer jeg være sammen med sønnen min, og mannen min ser ut til å ha boikottet meg til fordel for røyken.
er det jeg som er storforlangende her, eller? vil gjerne ha synspunkter.
han har ikke vært slik før. dvs han er ikke den som flyr på meg hver kveld da, men dette er helt annerledes enn det bruker å være.
kansje en annen mann skjønner hvordan han tenker, for det gjør ikke jeg. |
